Urkultur på hjul

På taket av Europa ruller bokbussen over landegrensene som var de av luft.

Tekst og foto: Kristina R. Johnsen, frilansjournalist 

Nord er nord og sør er sør og aldri skal de møtes. Men på taket av Europa, i det høye nord i grenselandet mellom Russland, Norge og Finland, ruller litteratur på hjul for å piple ut til småsamfunn og spredt bebyggelse og lime sammen kultur på tvers av grenser; dette stedet som noen kaller utkant, andre kaller midten. For dette er midten av Sápmi, midten av urkultur og midten av den skandinaviske halvøy som dingler fra Eurasias bekken, der folketettheten er omtrent som mandelen i grøtkasserollen og landegrensa bare en strek på arket for de nordlige folkeslagene. Her brytes og deles tradisjoner, og Bokbussen Tana/Nesseby: Deanu / Unjárgga Girjebusse tråkler mellom grensene som om de var av luft.

Samtidig, lengst sør på kontinentet, i Spania, ruller en ettertrengt bokbuss rundt i Navarra-regionen. En kvinne, Acun Maestro, har gjort det til sitt livsverk å etablere en bokbuss-ordning i det mange kaller en rural utkant av Spania, men som samtidig er midten av det baskiske området med tusenårig språktradisjon, samtidig midten av matfatet og vinrankene, midten av kulturen; et område som heller ikke kjenner landegrenser. På den iberiske halvøya er det baskisk minoritetsspråk som spres. I nord er det finsk, samisk og norsk. Bokbussen i nord tråkler seg gjennom tre språk, mellom landegrenser og fulle hyller.

Fra Varangerfjordens bunn 

Vi ruller ut fra garasjen, og verden åpner seg mot en fjord i en umulig nyanse av turkis, omgitt av blankskurt berg og mose, som et overdrevent fotoshoppet postkort fra toppen av kontinentet, bortimot så langt nord som det er mulig å komme. I et blått bygg på en høyde innerst i Varangerfjorden driftes bokbussen, med en egen samling. Et organ med sitt eget kretsløp, separat fra folkebiblioteket i Nesseby kommune – en kommune med 868 innbyggere, Tana har 2821 innbyggere. Spredt bebyggelse får en helt egen dimensjon her. I Finnmark er 74 000 mennesker spredt over et område langt, langt større enn Danmark, større enn Estland, ganske nøyaktig på størrelse med Den dominikanske republikk og faktisk større enn 108 av landene vi har streket opp på denne planeten. 

Der jeg vokste opp i havgapet i Nordland, hadde vi en bokbuss som rullet ut til alle fiskeværene og bygdene – Gulliver het den. Med en strek på budsjettet forsvant den i 2015, en institusjon ble borte. Bussen ble organdonor til folkebibliotekene, fremdeles står bøker på bibliotekene rundt omkring med klistremerket «Gulliver» oppe i hjørnet. En hilsen fra den tiden da boksamlinga kom på døra med et hei til dem som hadde lengre avstand mellom A og B enn nokon skulle tru. 

I en bibliotektilværelse der sparekniven er sugen på bøker når budsjettene må strammes inn fra øvre hold, har bokbussen ofte blitt ofret på økonomiens alter. Men støtte fra Sametinget og samarbeid mellom kommunene og over landegrensene har likevel gjort det mulig å holde bokbussen i gang, blant annet gjennom et EU-finansiert tiltak.

Og akkurat nå ruller vi fire mil for å nå én leser.

– Finland har fått EU-midler til grenseoverskridende prosjekter. Ellers hadde vi sikkert ikke hatt råd til denne, sier buss-bibliotekar Paula Wallén, idet hun dytter solbrillene på plass på nesen og lager seg en kopp te med dashbordet som te-salong og Nordkalotten som utsikt. 

– Æ elsker å jobbe. Æ trives.

Polmak

Bussen puster ut med et «pscht» etter å ha forsert ei vidde, mange høydemeter, flerfoldige kilometer grusvei, en flokk rein og ei fantastisk smal bro som bussen nærmest måtte fødes ut av. To mil uten stopp, og nå stiller de seg med døra åpen og bare venter. Er vi på jakt eller boklevering?

– Er dere sikre på at det kommer noen?

– Hun kommer nok.

Bokbussen kjører igjen!

Girjebusse johttá fas!

Kirjastoauto kulkee taas!

Paula Wallén har annonsert oppstarten på Facebook på alle tre språk, men har folk fått det med seg? Det gjenstår å se. Jeg går ut av bussen for å snuse inn lukta av lyng og bjørk og det ubestemmelige streifet av høstsol som både varmer og biter. Ingenting annet enn et sus fra vinden høres før det knaser lett og raskt i grus. 

Jo. Hun kom. Hun smetter raskt forbi, klyver om bord, hilser, leverer ei bok og slår av en lavmælt, men munter prat med Paula. Hun vil helst slippe foto og intervju, sier hun, er sjenert og snakker bare finsk. Posen, som var full da hun kom, er tom når hun går ut av bussen, men hun snur seg og sier på svensk:

– Jeg kommer rett fra bærplukking, skjønner du, og rufser seg litt i luggen. 

Kjært vann har mange navn 

Så er det på tide å ta for seg Polmakvannet igjen. På finsk heter den Pulmankijärvi. På samisk Buolbmátjávri. Kjært vann har mange navn. 

Like før innsjøen blir Norge, krenger vi mot venstre og går klar av grensa. Hva er ei grense? For en innsjø? For ei vidde? For et barn? Den endrer alt og ingenting. Vi nøster opp veien langs innsjøen igjen og etterlater oss vaiende multebær, meterhøye trær som vokser i u-svinger i høyden lik måten de mange elvene bukter seg nedover landskapet, svingete omveier only, akkurat som bokbussens ruter.

Det er tydeligvis formen livet tar når forholdene er harde: Nye veier som går alt annet enn rett fram. Et par kvinner midt på vidda står i krapp vinkel med rumpa til værs og fyller ei bøtte med bær. De har parkert midt på veien, som om det sto om liv, og de har sluppet alt de har i hendene. Bussen snor seg forbi, bokbuss-sjåfør Jan Hansen gnisser tenner og girer om.

Njuorggán skuvla

En stim fargerike tre-skulpturer av laks står på stake utenfor skolen. På ytterveggen: Bilder av lemen, rein, rev og rype. Bussdøra går opp, og motoren tar til å knurre biskt før den roer seg helt ned igjen for å slippe inn lyden av energiske barn, latter og hyl. De kommer nærmere, bussen sirkles inn, men idet de går inn gjennom døra er det som om de passerer en portal som sikter ut rop og hyl. Hele skolen er inni bussen samtidig, nærmere bestemt 15 elever og fire lærere. Det står tre språk i hyllene og tre språk snakkes i midtgangen. De vandrer frem og tilbake som tente lys og leter etter bøker om scootere, rein, hester og enhjørninger. Villmark og fantasi i skjønn forening. En av lærerne, Essi Maria, har funnet gull. Hun bærer på en stabel med bøker om duodji – samisk kunsthåndverk. Hun spør meg om jeg snakker samisk eller finsk, og jeg svarer norsk og engelsk. 

– Det går for det samme, sier hun. 

– Så lenge vi forstår hverandre. Det er jo det som er poenget med språk?

Finland er blant landene i verden som bruker høyest andel BNP på skolen. Her er det mastergradskrav for å bli lærer, og yrket henger høyt. Finland har i flere år hatt på seg å være ett av verdens beste utdanningssystemer, i henhold til den globale PISA-målingen. Det finske skoleverket er særlig berømt for leksefri skole og fokus på lek. Ro og orden er tydeligvis også en prioritet?

– Vi snakker mye om oppførsel og vaner i bussen. 

Og ungene gleder seg i ukevis til bussen skal komme.

– Vi har ikke bibliotek her, så den er kjempeviktig for oss.

Flyt i historien

Jan skanner veien og trafikkbildet. Noen ganger går den rett frem så langt øyet ser. Andre ganger må han stoppe for villdyr, absurde parkeringer og hull i veien. 

Paula på sin side skanner utsikten etter nye utsnitt og nyanser – hun er en ivrig fotograf. Da bokbuss-bibliotekar-jobben ble lyst ut, etterspurte de først og fremst språkkompetanse. Paula Wallén var utdannet kokk, men høyst bokinteressert og med god kjennskap til både norsk, finsk og samisk. Kanskje hun skulle prøve? Nå er det å «rulle» en av hovedoppgavene hennes som bibliotekansatt. Selve kjøringa er det beste. Bare sitte og se. Flyte gjennom landskapet. 

Denne bussturen har raskt vist seg å også bli en reise i Paulas egen historie. Langs Polmakvannet går ruta hennes nomadiske forfedre vandret mellom sommer og vinter. Og idet vi passerer det aller, aller første huset i Finland etter å ha passert grensa, peker hun og sier: «Her vokste jeg opp», før vi ruller inn i en skolegård noen minutter senere og hun sier: «Her gikk jeg på skole.»

Hva er den lyden?

Bussen svarer på svinger og humper med et helt lite orkester. Noen ganger skyter helt nye lyder plutselig inn. Jeg spør:

– Hva er den lyden?

– Det er luft som går ut av belgan, sier Jan stoisk.

– Den har sine egne lyder. Dem skal være der.

Paula slipper hendene i fanget med et ohff, og sier:

– Ingenting er visst helt på plass ennå etter sommerferien.

Jan noterer seg bak øret hva som skal smøres, strammes, fylles på og byttes ut. Han har ansvar for alt vedlikehold, i tett samarbeid med bilverkstedet.

Han har snart jobbet i 26 år i denne bransjen, forteller han. Hvor mange ganger han har kjørt denne ruta, finnes det nesten ikke tall på.

– Det blir litt slitasje, men det er mange mil igjen i bilkroppen fra 2008, sier Jan, og klasker på rattet.

Det er noen mil igjen i Jan også. Egentlig har han vært pensjonist i fire år, men han fikk en så gunstig avtale om å sitte bak dette rattet litt til, at han bestemte seg for å holde det gående inntil videre. 

Den finske ruta startet de med i 2020. Før kjørte de annenhver uke. 

Nå tråkler de mellom landegrensene hver tredje uke. Og ikke bare hopper de mellom grenser, de svitsjer også mellom tidssoner. En time er lagt til. En time er trukket fra. Klokka er … ja, gudene vet. 

Jeg legger merke til at jo lenger inn i Finland vi kommer, desto mer trekker Jan seg tilbake når det kommer folk i bussen.

– Der kommer jeg nok litt til kort. Det er ho som er språkkompetansen, sier Jan.

De skjemmer oss bort

Framme på dashbordet har små stabler med bøker ligget dandert siden i morges, med gule post-it-lapper på. Stabelen minker stadig, for stoppene følger som perler på ei snor.

– Brukerne bestiller gjerne boktitler på forhånd, om de har noe bestemt de vil lese, sier Paula, og da går hun i depotet og plukker.

Rytmen er ujevn, for etter lange utpust følger plutselig en klynge med stopp, gjerne på steder som ikke trenger være mer enn en busslomme. Ved et postkassestativ og en garasje med et skilt som reklamerer for utsalg av reinkjøtt, hopper en kvinne om bord. 

– Tru om det blir frost i natt? spør Astri Njarga. Hun har bodd her i Polmak i 50 år.

Folket er i sankemodus nå. Molta og blåbæra kaller. Det er liv på premissene til naturen – og rutetabellen til Bokbussen. 

– Jeg har ikke tid til å lese noe nå, fortsetter Astri, men tar seg likevel en runde for å kikke i hyllene der en av de største og mest fyldige samlingene av samisk litteratur er representert. En tusenårig språklig og kulturell tradisjon som liksom ikke lar seg helt oversette.

Ikke før har vi startet opp igjen, vi svinger av. På rutetabellen står det «Stopp ved Pulmankijärvi om nødvendig», jeg tror det er der vi er nå? Praten går muntert på en troika av språk.

– Vet du, de skjemmer oss egentlig bort. Det hender de legger ting i postkassa, og noen ganger kommer de til og med på døra med boka, sier en kvinne ved navn Marja Vuorisalo.

Kanskje er det ikke bare bøker det handler om. Også de mange bekjentskapene og relasjonene som oppstår, henger høyt. For enkelte langs ruta er kanskje dette det eneste mennesket de ser den dagen. 

Idet vi ruller over grensa tilbake til Norge, spør Jan:

– Vet du hvem som er det lykkeligste folket i verden?

Smiler lurt under barten imens bussen humper, knirker og piper, og svarer selv:

– Finnene, ja.

Vi nærmer oss slutten av rutetabellen, idet Karin Hjelløkken klyver ombord. Opprinnelig fra Dombås, men nå en av et par hundre innbyggere i Skipagurra, handelsstedet og endepunkt for elvetrafikken. 

– Vi er glad for at dokk rullar igjen.

I dag er verden mild. Om vinteren kan øktene være harde, særlig om vinteren kan ruta være tøff over vidda i tosifrede minusgrader. Jeg kikker på rutetabellen: Det er ett stopp igjen.

Vi har fulgt Tana-elva i flere mil, med en liten avstikker for å fylle 180 liter diesel, før vi runder en bakketopp og rygger oss til rette ved Seida Montessoriskole. 

Total tystnad. Skal det bli det ene stedet der ingen kom? Jan skal til å lukke døra idet et menneske smetter inn i bussen, hun leverer noen bøker og er borte like raskt som hun kom.

I dag har vi kjørt 25 mil til sammen kommer Jan fram til, idet jeg spør.

Dette er bare oppvarminga. I morgen kjører de straka vegen 25 mil én vei til de indre finske skoger.

Bokbussen Tana/Nesseby: Deanu / Unjárgga Girjebusse

• En trespråklig bokbuss med en stor samisk samling.
• Bussen startet sin virksomhet 25. oktober 1982. 
• En ny buss kom i virksomhet i 1996, og den tredje ble innkjøpt i 2008. 
• Siden kom et samarbeid med Finland på plass, finansiert av EU-tilskudd.
• I tillegg til de ordinære rutene, stopper bokbussen ved barnehager, skoler, aldershjem, helsesentre og går på hjemmebesøk til eldre og uføre.

…Vi ruller videre

Et godt tilbud avhenger av ildsjeler som brenner for at tjenesten skal nå frem dit hvor ingen skulle tru at nokon kunne bu. Vi har vært med bokbussen så langt nord du kommer på kontinentet, med ansiktet mot Barentshavet. Nå ruller vi videre til Navarra i Baskerland, helt sør i Europa.

Viva España: Bibliotek på hjul i Navarra

Vi har rullet med den aller nordligste bokbussen i Europa. Velkommen langt mot sør, i Spania, der bokbussen ruller rundt for å spre baskisks minoritetsspråk og treffe brukere i distriktet av Navarra.

Tekst og foto: Kristina R. Johnsen, frilansjournalist 

Små bord rulles ut, store saccosekker og loungemøbler lempes ut og danderes på plassen utenfor kulturhuset i Estella-Lizarra. Med sitt tørre og varme klima, gjør bokbussen i Bibliobús Navarra ofte om alle stoppestedene til en eneste stor, utendørs stue og lesesal. 

En drøy time utenfor hovedstaden Pamplona – kjent for sine okseløp – ligger Estella-Lizarra, en liten baskisk by full av middelalderhistorie og et jevnt sig av pilegrimsvandrere som kommer over fjellet. Selve framveksten av byen linkes til pilegrimsruta, Way of St. James, og her er dype røtter i baskisk historie – et område og et folk som deles på midten av landegrensa mellom Spania og Frankrike. I byen har det spanske kulturdepartementet trommet sammen til en Rural Cultural Summit, en samling av kulturprosjekter fra Europa og verdens grisgrendte strøk.

Fra scenen har en kvinne akkurat fått trampeklapp og stående applaus for 40 år med iherdig jobb. Kvinnen er Asun Maestro. Og grunnen til at hun får stående applaus, er kultur på hjul.

Omveier

Maestro møter oss ute i det myke pop-up-biblioteket foran kulturhuset for å fortelle om den lange reisa med bokbussen, som er hennes livsverk. Hun begynte å studere historie, men falt pladask for biblioteket hun satt i lange økter og leste. Hun var forut for sin tid, for der hun satt, fikk hun for seg at dette måtte da kunne bli noe mer – en møteplass og et sted der folk deler kultur?

– For 40 år siden var biblioteket stillhet og fordypning, men jeg synes biblioteket skulle være noe mer. Biblioteket burde være et sted der folk og kultur kunne møtes, sier Maestro til Bibliotekaren.

Det satte kursen: Siden 1984 har hun jobbet i Navarras offentlige biblioteknettverk. Og i tillegg et sydende bibliotek fullt av liv – blant annet involvert i flere filmprosjekter – hadde hun ett ønske: Å få kulturen ut, ikke bare til dem som selv oppsøker biblioteket. 

I 1990 begynte arbeidet med å starte en bokbuss. I halvannet år jobbet de fram systemer og samlinger. Men den politiske vinden snudde i regionen, midlene uteble og prosjektet ble lagt på is. Selv om alt var klart for å settes i drift, ble bøkene spredt til biblioteket. Og bussen? Den ble sendt til Peru!

Et skudd for baugen for Maestro – men en drøm hun aldri helt slapp. I 2015 ble hun direktør for regjeringens bibliotektjeneste i den autonome regionen Navarra, med sine 98 (!) biblioteker. (Spania består av 17 regioner med stor grad av selvstyring, journalistens anm.). En stilling som gjorde det mulig for henne å kjempe for å øremerke midler i regionens budsjett for å få bokbussen opp og gå. Etter nesten 30 år ble bussen realisert og rullet for første gang oppover fjellstier, over kløfter, raviner, sand og saftige jorder i Navarra.

Nøkkel til kulturen

Sammenlignet med Finnmark er Navarra en maurtue – her bor 680 000 mennesker på et område på størrelse med en femtedel av Finnmark. De har nå flere busser og sju ruter, når 4811 brukere langs 26 stoppesteder, fra fjellheimen Montejurra til flere steder langs pilegrimsruta St. James. 

Asun Maestro gnistrer når hun forteller om bokbussens depot med 8000 titler og forvalter av en sjelden baskisk samling. Språket er et sentralt element for baskere i både Spania og Frankrike. En grenseløs kultur og språk, i likhet med det bokbussen i Nesseby forvalter. De kaller henne «la reigna», dronninga av biblioteket, og brukere i nær og fjern takker henne for de sju rutene som når fram til brukere som ellers ikke ville hatt tilgang til samlingene og tilbudet.

Utenfor kulturhuset i Estella-Lizzarra knyter skyene seg som moltekart og truer med regn. Bibliotekets ansatte skynder seg å rydde inn de myke møblene som har gjort om gata til et pop-up-bibliotek, men Maestro blir stående og snakke med oss ute i regnet, uberørt av det som etter hvert minner mest om en høytrykksspyler.

Både i nord og sør møter bokbussene sparekniver og er styrt av politiske vedtak og svingninger, avhengige av ildsjeler som Asun Maestro i sør og Paula Wallén i nord som kjemper for å bringe bøker til folket – uansett hvor de bor.

Fakta:

• Det baskiske språket – Euskara – er et språkisolat uten slektskap til andre kjente språk og en viktig del av kulturen for baskerne som har bodd i Pyreneene siden oldtiden; et område som i dag er delt av landegrensa mellom Frankrike og Spania.
• Baskere omtaler den spanske delen av sitt territorium som «Hegoalde», Sørlandet, og den franske delen som «Iparralde», Nordlandet. 
• Baskisk er offisielt språk i den autonome regionen Navarra i Spania, men er kun juridisk anerkjent og praktisert i den nordlige delen av regionen hvor de fleste er baskisktalende. 

Artikkelen stod opprinnelig på trykk i Bibliotekaren 2/2025

Bildet øverst i saken er tatt av Paula Wallén.

Takk for 32 år med Bibliotekaren – vi ser fremover

Bibliotekaren har vært en viktig identitetsmarkør for bibliotekarer og en fast del av forbundets kommunikasjon gjennom 32 år. Nå avsluttes tidsskriftet, som en del av en nødvendig omstilling i hvordan vi prioriterer tid og ressurser.

– Vi har mange kanaler å drifte og mange saker å kjempe. Nå lytter vi til medlemmene og prioriterer det som oppleves viktigst: arbeid med lønns- og arbeidsvilkår, faglig utvikling og tydelig politisk synlighet, sier forbundsleder Ola Eiksund om beslutningen.

Med dagens medielandskap er det viktigere enn noen gang å bruke ressursene målrettet. Tidsskriftet har vært kostbart å produsere, og samtidig ser vi at medlemmene i økende grad etterspør mer aktuell og tilgjengelig informasjon i digitale kanaler.

Vi jobber nå med å utvikle nye måter å dele faglig og politisk innhold med medlemmene på – både digitalt og i fysisk form. Det kan for eksempel være faglige artikler på nettsiden, kampanjemateriell eller temahefter.

Tips oss!

Har du innspill til hva du ønsker deg mer av i forbundets kommunikasjon fremover? Da vil vi gjerne høre fra deg. Ta kontakt!

PS: Hele arkivet med tidligere utgaver av Bibliotekaren er fortsatt tilgjengelig. Du finner alle årganger samlet her.

1000 kutt små

… blir en stor å på Stormen bibliotek

– Den lille sparehøvelen som ustanselig spiser seg bittelitt mer innover hvert år uten en helhetlig plan er en trussel for biblioteket, sier hovedtillitsvalgt i Nordland, Elin Fostvedt.

Tekst og foto: Kristina R. Johnsen

Den hvite murfasaden er nesten glødende, ligner vaniljeis med et dryss glitter i sola – er det marmor? Ja? Nei?

Betongen brytes opp av lange, smale vinduer som speiler havn, hav, båter, himmel. Hvite, prefabrikkerte, selvbærende betongelementer støpt med hvit sement og en betydelig andel hvitt. Den er visstnok en betongmiks som har vunnet priser. Disse bygningskroppene er nok tegnet og tenkt ut over mer enn én kopp te av DRDH Architects i London.

Stormen er to hvitkledde kvartal: det ene ytterst mot havna er bibliotek. Hakket lenger inn mot bykjernen ligger konserthuset. Navnet spiller kanskje like mye på stormene som ruller inn og den politiske stormen rundt tomta bygget står på, som Stormen av Shakespeare eller Arne Nordheim?

Vinterstormene står på pause, det er varmt i Bodø i dag. Vinden som vanligvis har skarpe brodder frost her på vippen til polarsirkelen er motsatt i dag; sydenvarm og insisterende, og leker rolig med et stort banner med påskriften «Pat Metheney», som er strukket oppover bygningskroppen.

Inne i biblioteket kan dumpe lyder så vidt høres fra toppetasjen. Fra bunnen av den gedigne tre-trappa er vi under oppsyn av et ektepar på et gammelt sort-/hvitt-fotografi. Bildet viser en sviende urfolksrealitet fra nyere historie: De samiske komagene mannen har på seg, er skrapet vekk. Bildet som en gang lå gjemt i noens skuff, er nå forstørret til 20 kvadratmeter og plassert i en lysboks, i samarbeid mellom kunstneren A. K. Dolven og Rune Johansen. En av husets – og byens – mange tankevekkende installasjoner.

Byen som populært blir kalt «“byen i vinden» lever opp til navnet på mer enn én måte, og skyr ikke unna store prosjekter. Sporene etter et historisk hårete kulturløft, folkefesten i 2024, da byen var europeisk kulturhovedstad, sitter fortsatt i.

– Det har vært et fryktelig interessant kapittel. Det skjedde voldsomt mye i byen, og alt kom parallelt med kuttprosessene, sier Elin Johanne Fostvedt, som i dag har skrankevakt på barneavdelinga på Stormen Bibliotek.

Men de store kuttene biblioteket har lidd under, har ingenting med Bodø 2024 å gjøre, understreker hun.

– Det er bygginga av store signalbygg – rådhus – som folk er så misfornøyde med at de heller har hjemmekontor – svømmehall og skoler kombinert med et stort rentehopp som har resultert i en kommune på konkursens rand. Og da må det kuttes et sted, sier Fostvedt.

Hun har jobbet i Bodø bibliotek siden 1997. Da biblioteket skiftet navn til Stormen i 2014, ble hun med på lasset. Men det er ikke bare på sin egen arbeidsplass hun er lommekjent. Fostvedt kjenner bibliotekene i et område fra Bindal i sør til Andenes i nord på tennene – et område som strekker seg over 500 kilometer – som distriktlagsleder i Nordland og lokal tillitsvalgt i Bibliotekarforbundet.

En himmel full av stjerner

I et dunkelt, mystisk, men likevel trygt fortellerrom med runde hjørner og stjernehimmel sitter en håndfull barnehagebarn med store øyne, halvåpne munner og hodene støttet på håndbaker og knær. Foran bildet på det opplyste lerretet står en ivrig skikkelse og gestikulerer og forteller om Åsa Gås. Hun er ikke en sånn gås som hyler og løper sin vei, selv om det er det alle rovdyrene forventer. Åsa Gås foretrekker faktisk å invitere alle hjem på kake og te.

Fast post på programmet i sommer er fortellerstunden i det svale fortellerrommet. Et kjærkomment avbrekk i den nærmest tropiske sommervarmen de siste ukene, øverst i et bygg som bakes gjennom ei sol som står på døgnet rundt gjennom store glassvinduer i taket – noe de britiske arkitektene kanskje ikke hadde tenkt over? Vips er stunda over, og lyset kommer på. Festen til Åsa Gås er over, men kanskje det er på tide å invitere beslutningstakerne på te?

Da 300 stillinger ble kuttet i Bodø kommune i fjor, mistet Stormen bibliotek fire stillinger.

– Problemet var at dette ble lagt opp gjennom naturlig avgang. Akkurat da var to av de ansatte i transitt – ei skulle pensjonere seg og en annen bytte jobb. Det førte til et helt vanvittig tilfeldig kutt i stillingene og at vi mistet fire stillinger i løpet av halvannet år, sier hun.

Dette klart målbare – og tilfeldige – kuttet, forklarer Fostvedt, idet hun vikler seg ut fra bøylemikrofonen, er likevel ikke det verste.

– Det verste er den lille høvelen, den lille hakken og spaden som ustanselig spiser seg bittelitt mer innover hvert år.

1000 kutt små, uten noen overordnet tanke, spiser seg innpå budsjettene, drifta og biblioteket som helhet.

Elin Johanne Fostvedt

Verre enn stillingene som forsvant, er belastningen i at biblioteket fanger politikernes oppmerksomhet hver gang beltet må strammes ett hakk og lyser mot dem som et mulig svar: Ja, det er lovpålagt, men …

– Problemet er mangelen på en overordnet tanke. 1000 kutt små, uten noen overordnet tanke, spiser seg innpå budsjettene, drifta og biblioteket som helhet. Og det er vi ikke alene om å oppleve, sier Fostvedt.

En stein som kan prate

Det lå en hesteskrott der, og den va full av makk … Humla gikk inn i hesteskrotten, og fór opp …

En summende lyd ligger som et bakteppe i etasjen. Den kommer allesteds og ingensteds fra. Hva er det vi hører?

Mannen drømte at han reiste laangt bort …

Øverst i tredje etasje, i øyet av Stormen, ligger et atrium som et smørøye. I en lomme midt i barneavdelinga har en massiv granittstein fått plass. Og steinen kan prate. Det har den faktisk gjort non-stop siden åpninga av Stormen bibliotek i 2014.

Her ute kan ungene tumle rundt og fritt forsyne seg med fargerike kritt. Men steinen får de ikke fargelegge. Den snakkende steinen midt i rommet forteller nordnorske eventyr og sagn, og mellom eventyrene blir det spilt en gammel samisk joik. En betryggende lyd som danner bakteppet for arbeidshverdagen til barnebibliotekaren.

– Lyden blir jo litt som en foss eller en bekk som sildrer i bakgrunnen, en del av omgivelsene. En trygg lyd.

Like ved ligger et rom med digre bord og arbeidsstasjoner, fulle av romskip, en skyskraper, et hjem og et sykehus med operasjonssal. Barnas små kreasjoner gjennom uka samles bak et «ikke rør»-skilt og utgjør sin egen lille by som bygges opp og rives, igjen og igjen.

Hver uke starter teamet med å rive Lego og starte uka med blanke ark. De første årene leide de massive mengder Lego hos non-profit-organisasjonen FIRST Scandinavia, arrangørene av FIRST LEGO League, forteller hun. Da FIRST Scandinavia skulle selge legoen, fikk biblioteket tilbud om å kjøpe. Da fikk de kjøpe den for den samme summen de har betalt i leie hver sommer.

– Vi har betalt 10 000 for alt det her, sier hun, og slår ut med armene.

– Og det blir godt brukt.

Ei elv av barnehagebarn i signalgule vester strømmer inn, etterfulgt av lukta av solkrem. Alle som én ser forventningsfullt opp mot Elin bak skranken og hilser – tydelig husvarme – de er på fornavn. En mor og en datter kommer tuslende og stiller seg ved skranken.

– Trenger du noe hjelp?

– Ja – premiene til Sommerles?

– Ja de er utstilt i skapet her. Da er premiene på level 10 og 20 her og der.

Du kan velge, sier Elin, og tar dem med til glassmonteren som inneholder krystaller, haitenner og andre glitrende premier.

Jenta velger seg ei haitann, Elin sier «Godt jobba, det er bare å fortsette!», og jenta tusler fornøyd bort til bokhyllene for å velge seg mer lesestoff.

– Det er en lovpålagt tjeneste å lære ungene våre å lese. Hvis vi ikke prioriterer det – hva er det egentlig vi holder på med? 

Ofte tikker det inn meldinger, e-poster og telefoner til barnebibliotekaren på Stormen bibliotek i Bodø.  

– Jeg får meldinger fra hele fylket. Det styggeste er når biblioteksjefene rundt omkring sier de ikke kan kjøpe inn Sommerles-premier til neste år, for de vet ikke om de har penger til å betale det. Og det er ikke mye det er snakk om. I en liten kommune er det kanskje 2–3000 kroner, det er jo småpenger. Tilfellet er slik at det er stor sjanse for at budsjettet blir kuttet, sier hun.

Ei hylle under ei trapp

Én av stilingene som røyk i fjor, var pedagogen.

Der de tidligere kunne stille med tilpassede opplegg og formidling til skoler, har de nå kapasitet til å peke klassene i cirka riktig retning og ønske dem lykke til. Elin har ei gås å plukke også når det gjelder skolenes egne bibliotek.

– Nordland var gode på skolebibliotek. Men så gikk økonomien ad undas, og da gikk det samme vei med skolebibliotekarene i form av at man lot være å lyse ut og ansette nye når noen sluttet eller gikk av med pensjon, sier Fostvedt, og legger til:

– På grunnskolenivå vet jeg ikke om ett eneste godt skolebibliotek. Ikke ett.

– Nordland var gode på skolebibliotek. Men så gikk økonomien ad undas, og da gikk det samme vei med skolebibliotekarene

Elin Johanne Fostvedt

Men der er mange gode intensjoner, forteller hun. På Alstad skole i Bodø kommune, for eksempel, kom FAU på banen og malte, ryddet og fikk tak i bøker.

– Men veldig ofte er det arvede bøker, bøker fra loppemarked, andresortering om du vil. Og det som er populært, er alltid utlånt. Og hvis man ikke har noen til å holde styr på skolebiblioteket, så vet ingen hvor boka er, og det hjelper ikke de andre som har lyst til å lese den.

Regelverket sier kort og greit at skoler skal ha et bibliotek. Da blir det ofte ei hylle under trappa ned til bomberommet eller skippertak hvert femte år når noen hiver og rydder, og det ser bra ut i to måneder.

– Så er det gjerne satt av litt midler til drift. Men det er altfor lite. En skole med 300 elever og 10 000 på budsjettet er et spøtt i havet. Det er latterlig. Så prøver de å få pengene til å rekke lengst mulig – da går vi på loppemarked eller ber om gaver for å få mest mulig ut av pengene. Da ender man opp med gammelt ræl.

– Hva er det som trengs for å rydde opp i rekkene, egentlig?

Svaret er: En varig endring i regelverket. En helhetlig tanke, også her.

– Hvis du kunne ha fått bestemt?

– Klare statlige retningslinjer, med krav om et visst antall bøker per elev, et gitt antall timer per elev, fastsatte normtall. Ideelt sett skulle det vært fagutdannete skolebibliotekarer – det går ikke i alle småkommuner, men i større kommuner går det fint. Man kan kanskje ikke ha fullt utdanna skolebibliotekarer på alle skoler i alle kommuner, men du kan dele på ting og kjøpe tjenester fra folkebiblioteket. Det er mye som går an. Det trengs krav om faglig styring. Det mulighet for videreutdanning for lærere – mange har tatt den, men får ikke noe igjen for det. Ikke får de mer betalt og ikke får de brukt den.

Søndagsengler

– Nå har jeg tatt en runde, det var gorrskittent! Klissete fingre, solkrem.

Kluten er mørkegrå, på grensa til svart.

Bibliotekar-kollega Kjersti Svendsen dukker fram fra ei hylle.

– Vi kan ikke jobbe like systematisk som før. Vi har ikke tid til bakgrunnsjobbinga med kassering og slike ting.

Kvaliteten blir dårligere. Bare en så enkel ting som å tørke støv fra hyllene – det må gjøres, men er definitivt ikke på toppen av prioriteringslista, sier Svendsen.

– Det er derfor hun jobber på søyla som driver med samlingsutvikling, imens jeg leser høyt for ungene. Hver sine styrker. Men til sammen! sier Fostvedt og smiler bredt.

De har mistet en hel del kompetanse som er vanskelig å erstatte. Da må de fordele oppgavene seg imellom – de kan ikke la være å gjøre dem.

– Jeg har nå fått ansvar for innkjøp av faglitteratur, og det er jo et felt som krever enormt med tid som jeg ikke har, sier Svendsen.

– Hvordan påvirker dette arbeidsmiljøet?

– Vi har et godt arbeidsmiljø. Vi er stå-på-folk, ja-folk, vi sier ja. Problemet er at folk er mer slitne. Vi måtte kutte i åpningstidene, da vi ble fire færre ansatte. Å stenge på søndager ble heller ikke akseptert. Bystyret vedtok et pålegg om å holde åpent på søndager – uten flere ressurser. Tvert imot …

– Hvordan prioriterer dere?

– Det å både kjempe for tilbudet til lånerne og samtidig ta vare på de ansattes arbeidsforhold, er en vanskelig balansegang. Noe av grunnen til at vi har akseptert å dekke søndagsåpent på eget budsjett, er at alternativene er enda dårligere; bruk av frivillige eller ufaglærte fra konserthuset – noe som ble en lang og bitter kamp i vinter, forteller Fostvedt.

De må jevnt over prioritere knallhardt. I et kraftig kuttet innkjøpsbudsjett av bøker, blir barn og unge prioritert.

– Barnebøker har vært en klar prioritet. Vi er en ganske solidarisk gjeng … «nei hei!»

Her kommer en ny barnehage ruslende – 14 små «hallo» og «hei» følger, de er tydelig husvarme de også.

– Yes. Dåkker må jo innom Lego-rommet, ikkje sant?

Elin snur seg tilbake til oss og fortsetter der hun slapp:

– Så kuttes det samtidig i mediebudsjett og i skolenes budsjett. Vi har kuttet i aviser – vi har ikke aviser fra hele landet. Studenter som har lyst å lese lokalavisa, kan ikke det lenger. Nå er det kun noen lokale og den store riksavisen.

– Hva gjør dette med et samfunn?

– Jeg tror folk blir litt numne. Folk spør ofte etter lokalavisa si, sier like ofte at vi har måttet si den opp, fordi vi ikke har nok penger. De er lei seg, men sier ikke nødvendigvis noe. Folk blir resignerte. De går ikke i fakkeltog, fordi de ikke får Bergens Tidende. Men de der tusen små kuttene. Det skjer litt og litt og litt og litt. Vi prøver å verne barna mest mulig, det har vært prioritert internt. Men det er jo ikke politikerne sin fortjeneste.

Et nytt ansikt dukker opp ved skranken. Ungene skal betjenes.

Bøker skal leses. Sommerles-premieren skal deles ut. I  alle fall i bibliotekene som har råd.

Artikkelen sto på trykk i Bibliotekaren 2/2025

Har du behov for tilrettelegging på jobb?

– Dette sier loven

Av advokat Per Arne Tandberg, advokat i Advokatfirma Legalis AS

Alle ansatte har rett til et tilrettelagt arbeidsmiljø på jobb, men hva betyr det i praksis? Hvilke krav kan du stille til arbeidsgiver – og hva sier loven? Advokat Per Arne Tandberg fra Legalis gir deg en oversikt over reglene som kan være relevante for deg som bibliotekansatt.

Hva kan du kreve av tilrettelegging?

Arbeidsmiljøloven stiller krav til at arbeidsgiver må tilrettelegge for ansatte som har spesielle behov. Dette kan handle om fysisk arbeidsmiljø, arbeidstid eller oppgaver som må tilpasses. Men hva har du egentlig krav på?

Redusert arbeidstid – når har du rett til det?

Det finnes ulike typer tilrettelegging, og én mulighet er redusert arbeidstid. Har du små barn og et ønske om mer tid hjemme eller utfordring med helse, kan redusert arbeidstid være en passende tilpasning (Arbeidsmiljøloven, § 10-2, fjerde ledd) gir deg rett til dette dersom vektige sosiale grunner tilsier det. Typisk eksempel er oppfølging og pass av små barn. Dette vil du ha krav på med mindre reduksjonen vil være til «vesentlig ulempe» for arbeidsgiver. Vesentlig ulempe skal tolkes strengt. For eksempel vil eventuelle problemer med å skaffe vikar eller lignende kunne være vesentlig ulempe, men det må vurderes konkret.

Det samme gjelder dersom helsemessige utfordringer tilsier behov for kortere arbeidstid. I slike tilfeller må arbeidsgiver påvise en vesentlig ulempe for å avslå en søknad om tilrettelegging eller endringer. Vær oppmerksom på at du ikke har krav på å opprettholde lønnsnivået dersom du ber om kortere arbeidstid.

Fysisk tilrettelegging – hva kan du be om?

Arbeidsmiljølovens § 4-2 (2) b slår fast at arbeidet skal tilrettelegges ut fra arbeidsevne, alder og kompetanse. I tillegg stiller loven krav til tilrettelegging for arbeidstakere med funksjonsnedsettelser, jamfør arbeidsmiljølovens § 4-1 (5) og diskrimineringslovens § 26.

Loven har krav til tilrettelegging av den fysiske arbeidsplassen, slik at ansatte unngår «uheldige belastninger», se lovens § 4-4 (2). Loven har ingen grense for hva som kan være omfattet, dette må løses konkret, men eksempler fra lovens kommentarer inkluderer

•               løfteanordninger for å redusere tunge løft.

•               støtte for underarm.

•               spesialtilpasset fottøy.

•               databriller.

Ved helsemessige utfordringer finner vi den mest konkrete regelen for tilrettelegging i arbeidsmiljølovens § 4-6. Denne bestemmelsen fastslår at arbeidsgiver tilrettelegger «så langt det er mulig» for arbeidstaker med redusert arbeidsevne. Det betyr at arbeidsgiver har en ganske vidtgående plikt til å tilrettelegge for deg. Loven sier for øvrig:

«Arbeidstaker skal fortrinnsvis gis anledning til å fortsette i sitt vanlige arbeid, eventuelt etter særskilt tilrettelegging av arbeidet eller arbeidstiden, endringer i arbeidsutstyr, gjennomgått arbeidsrettede tiltak e.l.»

I praksis kan dette bety tiltak som

•               omplassering til annen avdeling eller stilling.

•               fritak for visse arbeidsoppgaver.

•               tilpasning av arbeidsplass ogarbeidsutstyr, for eksempel bedre ergonomi eller skjermede kontorplasser.

Loven har ingen faste grenser for hvilke tiltak som kan være aktuelle, lovens prinsipp om «så langt det er mulig» innebærer at dette må vurderes individuelt på den enkelte arbeidsplass.

Redusert arbeidsevne kan skyldes både fysiske og psykiske belastninger. Årsaken trenger ikke å ligge i eller på arbeidsplassen, men gjennomgående vil det være naturlig å stille større krav til tilrettelegging dersom årsak til redusert arbeidsevne skyldes forhold på arbeidsplassen.

Hva hvis min arbeidsgiver er en IA-bedrift?

IA er en intensjonsavtale om inkluderende arbeidsliv. Formålet er å få ned sykefraværet. Det følger likevel av rettspraksis at avtalen neppe gir noen større rettigheter for den ansatte enn det som ellers følger av arbeidsmiljølovens § 4-6 og øvrige regler. Avtalen gir helt konkret strengt tatt den ansatte kun rett til flere egenmeldinger ved sykdom enn ellers.  

Tilrettelegging i praksis – hvilke tiltak kan være aktuelle?

Tilrettelegging kan innebære ulike former for tilpasninger, avhenging av behovene på arbeidsplassen. NAV kan i noen tilfeller bidra med støtte til slike tiltak, særlig dersom det handler om arbeidsrettede løsninger. Eksempler på tilrettelegging kan innebære:

Tilpasninger av arbeidsplassen

• tilpasse lokaler/arbeidssted
• tilpasning av utstyr/maskiner
• tiltak for støy, lys eller temperatur
• hjemmekontor versus oppmøte på kontor
• cellekontor eller annet skjermet område fremfor kontorlandskap
• hev/senk-pult

Tilpasninger av arbeidsoppgaver

• endring i arbeidsoppgaver
• endring av tidskrav eller tempoet i arbeidet, for eksempel utvidede frister eller mer tid til å gjennomføre en arbeidsoppgave
• hjelp til å prioritere oppgaver
• få eller tilby opplæring
• avklare om/når hjemmekontor kan benyttes

Endringer i arbeidstid

• endring i arbeidstid
• fleksibel arbeidstid utover kjernetid
• redusert arbeidstid
• redusert stillingsprosent

Bruk av hjelpemidler

Hjelpemidler kan være innkjøp eller tilpasning av teknisk utstyr, å endre på utstyr eller måten man bruker utstyret på.

Sosiale og psykososiale tiltak som å

• gi ekstra støtte og oppfølging (kollegastøtte og/eller lederstøtte).
• se den ansatte og gi forutsigbarhet og trygghet.
• fjerne eller redusere eventuelle sosiale utfordringer på jobben.

Kan NAV hjelpe med tilrettelegging?

Svaret på dette er ja. I noen tilfeller kan NAV kan hjelpe, særlig hvis det er arbeidsrettede tiltak som kan gjennomføres. Dette er regulert i egen forskrift. Her kan eksempler være:

• Hjelpemidler og utstyr: NAV kan dekke eller bidra til innkjøp av teknisk utstyr som kan lette arbeidet.
• Bistand fra NAV hjelpemiddelsentral: Gi råd og veiledning om aktuelle hjelpemidler.
• Egen kontaktperson i NAV: Dersom arbeidsplassen din har en IA-avtale, kan NAV tilby en fast kontaktperson for oppfølging og tilrettelegging.

Tilrettelegging ved utfordringer som skyldes arbeidsmiljøet

Tilretteleggingsplikten gjelder ikke bare fysiske forhold, men også psykososiale utfordringer. Dersom du opplever problemer på arbeidsplassen, enten det skyldes arbeidsmiljøet, konflikter med kolleger eller andre forhold, har arbeidsgiver plikt til å vurdere tiltak.

Arbeidsmiljølovens § 4-1 krever at arbeidsmiljøet skal være «fullt forsvarlig», både fysisk og psykisk. Utsettes du for trakassering eller annen «utilbørlig atferd», vil det i så fall være et brudd på arbeidsmiljølovens § 4-3 (3), og arbeidsgiver har ansvar for å beskytte deg mot uheldige belastninger som følge av kontakt med andre.

Her vil for eksempel skjerming mot uheldige faktorer eller kolleger kunne være aktuelt. Andre tiltak er omplassering, bytte av leder, skjerming mot kunder eller andre beskyttende tiltak. Loven har heller ikke her noen konkret grense for aktuelle tiltak. Dette må vurderes i det enkelte tilfelle. 

Hva hvis jeg blir langtidssykmeldt eller mister jobben?

Ved lengre tids sykefravær har arbeidsgiver en plikt til å følge opp og tilrettelegge så langt det er mulig, i henhold til arbeidsmiløloven § 4-6 og folketrygdloven. Dette innebærer blant annet gjennomføring av dialogmøter mellom arbeidsgiver, NAV og eventuelt legen din, med mindre slike møter er «åpenbart» unødvendig. Du skal altså jevnlig følges opp under sykefravær og formålet er å vurdere muligheter for tilbakeføring til arbeid, i hvilken grad dette er mulig og eventuelt hvilke tiltak kan arbeidsgiver gjennomføre.

I praksis kommer spørsmålet om tilrettelegging oftest opp i domstolene ved oppsigelsessaker, hvor da den ansatte vil hevde at det ikke har vært tilrettelagt for hen. Det er en del rettspraksis på dette, og domstolene vil her vurdere om arbeidsgiver har gjort det som med rimelighet kan forventes. I vurderingen av hva som er mulig å gjennomføre av tiltak, må det ses hen til blant annet virksomhetens art, økonomi og størrelse, hensynet til andre ansatte i virksomheten, varigheten av den reduserte arbeidsevnen samt eventuelt forhold på arbeidstakers side.

I mange oppsigelsessaker ved langtidsfravær er nettopp tilretteleggingsplikten til arbeidsgiver et sentralt tema. Domstolene vurderer nøye om arbeidsgiver har gjort det som med rimelighet kan forventes før en oppsigelse.

Vær også klar over at du etter arbeidsmiljølovens § 15-8 ikke kan sies opp før det er gått ett år, og i det offentlige har du ofte krav på permisjon ett år til.  

Bibliotekarforbundet samarbeider med Advokatfirmaet Legalis AS, som har spesialisert kompetanse innen arbeidsrett. Denne artikkelen er utarbeidet for Bibliotekarforbundet som en del av dette samarbeidet, og ble først publisert i Bibliotekaren 1/25.

Les mer om tilrettelegging på NAVs sider for tilrettelegging.

Utdanner beredte bibliotekarer – Veileder fremtidens bibliotekarer i tillitsforvaltning

Bibliotekarutdanningen har alltid vært i endring, på samme måte som biblioteket som institusjon har endret seg i takt med samfunnets utvikling. Veien inn til bibliotekaryrket er ulik for de fleste, men på OsloMet er bibliotekarstudentene godt motiverte enten de kommer på grunn av egen leselyst, et brennende ønske om å formidle eller fordi biblioteket er et sted hvor de kan jobbe variert, møte mennesker og bygge opp under en demokratisk institusjon.

Bibliotekaren møter Kim Tallerås utenfor mursteinsbygget i P48, hvor brorparten av norske bibliotekarer får sin utdanning i dag. Selv tråkket han i de samme gangene på 2000-tallet som student og var opptatt av biblioteket som utjevnende samfunnsinstitusjon. Fra august (2024) blir han instituttleder for arkiv-, bibliotek og informasjonsfag ved OsloMet.

Gratulerer! Er du motivert til å gå på?

– Takk! Jeg har jobbet her i mange år, og det å få mulighet til å jobbe med strategi og lederskap på denne måten, det er motiverende. Tallerås legger ikke skjul på at han trives på instituttet. Her har han et miljø med gode kolleger og utstrakt forskningssamarbeid med både interne og eksterne aktører.

Kim Tallerås er et navn hele den norske biblioteksektoren kjenner godt. Som forsker på OsloMet holder han på med mange ulike prosjekter, og som programansvarlig har han vært bibliotekarutdanningens ansikt utad.

Fremover vil jobben handle mer om til strategi og utvikling av instituttet på et overordnet nivå. Men han er fortsatt like opptatt av både forskning og utdanning og ser frem til å ta imot nye studenter til instituttets programmer til høsten.

– Jeg har hatt ansvar for introduksjonsemnet på bachelorprogrammet til bibliotek- og informasjonsvitenskap. Det å ta imot nye studenter, oppleve den entusiasmen og prøve å bidra til den entusiasmen inn i studiet vårt, det er supergøy, sier Tallerås.

Kontinuerlig endring

For tiden setter instituttet sammen et helt nytt masterprogram som blant annet er bedre tilpasset arkivstudenter. Den påtroppende instituttlederen beskriver en samling av utdanningsprogram i konstant utvikling, drevet av samfunnets behov for digital kompetanse og kritisk tenkning.

En av de store endringene gjennom de siste 30 årene handler om en gradvis akademisering. På den positive siden har dette gjort utdanningene mer forskningsbaserte og har medført at instituttet er rustet for å bidra med med oppdatert kunnskap til praksisfeltet.

Samtidig har Tallerås vært kritisk til en for omfattende akademisering av profesjonsutdanningene. For han er det viktig å balansere akademisk forskning med praktisk erfaring og tilpasse utdanningen til både dagens og fremtidens arbeidsmarked.

Det å tilpasse utdanningene til arbeidsmarkedet, har også vært en drivende faktor for endring. Akkurat nå står samfunnet overfor en stor endringsprosess som følge utviklingen innenfor kunstig intelligens. Tallerås forteller at de foreløpig ikke legger opp til egne KI-emner ved instituttet, men at de heller har valgt å knytte tematikken til en rekke etablerte emneområder som juss, søking og kildekritikk.  

Desinformasjon og beredskap

Bibliotekene har en viktig funksjon i å sikre at befolkningen har tilgang til pålitelig informasjon, spesielt under kriser. Tallerås understreker at bibliotekene skal være veier til den offentlige, opplyste samtalen heller enn å fungere som sensurorganer.

– Bibliotekene skal være en solid vei til den offentlige, opplyste samtalen, ikke et organ som sier hva som er korrekt informasjon.

Kim Tallerås

Det er åpenbart at dette er viktig. Sammen med flere kolleger har Tallerås foreslått å utvide begrepet «medievelferdstaten», utviklet innenfor medievitenskapen for å inkludere biblioteksektoren. Velferdsstatene i Norden inkluderer blant annet universelle mediestøtteordninger og sterk public service-tradisjon med en allmennkringkaster som nyter høy tillit. Tallerås er opptatt av at biblioteksektoren må sees i sammenheng med denne formen for kritisk infrastruktur på informasjonsfeltet.

Bibliotekene fungerer som en viktig infrastruktur for kunnskaps- og kulturformidling, og det er viktig å optimalisere denne infrastrukturen slik at den også fungerer effektivt i krisesituasjoner. – Vi driver ikke direkte journalistisk virksomhet i bibliotekene, men vi tilrettelegger for tilgang til innhold, en kildekritisk kompetanse og for en opplyst samtale gjennom debatter og andre typer arrangement. Bibliotekene utgjør en infrastruktur hvor folk skal kunne finne frem til det de trenger og må sees i sammenheng med kommunikasjon fra allmennkringkastere, skole og annen offentlig forvaltning når det gjelder samfunnets totalberedskap, sier Tallerås.

Da pandemien brøt ut i 2020, var det mange bibliotek som ble stengt. Men det tok ikke lang tid før de fleste var åpne og hadde tjenestene på plass. – Pandemien viste jo noe av bibliotekets potensial som en del av kriseberedskapen.

Kim Tallerås snakker om kriseberedskap og informasjonstilrettelegging med studentene sine. Da pandemien slo inn, stod vi allerede i en informasjonskrise. Når studenter og unge under 25 år bruker TikTok og sosiale medier som primærkilder til nyheter og informasjon, og mektige aktører bruker de samme kanalene for å spre desinformasjon, så er ikke Tallerås og kollegene på OsloMet alene om å bekymre seg om utviklingen. – Internett er i ferd med å forsøples av innhold, ikke bare desinformasjon og kunstig intelligent innhold, men også av innhold som folk har tilpasset algoritmer på en måte som fortrenger annen type informasjon.

Slik har også behovet for søkekompetanse og en kritisk tilnærming til algoritmer blitt mer aktualisert enn noensinne. Tallerås fremhever betydningen av kjerneoppgavene til bibliotekaren, som tilgjengelighetsarbeider og formidler av kultur og kunnskap.

Demokrati og tillit

På OsloMet er debatten og dialogen med studentene levende. Helt fra starten diskuterer de biblioteket som en offentlig demokratisk arena. Studentene blir plassert inn i de aller vanskeligste spørsmålene som sektoren står i og blir utfordret på tema som sensur og ytringsfrihet. Folk fra sektoren inviteres til å snakke om aktuelle saker, og i fjor var det SIAN-saken og Legatum-forlagets arrangement på Deichman som ble diskutert i forbindelse med studiestart.

– Vi begynner fortellingen vår inn til studentene med å problematisere en del spørsmål som sektoren ikke helt har landet, men som trenger mer diskusjon og praktisk erfaring. For eksempel har Danby Choi kritisert det svenske offentlige organet «Myndighet for psykologisk forsvar», som blant annet skal styrke motstandskraften mot desinformasjon, for å kunne oppfattes som et statlig sensurapparat. Andre kritiserer faktisk.no sin rolle i Meta og den moderatorfunksjonen de har der, når de samtidig eies av VG og NRK. Hvordan skal bibliotekene og bibliotekarene bevare sin utbredte tillit i befolkningen, samtidig som de forhåpentligvis får en større rolle i den nasjonale beredskapen på informasjonsfeltet?

Tillit er en av de aller mest sentrale og kanskje også mest sårbare valutaene bibliotekene besitter. Tallerås snakker om bibliotekarers troverdighet og tillit som en verdi som skal forvaltes med stor omhu, og det å kunne forberede studenter og delta sammen med dem i gode interne samtaler om hvordan bibliotekene best mulig spiller rollen som tillitsforvalter, er noe av det viktigste Tallerås og kollegene bruker tiden sin på.

Fremtidens bibliotekarer

For noen år siden ble bachelorprogrammet i bibliotek- og informasjonsvitenskap revidert, og Tallerås forteller at det ble gjort en grunnleggende beslutning om å omfavne og styrke bibliotekarbegrepet, og revitalisere fagets innhold, nettopp for å være med på å understøtte bibliotekaren som profesjonsaktør i Norge. OsloMet har tatt et tydelig valg, og Tallerås viser til sine kolleger i København hvor de har gått bort fra bibliotekarbegrepet og mer i retning av en generisk informasjonsvitenskap.

Selv om det er vanskelig å si hvordan nåtidens valg påvirker fremtidens profesjonsutøvere, ser Tallerås på yrkesutøvende bibliotekarer med godt mot. – En bibliotekar i 2050 er en yrkesutøver som nyter høy tillit og bidrar med viktig kompetanse i det å tilrettelegge for tilgang til kunnskap og kultur. Vi utvikler vår rolle i tråd med den teknologiske utviklingen. Kanskje klarer vi også å gjøre bibliotekaren enda mer synlig i samfunnet.

– Vi har nok vært redde for å bli oppfattet som gammeldagse og drevet med en del selvpisking. Det skal vi legge bort. Det er en selvfølge at bibliotekaren har en viktig rolle i samfunnet!

Artikkelen stod på trykk i Bibliotekaren 2/24 og publiseres på nett i 2025 som en tilgjengeliggjort digital versjon. Bibliotekaren 2/24 kan du lese her.

Hvordan kan du påvirke din egen lønnsutvikling i offentlig sektor?

Tekst: Hege Bergravf Johnsen

Din lønnsutvikling som ansatt i det offentlige følger regulerte prosesser, og det er lite rom for direkte påvirkning. I Bibliotekarforbundet ser vi at den største lønnsutviklingen til medlemmene kommer i forbindelse med bytte av jobb. Men hva kan du gjøre dersom det ikke er aktuelt å bytte arbeidsgiver? Finnes det andre måter å påvirke sin egen lønnsutvikling?

Under har jeg listet opp noen anledninger for når og hvordan du kan påvirke din egen lønnsutvikling.

Nyansettelser – forhandle lønn ved tilsetting

Ved nyansettelse er det viktig at du får en god og riktig lønnsinnplassering. Det kan ta lang tid å rette opp dersom du kommer skjevt ut fra start. Arbeidsgiver vil ofte ha litt å gå på i forhold til første tilbud. Ha derfor litt is i magen om du får et tilbud. Kontakt gjerne sekretariatet i Bibliotekarforbundet eller lokal tillitsvalgt om du trenger innsikt i hva som er riktig lønnsnivå for stillingen.

Dersom du mener det første tilbudet er for lavt, kan det være lurt å gi arbeidsgiver beskjed om dine forventninger til lønn og høre om det er mulig å justere tilbudet i tråd med disse. Argumenter som kan være aktuelle, er lønnsnivå i sammenlignbare stillinger, uttelling for relevant tilleggskompetanse og erfaring.

Ansiennitet – kontroller at du har fått riktig beregning

De fleste tariffavtaler har bestemmelser om ansiennitet og hvordan dette skal beregnes. Om du har en stilling som er omfattet av ansiennitetsbestemmelser, er det viktig at du får godskrevet all relevant tjeneste, slik at lønnsnivået blir riktig. Dette gjelder for eksempel for stillingskode 7026 Bibliotekar i KS. Du er selv ansvarlig for dokumentasjon.

Be arbeidsgiver om en skriftlig framstilling av beregningsgrunnlaget for å kontrollere at det er riktig. Dersom det er gjort feil i ansiennitetsberegningen som har påvirket din lønn, kan du ha rett til etterbetaling. Ta saken opp med arbeidsgiver og vis til dokumentasjonen. Fremsett krav om etterbetaling for den perioden feilen har påvirket din lønn. Hvis arbeidsgiver ikke imøtekommer kravet, kan du ta kontakt med tillitsvalgt eller rådgiver i Bibliotekarforbundet for bistand.

Lønnssamtale – det kan lønne seg å snakke om lønn

I løpet av året kan det lønne seg å ta en lønnssamtale med leder. De fleste tariffavtaler har bestemmelser om en slik mulighet og hvordan en lønnssamtale skal foregå. En lønnssamtale er ikke en medarbeidersamtale, ei heller en forhandling. Dette er en samtale som handler om sammenhengen mellom din arbeidsinnsats og lønn. I samtalen kan du avstemme dine forventninger om lønn. Du kan vise til egne prestasjoner og se på hva som må til for å oppnå en bedre lønnsutvikling.

Forberedelser til en lønnssamtale kan være å innhente relevant lønnsstatistikk. Tillitsvalgt eller rådgiver i Bibliotekarforbundets sekretariat kan hjelpe deg med å finne informasjon. Det vil også være en fordel å kjenne til den lokale lønnspolitikken og hvilke kriterier arbeidsgiver legger til grunn for lønnsjusteringer. Under samtalen bør du fokusere på egen innsats og unngå negativ sammenligning med kollegaer.

En lønnssamtale anbefales også dersom du opplever at du får dårlig uttelling i de årlige lokale forhandlingene. Da vil du kunne stille spørsmål og få en begrunnelse. Det kan gi deg konkrete punkter å jobbe videre med.

Tillitsvalgt kan være med som bisitter i en lønnssamtale. Det skrives referat fra samtalen om du ønsker det.

Særskilte forhandlinger er forhandlinger som skjer utenom de vanlige lønnsoppgjørene, for eksempel når en ansatt får nye oppgaver eller det har skjedd endringer i stillingen.

Lokale forhandlinger – send inn lønnskrav

I lokale forhandlinger forhandler de tillitsvalgte på vegne av medlemmene. Det er viktig at du legger inn et begrunnet lønnskrav i de lokale lønnsforhandlingene, dersom du er omfattet av disse, og benytter muligheten for å kreve særskilte forhandlinger dersom det er grunnlag for det.

Særskilte forhandlinger er forhandlinger som skjer utenom de vanlige lønnsoppgjørene, for eksempel når en ansatt får nye oppgaver eller det har skjedd endringer i stillingen.

Den enkelte tariffavtalen har nærmere bestemmelser for hvordan forhandlingene skal foregå og hvilke kriterier som skal legges til grunn for lønnsøkningen. Tillitsvalgt vil informere deg om frister og innhold i lokal lønnspolitikk.

Det at du er eneste BF-medlem på arbeidsplassen forhindrer deg ikke fra å bli representert i forhandlinger. Ta kontakt med ditt distriktslag eller sekretariatet for å finne en løsning!

Kompetanseheving – inngå en avtale i forkant

Relevant etter- og videreutdanning har en verdi, både for den ansatte og for arbeidsgiver. Noen arbeidsgivere har allerede bestemmelser om uttelling for kompetanse nedfelt i lokal lønnspolitikk. Du bør uansett alltid avklare med leder i forkant hvilken betydning kompetansehevingen skal få for ditt lønnsnivå og arbeidsoppgaver/ansvar.

Om du ikke har inngått en avtale i forkant, kan du fremsette krav i særskilte eller årlige lokale forhandlinger. Forhandlingene skjer via tillitsvalgte etter tariffavtalens bestemmelser.

Endret stilling – lønn som en del av drøftingsgrunnlaget

Ved endring i oppgaver og ansvarsområder bør også lønn drøftes mellom berørte parter. Ved vesentlig endring eller ny stilling skal lønnsregulering vurderes. Tariffavtalen i ditt område vil gi nærmere informasjon om hvilke rettigheter som gjelder i denne forbindelse. Tillitsvalgt har innsyn i lønnsopplysninger på arbeidsplassen og kan bistå med informasjon og råd. Det er tillitsvalgt som vil representere deg i en eventuell forhandling.

Rekruttere og beholde – behovet for kvalifisert arbeidskraft

Det kan forhandles om endret lønn i tilfeller hvor det er utfordringer med å beholde eller rekruttere kvalifisert arbeidskraft. Om du for eksempel har fått et jobbtilbud fra en annen arbeidsgiver, men egentlig kan tenke deg å fortsette i samme jobb til høyere lønn, kan du benytte det nye jobbtilbudet som forhandlingskort. Det bør ligge reelle forhold til grunn dersom du vil kreve lønnsøkning på bakgrunn av dette.

For seniorer – utnytt seniorpolitikken

De fleste arbeidsgivere har en lokal seniorpolitikk. Du bør undersøke om det finnes tiltak her som kan påvirke din lønnsutvikling. Eksempler på slike tiltak kan være tjenestefri med lønn, kompetanseutvikling og kronetillegg. Ta kontakt med tillitsvalgt eller leder om du trenger hjelp til å finne informasjon.

For midlertidig ansatte – forhandle lønn ved fornyelse av kontrakt

Lønnsnivå for vikarer beregnes gjerne ut fra de bestemmelsene som gjelder for stillingen. Men ikke alle midlertidige ansatte prioriteres ved lokale forhandlinger, og dette kan føre til lønnsforskjeller over tid.

Dersom du er i en situasjon hvor du tilbys forlengelse av et vikariat, bør du også sjekke om lønna bør justeres. Tillitsvalgt har innsyn i lønnsopplysninger på arbeidsplassen og kan bistå med råd om anbefalt lønnsnivå.

Født digitale:To generasjoner – ett yrke

TROMSØ: Bibliotekar Kari Totland ble født i 1999. Bibliotekar Susanne Baumgärtel ble uteksaminert året før Kari ble født. Nå er de en del av samme arbeidsliv. Hvordan fungerer det?

Tekst og foto: Kristina R. Johnsen

Et drøyt kvarter fra Tromsø sentrum svisjer bjørketrærne forbi. Obsternasige snøfonner holder stand i veikanten, rundt spredt bebyggelse og klamrer seg til steile bakker og fjell.

Ved bunnen av en isdekket bakke ligger en klynge med bygg, på et skilt øverst på ett av byggene står det: «Kroken skole», «Kroken bibliotek» og «Tromsø kommune».

Inne på Kroken bibliotek sitter avdelingsleder Kari Totland bøyd over et bord på bakrommet, dypt konsentrert, og velger ut farkoster og baner til prinsesse Peach, Super Mario og Luigi.

I kveld er det nemlig Mario Cart-turnering på Kroken bibliotek – en av de mange faste aktivitetene her – og Kari liker å være forberedt.

Hun ser opp:

– Hei! Er du god på Mario Cart?

Født digitale

Hele verden holdt pusten da klokka passerte 23.59 på nyttårsaften 1999. Ville internett bringe oss i kne i et Y2K-kaos? Vi sto på terskelen til et nytt årtusen. Barna som ble født akkurat da, blant annet Kari Totland, er voksne nå. Den såkalte Generasjon Z, født mellom 1995 og 2010, er på vei ut fra studiesalene og universitetene. Kari er en av én million Gen Z-ere som inntar norsk arbeidsliv i løpet av de neste fem årene. Attpåtil gikk hun rett fra studiebenken til lederjobb. I likhet med mange Gen Z-ere er hun høyt utdannet og “født digital” med mobilen i hånda – eller Switchen, for den saks skyld.

– Hvor ofte starter du dagen med å spille Mario Cart?

– Mange bibliotekansatte vegrer seg nok for å både bruke og utforske spillene, men jeg tror det er viktig at vi omfavner spillkulturen og tar den på alvor. Det er en ny kultur som er veldig populær – det er bare flere og flere som bruker disse spillene. Det er også en fin måte å få guttene inn, sier hun.

– Og dessuten er det gøy, sier hun.

Mario Cart-turneringa er bare én av en myriade av faste aktiviteter på Kroken bibliotek. I går var det maling, dagen før det var det syverksted. Før det igjen, boksirkel.

Nye tider

Ny plass. Ny jobb. Ny i arbeidslivet. Nyutdannet. Ny hverdag. Nytt liv. Hun leverte eksamen i årsstudiet i bibliotek- og dokumentasjonsvitenskap ved Universitetet i Tromsø med en fritt sammensatt bachelor – med hovedfag i engelsk språk og litteratur i bunnen, og hoppet rett ut i full stilling som skolebibliotekar i Bardufoss.

– Jeg flyttet helt alene ut til et distrikt jeg ikke var kjent med. Men jeg gjorde det fordi det er vanskelig å få jobb og ville ta de sjansene jeg fikk. Der ble jeg tatt veldig godt imot, sier Kari.

Hun var klar for arbeidslivet og ville føle på voksenlivet etter et langt studieliv.

– Det var mange endringer på én gang, men jeg var veldig klar til å bli ferdig med studentlivet og “starte livet” på et vis.

Og en god start ble det, til tross for at hun jobbet alene som skolebibliotekar.

– Jeg fikk mye frihet, men måtte også finne ut av mye selv. Jeg hadde også støtte i det lokale folkebiblioteket, forteller hun.

Da det åpnet seg en stilling som avdelingsleder på Kroken bibliotek, var det en sjanse hun ikke kunne la gå fra seg. Kari, som er fra Helgeland, trivdes i Tromsø og ville gjerne tilbake. Etter fem ukers praksis på Tromsø bibliotek og med fersk arbeidserfaring i sekken, hadde hun allerede gode skussmål. Men hvordan er det å være den som er ferskest, men samtidig skal bestemme mest?

– Det har vært en utrolig bratt læringskurve. Å hoppe inn i en lederstilling er krevende. Men her var mye etablert: Faste arrangementer og flinke folk med masse erfaring og kunnskap. Det er mye ansvar i en sånn stilling, men jeg har fått veldig god støtte, forteller hun.

– Forandring kommer nok alltid til å møte motstand. Det er en trygghet ved det vante, og man har ingen garanti for at en forandring kommer til å være til det bedre. Men man vet ikke før man har prøvd. Og jeg prøver gjerne! 

Ny generasjon

Debatten har, om ikke rast, så har den blåst friskt. Ifølge en undersøkelse NHO har gjort i over 2000 norske bedrifter, mener over halvparten av dagens ledere at den nye generasjonen arbeidstakere «tåler for lite og har lav arbeidsmoral». Karakteristikker som “aspeløv” og “snøfnugg” sitter løst. NHO og de unge mener på sin side at det er sjefene som må endre metoder. Dette er en generasjon som krever forandring.

Er det riktig at generasjon Z skiller seg ut i arbeidslivet? Hvem skal tilpasse seg? Er det arbeidslivet eller generasjonen?

– Forandring kommer nok alltid til å møte motstand. Det er en trygghet ved det vante, og man har ingen garanti for at en forandring kommer til å være til det bedre. Men man vet ikke før man har prøvd. Og jeg prøver gjerne! 

Det første hun gjorde da hun kom til Kroken, var å sette seg inn i systemer og rutiner. Dernest: Gjøre om på mye av det.

– Jeg kom inn med et nytt blikk og nye idéer, og hadde veldig lyst på stor forandring. Tanken på at noen kunne komme inn og fornye var nok også mye av grunnen til at jeg fikk jobben, sier hun.

I dag er hun avdelingsleder for to ansatte, med faglig ansvar. Personalansvaret hører under hovedbiblioteket. Under praksisen skrev hun om ungdom i biblioteket og jobbet mye med tekster som handlet om ungdom.

– Ungdom vil ha plasser å sitte, sosiale møteplasser og være litt atskilt. De vil ha wifi og tilgang på stikkontakter. De tingene tok jeg med meg videre. 

Erfaring møter framtid

Åtte kilometer unna, midt i Tromsø sentrum, kneiser Tromsø bibliotek, Tromsøs eldste kulturinstitusjon – et landemerke! I dag myldrer det av lokalbefolkning, studenter, barnehagebarn og pensjonister og ikke minst – turister her. Ved inngangen har bibliotekar Susanne Baumgärtel og kollegene hengt opp skilt med «Foto forbudt» og «Vis respekt».

– Studentene sitter og konsentrerer seg og hører plutselig “klikk”, så er de avbildet som en slags turistattraksjon. Vi må gi dem litt ro, ikke sant, sierbibliotekar Susanne Baumgärtel.

Det er ikke bare vinterturismen som har fått fart på seg siden Susanne Baumgärtel ble uteksaminert i Tromsø – året før Kari ble født – som en del av aller første kull i det da nyoppstartede bibliotekstudiet. Susanne har fulgt de lange linjene i bransjen og sett yrket utvikle seg. Bibliotekarutdanningen på universitetet i Tromsø har snart 30-årsjubileum. Nå er utdannelsen i endring.

Bakgrunnen for opprettelsen i 1996 var et stort behov for fagutdannede bibliotekarer i Nord-Norge. Før 1996 var det bare på Statens bibliotekhøgskole i Oslo man kunne ta bibliotekarutdanning. I dag kan du ta bachelor- og mastergrad i medie- og dokumentasjonsvitenskap også i Tromsø.

Fra kortkatalog til informasjonsflom

Utdanningen holder hus sammen med andre fag på institutt for språk og kultur. På OsloMet har nå utdanningen sitt eget institutt: Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag. «Fra studiehøsten 2020 fremsto årsstudium og bachelor i bibliotek- og informasjonsvitenskap på OsloMet i ny drakt», heter det i studiekatalogen. Utdanningen er tilpasset en tid der media og informasjonsflommen er større enn noen gang, der man først i tredje og fjerde semester i studiet kan spesialisere seg i retning av bibliotekaryrket.

– Nå havner jeg nok i den konservative kategorien – men er det en utdanning og yrkesgruppe som allerede takler omstilling på en god måte, er det bibliotekarene. Gjennom årene har bibliotekarene vært ekstremt dyktige til å tilpasse seg nye systemer og forhold. Da jeg begynte, visste de fleste hva en kortkatalog var. Det har vært en revolusjon som bibliotekarene har tatt veldig raskt og vært flinke til å omstille seg, sier Susanne.

Om ikke lenge, planlegger hun å gå av.

– Jeg går av med pensjon snart og tenker at det ikke nødvendigvis er alt jeg står for som kommer til å vare ved. Det må jo komme inn nye ting. Det synes jeg er veldig viktig, sier hun.

Studentene

I tredje etasje, én etasje over det summende og yrende folkelivet, er det stillesone og mobilfri sone. Her er benkene og krokene fulle av dypt konsentrerte unge voksne med headset på hodet og nesa ned i fagbøkene.

Mange av studentene som sitter her i dag, skal snart ut i arbeidslivet. NHO og de unge mener arbeidslivet må endre metoder og tilpasse seg nye tenkemåter og holdninger, noe Susanne Baumgärtel også støtter.

– Nå er jeg faktisk eldst her. Men i mange, mange år var jeg blant de yngste. At de yngste skulle være over 50, er jo ganske stusselig. Men det foregår et generasjonsskifte nå, og jeg tror man som organisasjon vinner på å ta inn nye krefter. Det er veldig fint å ha stabilt personale og ha et godt grunnlag, men hvis man ikke fornyer seg, er det dødelig, tror jeg.

Ifølge The World Economic Forum jobber nå fem generasjoner skulder ved skulder for første gang i historien. Det er nettopp her magien ligger, ifølge Susanne:

– De yngre generasjonene tilfører energi, nye idéer, og det er sunt å slippe dem til, sier hun.

Hun mener det også gjør noe med miljøet med større spredning i alder.

– Det er nettopp gjennom kombinasjon av erfaring fra vår generasjon og tilførselen av friske pust og ny energi at vi får gode arbeidsmiljø og kan skape et enda bedre bibliotek, mener Susanne Baumgärtel.

Fra øverst til nederst

Nede på barneavdelingen, i kjelleretasjen, er det liv mellom hyllene. Det er her Susanne bruker mesteparten av arbeidsdagene sine. Med ansvar for skoletjenesten består dagene i stor grad av barn og ungdom. I skranken sitter Silje Johannessen, tillitsvalgt i Bibliotekarforbundet. En del av hennes lange rekke med oppgaver i løpet av arbeidsuka er å lære studenter fra UiT opp i å bruke Bibliofil og søke i systemet. I Tromsø er det rundt 45 studenter. Hvordan har bibliotekarrollen endret seg? Hva har endret seg siden de var studenter selv?

– Mange ting har endret seg. Kanskje aller mest at biblioteket i mye større grad er blitt et møtested, ei storstue. Det er mye mer formidling, spesielt for barn. Skolene er ikke bare her for å låne, de vil også ha presentasjoner. Det gjorde vi for 20–25 år siden også, men nå er det mye mer.

– Hadde dere valgt den samme utdannelsen på nytt?

– Ja, helt klart, sier begge.

– Jeg tror at den typen mennesker som blir bibliotekarer i dag i mye større grad bør være opptatt av mennesker, like å snakke med mennesker, stå foran mennesker, snakke til dem. Før var det lettere å kunne sitte og kategorisere bøker på et bakrom, sier Silje.

– Da jeg tok utdannelsen, hadde jeg som mål at jeg skulle sitte et sted for meg sjøl. Det er ikke akkurat tilfelle i dag, sier Susanne og ler.

Bygda i byen

Tilbake på biblioteket i Kroken: Kari nikker mot en kasse som står plassert ved inngangen.

«Hva ønsker du deg i Kroken fremover, og på hvilke områder kan bydelen vår bli bedre?

Alle forslag mottas med takk.» I 2024 ga regjeringen 25 millioner i bydelssatsing for å løfte Kroken ytterligere, et arbeid Kari er dypt engasjert i.

– Dette er et femårsprosjekt som er i startgropa. Jeg prøver å være så aktiv som jeg kan. Vi er nå godt i gang med å starte et bibliotekråd i Kroken som en del av områdesatsningen, hvor målet er å involvere folket her på best mulig måte, forteller Kari, som sier hun er ekstremt opptatt av samarbeid.

Hvem kan de koble seg på for å gjøre Kroken til et enda bedre sted å leve og vokse opp? Pågående samarbeid med Kroken kirke og en lang rekke andre aktører er med på å bygge tette bånd i lokalsamfunnet i bygda i byen.

– Vi jobber veldig proaktivt for å få enda flere til å se og bruke biblioteket. Jeg tenker vi har en viktig rolle i nærmiljøet som vi kan utvikle enda mer. Kroken har som bydel ikke like mye tilbud for unge og eldre. Vi vil få ungdommen inn med ideer, la dem ommøblere, gi dem litt eierskap.

Bibliotek i bevegelse

Inn døra kommer en gutt i tiårsalderen, benker seg ved PC-en og logger seg på.

Verden er i endring. Bibliotekfaget er i endring. Og en ny generasjon er i ferd med å ta over.

Da gjenstår det vel bare å gjøre seg klar til Generasjon Alfas første arbeidsdager?

Hvem er «Gen Z»?

• Gen Z er generasjonen født mellom 1997 og 2010.
• Også kalt «generasjon snøfnugg».
• Kjent for å ha progressive verdier i større grad enn tidligere generasjoner.
• Vant til å være på nettet og sosiale medier.
• De formative årene deres var preget av koronapandemien. (NRK)
• Ifølge NHOs undersøkelse er de verdiorienterte: De forventer at arbeidsgivere tar standpunkt i verdispørsmål, og de er den første generasjonen som kjennetegnes av at de faktisk bryr seg om klima. 
• Arbeidsmiljøet er viktig: Gen Z forventer å bli sett og hørt, og de liker dårlig en autoritær lederstil. De vil ha sjefer som er åpne og personlige.

Fersk forskning

• NHO har utført en landsdekkende undersøkelse blant 2000 bedrifter.
• To av tre bedriftsledere mener at generasjon Z er mer krevende å lede enn tidligere generasjoner.
• NHO har kartlagt ledernes oppfatning av generasjonen og mener det kan bli problematisk hvis avstanden mellom forventningene mellom generasjon Z og dagens ledere blir større.
• Lederne opplever at generasjon Z trenger mer veiledning og oppfølging i jobben. Andre igjen, opplever at generasjonen snarere er selvstendige og selvgående.

På tide å bytte jobb?

Arbeidsmarkedet er i stadig endring, og dagens bibliotekarer møter et arbeidsmarked som krever både tradisjonelle ferdigheter og ny kompetanse. Med økt digitalisering, nye kompetansekrav og endring i ansettelsesprosesser er det viktig å orientere seg i arbeidsmarkedet om du vurderer å bytte jobb. Hva bør du være oppmerksom på i 2025? Hvordan kan du best fremheve din kompetanse? I denne artikkelen får du nyttige råd om jobbsøkerprosessen, om kompetansekrav og trender i arbeidsmarkedet. 

Tekst: Ingvild Høgh, seniorrådgiver i HR-huset AS

Før du begynner: Kartlegging av din nåværende arbeidssituasjon

Det er spesielt syv spørsmål som du bør stille deg selv før du søker andre jobber:

1. Hvorfor vurderer du å bytte jobb?
2. Gir arbeidsplassen og jobben mening?
3. Hvor viktig er jobben for deg nå?
4. Strekker du til tidsmessig?
5. Trives du med arbeidsmiljøet?
6. Får du bruke talentene dine og gjøre ting du mestrer?
7. Hva har du lyktes best med?

Kanskje finnes det nye muligheter der du er. Snakk med lederen din om flere utfordringer eller nye oppgaver. Om du likevel vil bytte jobb, forbered deg godt – gjør grundig research om mulige arbeidsgivere og synliggjør din egen kompetanse og erfaring.

Bibliotekarer i dagens arbeidsmarked: Kompetansekrav og faglig styrke

Bibliotekaryrket har utviklet seg betydelig, og dagens bibliotekarer møter et arbeidsmarked som krever både tradisjonelle ferdigheter og moderne kompetanse. For å styrke din posisjon i arbeidsmarkedet bør du fremheve det som gjør dine kvalifikasjoner unike.

Etterspurt kompetanse:

• Teknologisk kompetanse: Bibliotekarer må beherske digitale verktøy og systemer, fra biblioteksystemer og databaser til sosiale medier og digitale formidlingsplattformer.
• Informasjonskompetanse: Evnen til å søke, evaluere og formidle pålitelig informasjon er avgjørende. Bibliotekarer må navigere i både trykte og digitale kilder for å hjelpe brukerne med å finne pålitelig og relevant informasjon.
• Formidling og kommunikasjon: Gode kommunikasjonsferdigheter er essensielle for å engasjere ulike målgrupper. Dette inkluderer både skriftlig og muntlig. Erfaring med å arrangere og lede ulike typer arrangementer er en fordel.
• Kulturell forståelse: Bibliotekarer spiller en viktig rolle i å fremme mangfold og inkludering. Dette krever kunnskap om ulike kulturer og evnen til å tilrettelegge for et inkluderende miljø.

Hva gjør bibliotekarer til unike jobbsøkere?

Bibliotekarer har en faglig bredde som gjør dem attraktive for mange jobber, både i og utenfor biblioteksektoren. Når du søker jobb, må du synliggjøre hva som skiller deg ut:

• Tverrfaglig kompetanse: Bibliotekarer har ofte en utdanning som kombinerer informasjonsvitenskap, teknologi og formidling. Denne bredden gjør dem i stand til å håndtere komplekse informasjonsbehov, utvikle digitale tjenester og tilrettelegge innhold for ulike målgrupper.
• Brukerfokus og serviceorientering: Bibliotekarer er kjent for sin sterke serviceinnstilling. De jobber tett på publikum og har en sterk evne til å forstå og møte brukernes behov – enten det gjelder veiledning, informasjonsinnhenting eller tilrettelegging.
• Fleksibilitet og tilpasningsevne: Bibliotekarer har erfaring med en variert arbeidshverdag, der oppgavene spenner fra referansearbeid og undervisning til prosjektledelse og teknisk drift. Denne fleksibiliteten gjør dem til verdifulle medarbeidere i mange ulike sammenhenger.

Hvordan synliggjøre din faglige styrke?

Når du søker jobb, er det viktig å konkretisere hvordan din erfaring og kompetanse er relevant for stillingen du søker. Her er noen tips til å fremheve din bakgrunn.

• Vis frem teknologisk kompetanse: Beskriv hvordan du har brukt digitale verktøy og systemer i tidligere jobber eller prosjekter. Har du erfaring med biblioteksystemer, søkedatabaser, kunstig intelligens eller digitale formidlingsplattformer? Dette er verdifullt og bør komme frem i CV og søknad.
• Fremhev formidlingserfaring: Har du arrangert og ledet ulike typer bokbad, foredrag, veiledet studenter eller holdt kurs? Dette viser din evne til å engasjere og formidle til ulike målgrupper.
• Belys din evne til å skape gode brukeropplevelser: Gi eksempler på situasjoner hvor du har ytt ekstraordinær service eller hjulpet brukere med komplekse informasjonsbehov. Dette viser din evne til å sette brukerne i sentrum og levere høy kvalitet på tjenestene.

Ved å fokusere på disse områdene kan bibliotekarer tydelig vise sin unike verdi i arbeidsmarkedet og styrke sin posisjon som kunnskapsforvaltere og teknologieksperter.

Trender i arbeidsmarkedet – hva betyr det for deg?

Jobbsøking påvirkes av en rekke faktorer, og i 2025 er det særlig noen trender som skiller seg ut. Her er de viktigste du bør være oppmerksom på:

1. Økt bruk av kunstig intelligens (KI): Kunstig intelligens spiller en stadig større rolle i rekrutteringsprosessen. KI brukes til å analysere CV-er, gjennomføre videointervjuer og vurdere kandidater basert på deres digitale fotavtrykk. Dette betyr at jobbsøkere må være bevisste på hvordan de presenterer seg online og sørge for at deres digitale profiler er oppdaterte og profesjonelle.

2. Hybride arbeidsmodeller: Etter pandemien har mange bedrifter gått over til hybride arbeidsmodeller, hvor ansatte kombinerer fjernarbeid med fysisk tilstedeværelse på kontoret. Jobbsøkere bør være forberedt på å diskutere sine preferanser for arbeidssted og vise fleksibilitet i forhold til hybridarbeid.

3. Økt fokus på bærekraft og grønn omstilling: Bærekraftige praksiser og grønn teknologi blir stadig viktigere i mange bransjer. Jobbsøkere med kompetanse innen miljøvennlige løsninger og bærekraftig utvikling kan ha en fordel i arbeidsmarkedet.

4. Kompetanseutvikling og livslang læring:

Den raske teknologiske utviklingen gjør at det er viktigere enn noensinne å investere i kontinuerlig kompetanseutvikling. Jobbsøkere bør være åpne for å lære nye ferdigheter og delta i kurs og opplæring for å holde seg relevante.

5. Økonomisk usikkerhet og kommuneøkonomi: Økonomiske svingninger og endringer i kommuneøkonomien kan påvirke jobbmulighetene, spesielt i offentlig sektor. Jobbsøkere bør være oppmerksomme på økonomiske trender og tilpasse sine søkestrategier deretter.

6. Økt krav til transparens og etisk rekruttering:

Det stilles stadig høyere krav til åpne og rettferdige rekrutteringsprosesser, men dette etterleves ikke alltid – særlig i privat sektor. Jobbsøkere bør være forberedt på å stille spørsmål som: Hvordan sikrer dere en rettferdig og transparent rekrutteringsprosess? Hvilke tiltak har dere for å sikre etisk behandling av kandidater? Hvordan reflekteres bedriftens verdier i rekrutteringen?

Ved å være oppmerksomme på disse trendene og tilpasse seg endringene kan jobbsøkere i 2025 navigere arbeidsmarkedet mer effektivt og øke sine sjanser for å sikre drømmejobben.

Tips til jobbsøkerprosessen

Tre viktige forberedelser

Før du søker, er det lurt å vende blikket innover og finne ut hva du selv vil og hva som motiverer deg. Dette gir deg et godt utgangspunkt for å jobbe målrettet i jobbsøkerprosessen.

1.         Kartlegg dine personlige egenskaper (ER): Hvem er du? Dine personlige egenskaper, styrker og preferanser påvirker hvordan du utfører oppgaver, legger opp arbeidsdagen, tar til deg ny læring og samhandler med andre.                                                                                                                 

2.         Kartlegg kompetansen din (KAN): Hva kan du? Det du har tilegnet deg gjennom utdanning, kurs og sertifiseringer, kalles formalkompetanse, som er det du har papirer på. Det du har opparbeidet deg av tidligere arbeidserfaring, organisasjonsarbeid, hobbyer eller annen erfaring kalles realkompetanse. Denne kompetansen kan være svært relevant og faktisk skille deg fra andre kandidater.

3.         Kartlegg verdiene dine (VIL): Hva vil du? Verdiene dine påvirker hva du trives med i en jobb. Handler det om faglig utvikling, samfunnsnytte eller fleksibilitet? Det blir lettere å ta valg når du har et klart bilde av hva som er viktig for deg.  

Hvordan lage en god CV?

Curriculum vitae (CV) er ditt viktigste dokument i en jobbsøkerprosess. Dette er det dokumentet de aller fleste rekrutterere vurderer kandidatene ut fra, og en godt strukturert CV øker sjansene dine til å bli valgt ut til et intervju.

Din CV må vise hvem du er og bør inneholde disse elementene:

Personalia: Navn, adresse, telefon og e-post. Ønsker du å benytte et bilde, må det være et representativt portrettbilde. Unngå partybilder, bilder med kjæresten og kjæledyr.

Nøkkelkvalifikasjoner: En kort oppsummering av de viktigste kompetansene (KAN) og personlige egenskapene (ER) som er relevante for stillingen.                                                                                                                              

Arbeidserfaring: Oppgi arbeidssted, stilling og relevante arbeidsoppgaver og resultater.

Utdanning/kurs/sertifiseringer: Oppgi fullførte utdannelser, etter- og videreutdanning samt relevante kurs.

Annet: Her kan du inkludere IT-ferdigheter, språkkunnskaper, verv og interesser.                                                                                                     

Referanser: Oppgis på forespørsel.

 Tips til CV

• Vær ærlig om hva du er god på
• Bruk god tid på korrektur
• Fatt deg i korthet (maks to–tre sider)
• Skreddersy CV til ulike stillinger
• Fokusér på hva du kan bidra med og vis dine erfaringer
• Beskriv kort eventuelle hull i CV
• Om du oppgir egenskaper, forklar hvorfor de beskriver deg
• Unngå forkortelser og internt bransjespråk

Hvordan lage en god søknad?

Selve jobbsøknaden er din mulighet til å vise arbeidsgiver hvorfor du passer til akkurat denne jobben. De siste årene er det mange som har tatt i bruk nye metoder, slik som screening ved bruk av telefonsamtaler eller videoscreening, men en godt skrevet søknad er fortsatt en god vei inn.

Søknaden bør

• være ryddig i form og innhold og bør maksimalt være på én side.
• tilpasses hver jobb du søker på.
• tydelig vise frem hvordan din kompetanse og erfaring passer til kravene i utlysningen. I stedet for å liste opp alt du kan, trekk frem de ferdighetene og erfaringene som er mest relevante for stillingen.

Jobbintervjuet

Hva ser arbeidsgiver etter i et jobbintervju? Formålet med et intervju er å finne ut om intervjueren og du har samme mål, og intervjueren ønsker å finne ut disse sentrale tingene om deg:

• Dine kvalifikasjoner og kompetanse – har du de ferdighetene som kreves for jobben?
• Din motivasjon – hvorfor ønsker du akkurat denne stillingen?
• Din egnethet – passer du inn i arbeidsmiljøet og den lokale kulturen?
• Dine framtidige karrieremål og lønnsforventninger – hvordan ser du for deg din egen utvikling fremover?

Dersom du er godt forberedt før intervjuet, kan du gi tydelige og overbevisende svar.

Tips før intervjuet

• Gjør viktige forberedelser (ER, KAN og VIL).
• Øv på vanlige intervjuspørsmål og finn ut hva dine forbedringsområder er.
• Vær den beste versjonen av deg selv (holdning, vær presis, kleskode).
• Forbered to–tre egne spørsmål.
• Tenk igjennom lønnsforventningene dine.

Tips på intervjuet

• Lytt aktivt til intervjuerens spørsmål og svar på det som det blir spurt om.
• Vær bevisst på ditt kroppsspråk. Håndhilse, bruk øyenkontakt, hold deg rolig.
• Få frem dine personlige styrker, kvalifikasjoner og motivasjon for jobb og virksomhet.
• Husk å smile, være interessert og være deg selv.

Tips etter intervjuet

• Send en e-post eller ring intervjueren og takk for intervjuet. Oppsummer kort hvorfor du er en god kandidat til jobben.
• Fikk du ikke jobben, er det lurt å be om en mer utdypende tilbakemelding fra intervjuer. Slik kan du ta lærdom og få innsikt til hjelp i fremtidige intervjuer.

Kort om HR-huset

HR-huset bistår arbeidstakere i spørsmål knyttet til karriereutvikling, omstilling og rekruttering. Seniorrådgiver Ingvild Høgh har bred erfaring med karriereveiledning og hjelper jobbsøkere med å synliggjøre sin kompetanse i et arbeidsmarked i endring.

Biblioteket banker på – forfattersamtale på loftet

Tekst og foto: Aud  Gjersdal

Hva skjer når biblioteket forlater egne rom og banker på hos folk i nabolaget? I Bergen har Ny-Krohnborg fellesbibliotek prøvd nettopp det – og tilbakemeldingene er positive.

En liten flokk småpratende mennesker rusler i duskregnet fra Ny-Krohnborg fellesbibliotek, et bydelsbibliotek i Bergen. I kveld, den 8. april, skal forfattersamtalen foregå i loftsleiligheten til litteraturformidler Joanna Pacula. Stuen fylles med litteraturinteresserte. Et stearinlys ved bokhyllen er tent. Det diffuse lyset fra vinduet i skråtaket gir rommet en myk atmosfære, med panoramautsikt over byen og dens hvite trehus på fjellsiden.  Hjemmebakte boller og småkaker sendes rundt. Det dufter kaffe.
– Skikkelig god kaffe, sier en.
– Dette var så fint, kan jeg ta et bilde? spør en annen og tar frem mobilkameraet. En liten stabel biblioteksbøker ligger ved en stol. Maria Navarro Skaranger har vært nominert til Nordisk råds litteraturpris, fått EUs litteraturpris og er oversatt til 18 språk. Nå sitter hun i den grønne veloursofaen. Det gjør også Pacula:
– Hva er et hjem for deg? spør hun, og så er samtalen i gang.

– Er det en type fattigdom å ikke kunne drømme om andre liv?

– Fattigdom er ikke bare materielt. Å ikke ha et språk om seg selv er også en fattigdom. Og ensomhet.

– Går folk rundt og har så store drømmer?

Rommet bobler av engasjement. Spørsmål kommer underveis, og plutselig er tiden ute. Tiden gikk så fort.

Alt må ikke skje på biblioteket

Skaranger likte opplegget, og syntes publikum var veldig oppmerksomme og interessert i samtalen.
– Det var veldig gøy. Intimt. Det blir en annen type samtale når vi er hjemme hos noen. Det kan fort bli litt stivt på litteraturhus. Det blir veldig sånn proft, sier hun, før samtalen overdøves av livlig prat fra publikum. Noen ler. Pacula er også fornøyd.

– Det var vellykket, sier hun.

En av publikummerne, Kristoffer Ekroll, sitter og slapper av. Han kjenner en av arrangørene og hadde lyst til å bli med.
– Jeg opplevde det som veldig koselig. På biblioteket blir det en offentlig arena, mens inne hos noen blir mer intimt. Det er jo der folk ofte leser bøker. Det er en offentlig samtale, men i det private, og utgjør en interessant blanding, sier han. Ekroll har studert litteratur, og nå fikk han oppdatert seg.
– Det ble egentlig veldig fint. Jeg var ikke så kjent med forfatteren fra før, og kommer til å plukke opp en av bøkene hennes snarlig. Når jeg er ferdig med den jeg leser nå.

En annen besøkende, Kristin Camilla Tidemann-Moe, er bibliotekar ved Bergen Offentlige Bibliotek. Hun meldte seg på fordi hun hadde lest noen bøker av Skaranger, og likte de veldig godt. Samtidig syntes hun at ideen med å ta litteraturen ut i nabolaget var spennende.
– Det var akkurat slik jeg håpet. Det fungerte veldig fint og jeg går gjerne på noe sånt igjen. Jeg fikk mange kloke svar på ting som gjelder Skarangers litteratur, men også en varm og god følelse, sier hun, før hun tar fatt på den bratte trappen ned, der besøkende har satt fra seg skoene.

Folk treffes i litterær samtale

Forfatterbesøket inngår i serien «Ny-Krohnborg fellesbibliotek besøker nabolaget», og støttes av Områdesatsingen i Bergen kommune. Arrangementsansvarlig, og arkitekten bak konseptet, Gunnbjørg Johannessen, forteller at de tidligere har besøkt alderspensjonatet i nærområdet, lest poesi på ulike nærbutikker og vært på litterær vandring i skogen.

– Det handler om at vi har lyst til å bli bedre kjent med vårt nabolag, og at naboene skal bli bedre kjent med vårt bibliotek. Alt må ikke skje på biblioteket, sier hun. For å finne en leilighet hadde de en åpen invitasjon på Facebook og plakater på nærbutikkene. Hvem som helst kan melde seg, så lenge de bor i nærheten av biblioteket. Publikum må bestille gratisbillett på forhånd. De får ikke opplysninger om private adresser, men heller at møtested er utenfor biblioteket. En del av konseptet er en vandring, der de skal gå sammen på besøk. Kanskje har deltakerne aldri møtt hverandre før, og så kommer de i samtale. Enkel matservering har de med i ryggsekken.

– Det handler om at vi har lyst til å bli bedre kjent med vårt nabolag, og at naboene skal bli bedre kjent med vårt bibliotek.

Gunnbjørg Johannessen

– Hva er bedre enn å gå og vandre i gatene, gå på besøk til hverandre og se det som er bra med den plassen du bor. Folk treffes kanskje på tvers av nettverk, blir bedre kjent med naboene sine, og så inkluderer vi den litterære samtalen. At vi har klart å skape noe som er bra for så mange, det synes jeg er veldig fint, avslutter Johannessen.

Fakta

• Ny-Krohnborg fellesbibliotek startet som pilotprosjekt i august 2022, finansiert av Nasjonalbiblioteket.
• Er en del av Bergen Offentlige Bibliotek. Ble tatt inn på det kommunale driftsbudsjettet i 2024.
• Ny-Krohnborg fellesbibliotek er etablert og driftes gjennom et samarbeid mellom Ny-Krohnborg skole, Etat for kultur, Områdesatsingen og Frivilligsentralen. Derav navnet fellesbiblioteket.
• Kåret til Årets bibliotek Vestland 2023

Å lære demokrati – ved å delta

Tekst og foto: Aud Gjersdal

Demokratiutvikler Asmund Bertelsen har siden 2020, da Aarhus-bibliotekene startet sin strategiske satsing på demokratiet, arbeidet med å få de 18 bibliotekene i regionen til arenaer for demokratisk deltakelse. Målet er å gi borgerne kompetanse, slik at de kan delta aktivt i demokratiet. Han presenterte sine betraktninger på Nasjonalbibliotekets vårkonferanse «Det tredje stedet».

Demokrati er en samtale

– Hvis vi skal styrke befolkningens, borgernes muligheter for å ta del i demokratiet, må vi ha et godt svar på spørsmålet: Hva er demokrati? sier han. Først er det enighet om at demokrati er en styreform. Den er konstituert ved noen grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og flertallsstyre med mindretallsbeskyttelse. Til slutt finnes regler og prosedyrer som man kan, og har skrevet ned.
– Men det er ikke nok i en biblioteksammenheng, sier han og viser til skribenten Hal Koch sin bok «Hvad er demokrati», skrevet rett etter 2. verdenskrig, hvor forfatteren leter etter demokratiets vesen:

Demokrati er ikke bare en styreform. Demokrati er samtale. Det er en måte å handle på og en måte å omgås andre mennesker på, hvor respekten for individet, fellesskapet, omgivelsene og samfunnet er helt sentralt. Og hvor fordommene lar seg utfordre og argumentene flytter holdninger.

Koch skrev også at demokrati ikke er en lære som kan doseres, men en tankegang, en livsform. Den må tilegnes gjennom erfaring.
– Kan vi oversette dette til bibliotekaktiviteter? Kan vi sette det inn i det vi gjør? Kan vi fremme denne samtale, styrke denne tankegang, og innby denne livsform på bibliotekene? Og på den måte styrke demokratiet? spør han.

Arenaer for deltakelse

Bertelsen mener at biblioteket kan bidra til demokratisk deltakelse ved å være et tredje sted. Aktivitetene her kan skje på ulike arenaer. Han viser i Venn-diagrammet til høyre demokrati som styreform, der politikere kommuniserer med hverandre. Dersom deltakelse begrenses til disse samtalene vil styreformen forvitre, sier han. På venstre side har vi demokrati som livsform, som handler om kommunikasjon mellom borgerne, og der de inngår i relasjoner med hverandre.

– Det som skjer i arenaen for demokrati som livsform, er viktig for å holde demokratiet sterkt. Folkebibliotekene er i sin ånd, i sitt DNA, steder for demokratisk deltakelse, sier han, og poengterer at de derfor inviterer denne livsform inn på biblioteket. Ikke minst som et svar på økt polarisering, der vi beveger oss lengre og lengre bort fra hverandre og den felles offentlige samtale, med divergerende interesser, holdninger og medieforbruk.
– Bibliotekene kan gjøre noe med dette. Fordi bibliotekene er steder som bringer mennesker sammen, sier han. Målet er å få flere til å delta i samtalen.

Når samtaler stopper opp

Prosjektet har avgrenset seg til tre utfordringer på disse arenaene. Først er det ulikheten i deltakelse der noen grupper dominerer, mens andre er marginalisert.
– De som deltar mest, er menn over 50 år med lang utdannelse. Stort sett alle andre deltar mindre, og noen deltar veldig lite, sier han, og spør seg hvordan vi kan prøve å utlikne denne ulikheten i deltakelse, som øker. Den neste utfordringen de arbeider med er den frustrasjon over å ikke bli hørt, og at det ikke nytter å delta. Særlig at politikere og beslutningstaker ikke lytter. Til slutt handler det om den harde tone i samfunnsdebatten, særlig online, som ifølge Bertelsen er en av de viktigste årsaker til at man ikke vil delta. Mange vegrer seg fordi debattklimaet ikke føles trygt. Hvordan kan tonen i debatten bli bedre?

– Vi bruker disse utfordringene som en linse for å se på våre aktiviteter. Da kan vi justere slik at vi kan gjøre noe for å løse disse utfordringene, sier han. Et viktig element er å gi borgerne gode erfaringer med nettopp deltakelse.

Selvtillit er forutsetning

– Vi er ikke født til å delta i demokratiet. Der er noen forutsetninger som må være innfridd før vi kan delta, sier han. Noen har forutsetninger bedre på plass enn andre. Bertelsen forteller at de forsøker å se hvordan de kan styrke alles forutsetninger for å delta. Et av hovedbegrepene i prosjektet er demokratisk selvtillit.

– Det handler om at man tror på at man har noe å si, og at man gjør det. Men også at man opplever at noen er villige til å lytte til en. Og sist, at man tror på at man kan handle og påvirke samfunnet, sier han. Et annet viktig begrep er demokratisk vertskap.

Biblioteket som vertskap

– Det er det vertskapet vi tar på oss, når vi som biblioteker inviterer inn til demokratisk deltakelse. Vår tilnærming er inspirert av den danske sivilsamfunnsorganisasjonen Sager der Samler[1]. Det handler om den stemning vi skaper i rommet. Det handler om de relasjoner vi er nødt til å forme. Og det handler om hvordan vi kan skape muligheter for handling, sier han. Gjennom vertskapet kan vi styrke den demokratiske selvtillit, og med det kommer et ansvar og forpliktelser på hvordan vi gjør det. En del av ansvaret er å mykne den harde tone i samfunnsdebatten. Et grep er å skape god stemning rundt samtalen.

– Vertskapet må skape en stemning som gjør det mulig for dem som er der å tale eller å uttrykke seg på en annen måte, sier han. Det kan være å skape en hyggelig stemning ved å fyre opp i peisen eller samles om god mat.
Innbygger møter politiker

Prosjektet har også arbeidet med arenaen for samtaler mellom innbygger og politiker. Den kan bidra til bedre beslutninger. Bertelsen forteller om Gellerup, et boligområde litt utenfor Aarhus, som har mange utfordringer og mye misnøye. Samtidig er den demokratiske deltagelse tradisjonelt veldig lav. De som bor der stemmer ikke like mye ved valg som andre gjør.
– De har en opplevelse av at det er vanskelig å komme til orde, og komme i kontakt med politikere, sier han. Biblioteket ønsket da å lage et arrangement som gav en positiv opplevelse av fellesskap.

– Det var mulig å lytte, men også å bruke egen stemme og handle demokratisk.

– Hva drømmer vi om

Slik oppstod arrangementet «Hvad drømmer vi om i Gellerup», der 70 mennesker samlet seg rundt en åpen mikrofon. Alle kunne be om ordet og fortelle om hva de drømmer om for stedet. Politikere og viktige beslutningstakere var med. De satt ikke på en scene, men sammen med beboerne.

– Politikere og beslutningstakere lyttet, og fortalte også hva de drømmer om. Så på den måte ble det skapt et rom og demokratisk deltagelse, som var veldig forskjellig fra det som tidligere hadde vært der. Flere enn før sa noe, og gikk fra biblioteket med en følelse av fellesskap i området. Hva som skjer etterpå, vet vi ikke, avslutter Bertelsen.

Det danske prosjektet går ut over det tradisjonelle og eksperimenterer med formene for demokratisk deltakelse. Kanskje ligger her frøene til liknende prosjekter i Norge, der en utforsker, utfordrer og videreutvikler vår egen praksis.

Les mer

Demokratiforståelse – Hvordan kan folkebibliotekerne spille en rolle i demokratiet? https://www.aakb.dk/inspiration/demokrati/demokratiforstaelse

[1] https://sagerdersamler.dk