Ny rapport: Mange bibliotekansatte opplever utrygghet på jobb

Bibliotekene er åpne og inkluderende møteplasser – men for mange ansatte innebærer det også krevende arbeidssituasjoner. En ny rapport fra Bibliotekarforbundet viser at én av ti bibliotekansatte føler seg utrygge på jobb, og at alenearbeid og manglende rutiner øker risikoen.

– Trygghet på jobb må være en selvfølge, også i bibliotekene, sier nestleder i Bibliotekarforbundet, Elisabeth Reinertsen.

Bibliotekarforbundet har for første gang gjennomført en nasjonal kartlegging av arbeidsmiljø og trygghet i biblioteksektoren. Resultatene viser at bibliotekene i stor grad er trygge og gode arbeidsplasser, men også at mange ansatte står i situasjoner som skaper utrygghet og belastninger.

– Vi ser et tydelig behov for mer systematisk arbeid med forebygging, opplæring og oppfølging av uønsket atferd. Mange ansatte vet ikke hvilke rutiner som gjelder, eller opplever at hendelser ikke blir fulgt opp, sier Reinertsen

Alenearbeid og økt press

Undersøkelsen viser at alenearbeid er utbredt, og at ansatte som ofte jobber alene, i mindre grad har rutiner for forebygging og håndtering enn ansatte i større bibliotek. Samtidig peker flere på at biblioteket blir stående som «det siste åpne stedet» i kommunen, der mennesker søker hjelp, varme og fellesskap i fravær av andre offentlige tilbud.

– Bibliotekene har fått flere samfunnsoppgaver, uten at ressursene har økt tilsvarende. Når ansatte må håndtere krevende situasjoner alene, er det et varsko, både for arbeidsmiljøet og for sikkerheten, sier Reinertsen.

Et felles ansvar

I rapportens anbefalinger peker Bibliotekarforbundet blant annet på behovet for tydelig arbeidsgiveransvar, opplæring for ledere og ansatte, og bedre bemanning i åpningstiden. Forbundet foreslår også å etablere nasjonale anbefalinger for sikkerhet og bemanning i bibliotek.

– Trygge bibliotek er et felles ansvar. Arbeidsgivere må ta sitt ansvar på alvor, men vi vil også bidra med kunnskap, opplæring og dialog med sektoren fremover, sier Reinertsen.

Fakta:

• Rapporten Arbeidsmiljø og trygghet i bibliotek – Bibliotekansattes opplevelser i møte med publikum er utarbeidet av Bibliotekarforbundet i 2025.

• Den bygger på svar fra over 900 bibliotekansatte i alle sektorer: folkebibliotek, skolebibliotek og universitets- og høyskolebibliotek m. fl.

• Alenearbeid er utbredt og gir økt utrygghet blant ansatte.

• Mangelen på opplæring i konflikthåndtering er utbredt blant bibliotekansatte, 40 prosent mangler opplæring i konflikthåndtering.

• Hele 20 prosent av ansatte i folkebibliotek oppgir at de har vurdert å bytte jobb som følge av uønsket atferd på arbeidsplassen.

Rapporten kan du laste ned her.

1000 kutt små

… blir en stor å på Stormen bibliotek

– Den lille sparehøvelen som ustanselig spiser seg bittelitt mer innover hvert år uten en helhetlig plan er en trussel for biblioteket, sier hovedtillitsvalgt i Nordland, Elin Fostvedt.

Tekst og foto: Kristina R. Johnsen

Den hvite murfasaden er nesten glødende, ligner vaniljeis med et dryss glitter i sola – er det marmor? Ja? Nei?

Betongen brytes opp av lange, smale vinduer som speiler havn, hav, båter, himmel. Hvite, prefabrikkerte, selvbærende betongelementer støpt med hvit sement og en betydelig andel hvitt. Den er visstnok en betongmiks som har vunnet priser. Disse bygningskroppene er nok tegnet og tenkt ut over mer enn én kopp te av DRDH Architects i London.

Stormen er to hvitkledde kvartal: det ene ytterst mot havna er bibliotek. Hakket lenger inn mot bykjernen ligger konserthuset. Navnet spiller kanskje like mye på stormene som ruller inn og den politiske stormen rundt tomta bygget står på, som Stormen av Shakespeare eller Arne Nordheim?

Vinterstormene står på pause, det er varmt i Bodø i dag. Vinden som vanligvis har skarpe brodder frost her på vippen til polarsirkelen er motsatt i dag; sydenvarm og insisterende, og leker rolig med et stort banner med påskriften «Pat Metheney», som er strukket oppover bygningskroppen.

Inne i biblioteket kan dumpe lyder så vidt høres fra toppetasjen. Fra bunnen av den gedigne tre-trappa er vi under oppsyn av et ektepar på et gammelt sort-/hvitt-fotografi. Bildet viser en sviende urfolksrealitet fra nyere historie: De samiske komagene mannen har på seg, er skrapet vekk. Bildet som en gang lå gjemt i noens skuff, er nå forstørret til 20 kvadratmeter og plassert i en lysboks, i samarbeid mellom kunstneren A. K. Dolven og Rune Johansen. En av husets – og byens – mange tankevekkende installasjoner.

Byen som populært blir kalt «“byen i vinden» lever opp til navnet på mer enn én måte, og skyr ikke unna store prosjekter. Sporene etter et historisk hårete kulturløft, folkefesten i 2024, da byen var europeisk kulturhovedstad, sitter fortsatt i.

– Det har vært et fryktelig interessant kapittel. Det skjedde voldsomt mye i byen, og alt kom parallelt med kuttprosessene, sier Elin Johanne Fostvedt, som i dag har skrankevakt på barneavdelinga på Stormen Bibliotek.

Men de store kuttene biblioteket har lidd under, har ingenting med Bodø 2024 å gjøre, understreker hun.

– Det er bygginga av store signalbygg – rådhus – som folk er så misfornøyde med at de heller har hjemmekontor – svømmehall og skoler kombinert med et stort rentehopp som har resultert i en kommune på konkursens rand. Og da må det kuttes et sted, sier Fostvedt.

Hun har jobbet i Bodø bibliotek siden 1997. Da biblioteket skiftet navn til Stormen i 2014, ble hun med på lasset. Men det er ikke bare på sin egen arbeidsplass hun er lommekjent. Fostvedt kjenner bibliotekene i et område fra Bindal i sør til Andenes i nord på tennene – et område som strekker seg over 500 kilometer – som distriktlagsleder i Nordland og lokal tillitsvalgt i Bibliotekarforbundet.

En himmel full av stjerner

I et dunkelt, mystisk, men likevel trygt fortellerrom med runde hjørner og stjernehimmel sitter en håndfull barnehagebarn med store øyne, halvåpne munner og hodene støttet på håndbaker og knær. Foran bildet på det opplyste lerretet står en ivrig skikkelse og gestikulerer og forteller om Åsa Gås. Hun er ikke en sånn gås som hyler og løper sin vei, selv om det er det alle rovdyrene forventer. Åsa Gås foretrekker faktisk å invitere alle hjem på kake og te.

Fast post på programmet i sommer er fortellerstunden i det svale fortellerrommet. Et kjærkomment avbrekk i den nærmest tropiske sommervarmen de siste ukene, øverst i et bygg som bakes gjennom ei sol som står på døgnet rundt gjennom store glassvinduer i taket – noe de britiske arkitektene kanskje ikke hadde tenkt over? Vips er stunda over, og lyset kommer på. Festen til Åsa Gås er over, men kanskje det er på tide å invitere beslutningstakerne på te?

Da 300 stillinger ble kuttet i Bodø kommune i fjor, mistet Stormen bibliotek fire stillinger.

– Problemet var at dette ble lagt opp gjennom naturlig avgang. Akkurat da var to av de ansatte i transitt – ei skulle pensjonere seg og en annen bytte jobb. Det førte til et helt vanvittig tilfeldig kutt i stillingene og at vi mistet fire stillinger i løpet av halvannet år, sier hun.

Dette klart målbare – og tilfeldige – kuttet, forklarer Fostvedt, idet hun vikler seg ut fra bøylemikrofonen, er likevel ikke det verste.

– Det verste er den lille høvelen, den lille hakken og spaden som ustanselig spiser seg bittelitt mer innover hvert år.

1000 kutt små, uten noen overordnet tanke, spiser seg innpå budsjettene, drifta og biblioteket som helhet.

Elin Johanne Fostvedt

Verre enn stillingene som forsvant, er belastningen i at biblioteket fanger politikernes oppmerksomhet hver gang beltet må strammes ett hakk og lyser mot dem som et mulig svar: Ja, det er lovpålagt, men …

– Problemet er mangelen på en overordnet tanke. 1000 kutt små, uten noen overordnet tanke, spiser seg innpå budsjettene, drifta og biblioteket som helhet. Og det er vi ikke alene om å oppleve, sier Fostvedt.

En stein som kan prate

Det lå en hesteskrott der, og den va full av makk … Humla gikk inn i hesteskrotten, og fór opp …

En summende lyd ligger som et bakteppe i etasjen. Den kommer allesteds og ingensteds fra. Hva er det vi hører?

Mannen drømte at han reiste laangt bort …

Øverst i tredje etasje, i øyet av Stormen, ligger et atrium som et smørøye. I en lomme midt i barneavdelinga har en massiv granittstein fått plass. Og steinen kan prate. Det har den faktisk gjort non-stop siden åpninga av Stormen bibliotek i 2014.

Her ute kan ungene tumle rundt og fritt forsyne seg med fargerike kritt. Men steinen får de ikke fargelegge. Den snakkende steinen midt i rommet forteller nordnorske eventyr og sagn, og mellom eventyrene blir det spilt en gammel samisk joik. En betryggende lyd som danner bakteppet for arbeidshverdagen til barnebibliotekaren.

– Lyden blir jo litt som en foss eller en bekk som sildrer i bakgrunnen, en del av omgivelsene. En trygg lyd.

Like ved ligger et rom med digre bord og arbeidsstasjoner, fulle av romskip, en skyskraper, et hjem og et sykehus med operasjonssal. Barnas små kreasjoner gjennom uka samles bak et «ikke rør»-skilt og utgjør sin egen lille by som bygges opp og rives, igjen og igjen.

Hver uke starter teamet med å rive Lego og starte uka med blanke ark. De første årene leide de massive mengder Lego hos non-profit-organisasjonen FIRST Scandinavia, arrangørene av FIRST LEGO League, forteller hun. Da FIRST Scandinavia skulle selge legoen, fikk biblioteket tilbud om å kjøpe. Da fikk de kjøpe den for den samme summen de har betalt i leie hver sommer.

– Vi har betalt 10 000 for alt det her, sier hun, og slår ut med armene.

– Og det blir godt brukt.

Ei elv av barnehagebarn i signalgule vester strømmer inn, etterfulgt av lukta av solkrem. Alle som én ser forventningsfullt opp mot Elin bak skranken og hilser – tydelig husvarme – de er på fornavn. En mor og en datter kommer tuslende og stiller seg ved skranken.

– Trenger du noe hjelp?

– Ja – premiene til Sommerles?

– Ja de er utstilt i skapet her. Da er premiene på level 10 og 20 her og der.

Du kan velge, sier Elin, og tar dem med til glassmonteren som inneholder krystaller, haitenner og andre glitrende premier.

Jenta velger seg ei haitann, Elin sier «Godt jobba, det er bare å fortsette!», og jenta tusler fornøyd bort til bokhyllene for å velge seg mer lesestoff.

– Det er en lovpålagt tjeneste å lære ungene våre å lese. Hvis vi ikke prioriterer det – hva er det egentlig vi holder på med? 

Ofte tikker det inn meldinger, e-poster og telefoner til barnebibliotekaren på Stormen bibliotek i Bodø.  

– Jeg får meldinger fra hele fylket. Det styggeste er når biblioteksjefene rundt omkring sier de ikke kan kjøpe inn Sommerles-premier til neste år, for de vet ikke om de har penger til å betale det. Og det er ikke mye det er snakk om. I en liten kommune er det kanskje 2–3000 kroner, det er jo småpenger. Tilfellet er slik at det er stor sjanse for at budsjettet blir kuttet, sier hun.

Ei hylle under ei trapp

Én av stilingene som røyk i fjor, var pedagogen.

Der de tidligere kunne stille med tilpassede opplegg og formidling til skoler, har de nå kapasitet til å peke klassene i cirka riktig retning og ønske dem lykke til. Elin har ei gås å plukke også når det gjelder skolenes egne bibliotek.

– Nordland var gode på skolebibliotek. Men så gikk økonomien ad undas, og da gikk det samme vei med skolebibliotekarene i form av at man lot være å lyse ut og ansette nye når noen sluttet eller gikk av med pensjon, sier Fostvedt, og legger til:

– På grunnskolenivå vet jeg ikke om ett eneste godt skolebibliotek. Ikke ett.

– Nordland var gode på skolebibliotek. Men så gikk økonomien ad undas, og da gikk det samme vei med skolebibliotekarene

Elin Johanne Fostvedt

Men der er mange gode intensjoner, forteller hun. På Alstad skole i Bodø kommune, for eksempel, kom FAU på banen og malte, ryddet og fikk tak i bøker.

– Men veldig ofte er det arvede bøker, bøker fra loppemarked, andresortering om du vil. Og det som er populært, er alltid utlånt. Og hvis man ikke har noen til å holde styr på skolebiblioteket, så vet ingen hvor boka er, og det hjelper ikke de andre som har lyst til å lese den.

Regelverket sier kort og greit at skoler skal ha et bibliotek. Da blir det ofte ei hylle under trappa ned til bomberommet eller skippertak hvert femte år når noen hiver og rydder, og det ser bra ut i to måneder.

– Så er det gjerne satt av litt midler til drift. Men det er altfor lite. En skole med 300 elever og 10 000 på budsjettet er et spøtt i havet. Det er latterlig. Så prøver de å få pengene til å rekke lengst mulig – da går vi på loppemarked eller ber om gaver for å få mest mulig ut av pengene. Da ender man opp med gammelt ræl.

– Hva er det som trengs for å rydde opp i rekkene, egentlig?

Svaret er: En varig endring i regelverket. En helhetlig tanke, også her.

– Hvis du kunne ha fått bestemt?

– Klare statlige retningslinjer, med krav om et visst antall bøker per elev, et gitt antall timer per elev, fastsatte normtall. Ideelt sett skulle det vært fagutdannete skolebibliotekarer – det går ikke i alle småkommuner, men i større kommuner går det fint. Man kan kanskje ikke ha fullt utdanna skolebibliotekarer på alle skoler i alle kommuner, men du kan dele på ting og kjøpe tjenester fra folkebiblioteket. Det er mye som går an. Det trengs krav om faglig styring. Det mulighet for videreutdanning for lærere – mange har tatt den, men får ikke noe igjen for det. Ikke får de mer betalt og ikke får de brukt den.

Søndagsengler

– Nå har jeg tatt en runde, det var gorrskittent! Klissete fingre, solkrem.

Kluten er mørkegrå, på grensa til svart.

Bibliotekar-kollega Kjersti Svendsen dukker fram fra ei hylle.

– Vi kan ikke jobbe like systematisk som før. Vi har ikke tid til bakgrunnsjobbinga med kassering og slike ting.

Kvaliteten blir dårligere. Bare en så enkel ting som å tørke støv fra hyllene – det må gjøres, men er definitivt ikke på toppen av prioriteringslista, sier Svendsen.

– Det er derfor hun jobber på søyla som driver med samlingsutvikling, imens jeg leser høyt for ungene. Hver sine styrker. Men til sammen! sier Fostvedt og smiler bredt.

De har mistet en hel del kompetanse som er vanskelig å erstatte. Da må de fordele oppgavene seg imellom – de kan ikke la være å gjøre dem.

– Jeg har nå fått ansvar for innkjøp av faglitteratur, og det er jo et felt som krever enormt med tid som jeg ikke har, sier Svendsen.

– Hvordan påvirker dette arbeidsmiljøet?

– Vi har et godt arbeidsmiljø. Vi er stå-på-folk, ja-folk, vi sier ja. Problemet er at folk er mer slitne. Vi måtte kutte i åpningstidene, da vi ble fire færre ansatte. Å stenge på søndager ble heller ikke akseptert. Bystyret vedtok et pålegg om å holde åpent på søndager – uten flere ressurser. Tvert imot …

– Hvordan prioriterer dere?

– Det å både kjempe for tilbudet til lånerne og samtidig ta vare på de ansattes arbeidsforhold, er en vanskelig balansegang. Noe av grunnen til at vi har akseptert å dekke søndagsåpent på eget budsjett, er at alternativene er enda dårligere; bruk av frivillige eller ufaglærte fra konserthuset – noe som ble en lang og bitter kamp i vinter, forteller Fostvedt.

De må jevnt over prioritere knallhardt. I et kraftig kuttet innkjøpsbudsjett av bøker, blir barn og unge prioritert.

– Barnebøker har vært en klar prioritet. Vi er en ganske solidarisk gjeng … «nei hei!»

Her kommer en ny barnehage ruslende – 14 små «hallo» og «hei» følger, de er tydelig husvarme de også.

– Yes. Dåkker må jo innom Lego-rommet, ikkje sant?

Elin snur seg tilbake til oss og fortsetter der hun slapp:

– Så kuttes det samtidig i mediebudsjett og i skolenes budsjett. Vi har kuttet i aviser – vi har ikke aviser fra hele landet. Studenter som har lyst å lese lokalavisa, kan ikke det lenger. Nå er det kun noen lokale og den store riksavisen.

– Hva gjør dette med et samfunn?

– Jeg tror folk blir litt numne. Folk spør ofte etter lokalavisa si, sier like ofte at vi har måttet si den opp, fordi vi ikke har nok penger. De er lei seg, men sier ikke nødvendigvis noe. Folk blir resignerte. De går ikke i fakkeltog, fordi de ikke får Bergens Tidende. Men de der tusen små kuttene. Det skjer litt og litt og litt og litt. Vi prøver å verne barna mest mulig, det har vært prioritert internt. Men det er jo ikke politikerne sin fortjeneste.

Et nytt ansikt dukker opp ved skranken. Ungene skal betjenes.

Bøker skal leses. Sommerles-premieren skal deles ut. I  alle fall i bibliotekene som har råd.

Artikkelen sto på trykk i Bibliotekaren 2/2025

Persondata til besvær

Av Aud Gjersdal

Digitalisering handler ikke lenger bare om å skanne gamle dokumenter og få dem ut på nett. Det handler heller ikke om digitale publiseringsprosesser. For i bakgrunnen av digitaliseringen durer store datamaskiner som prosesserer persondata vi har lagt igjen på nettet. Hva skjer med dem, og hva kan vi gjøre?

Ikke fotavtrykk, men krater

– Som enkeltmenneske har du liten sjanse til å skru igjen krana på din egen datalekkasje. Det sier Vivi Ringnes Berrefjord, som skriver doktorgrad på UiO om digital overvåking og leder cyber-programmet ved Forsvarets høgskole.

– Digitale fotavtrykk er et ganske misvisende uttrykk. Mesteparten av Norges befolking og store deler av den digitaliserte verden lager ikke digitale fotavtrykk. De røyter data. De legger igjen så massive mengder at fotavtrykk blir en underdrivelse. Det er mer som et krater etter en meteoritt, sier Berrefjord.

Innsamlingen er legitim hvis grunnlaget er informert samtykke og folk vet hva datasettene brukes til. Men samtykket er ikke alltid reelt.
– De fleste samtykkeerklæringene er veldig lange og benytter vanskelig språk. Som forbruker har jeg ikke sjanse tidsmessig til å lese dem, heller ikke kompetanse til å forstå det som står der. I tillegg henviser de gjerne til underleverandørers personvernerklæringer, og det kan være flere titalls. Samtidig oppdateres de med jevne mellomrom.

Brukeratferd til salgs

– Data samles langt utover det som er nødvendig for å optimalisere brukeropplevelsen. Brukeratferd selges på en internasjonal databørs, sier Berrefjord. Annonsører bruker informasjonen til å kjøpe riktig annonseplass i dine digitale informasjonsflater.
– Dataene gir pekepinn på hvem du er som person, hvilke nettverk du tilhører, interesser, hvor du beveger deg, sier hun. De danner grunnlag for profilering, der man lager antakelser om hvordan segmenter vil reagere på ulike budskap.

Lokaliseringsdata viser om enheten f.eks. har vært på psykiatriske institusjoner, abortklinikker eller politiske steder.
– Telefonene har unike ID-er, og det er relativt lett å knytte brukerdata opp til faktiske mennesker, sier hun. Dette gjør det mulig å følge enkeltmennesker både i deres fysiske hverdag, men også hvordan de forflytter seg digitalt, som hva de søker på, hva de viser mest interesse for og hvem de kommuniserer med.
– I praksis er det ofte en pseudonymisering av datasettene, og ikke anonymisering, sier hun. Selv om navnet er tatt vekk, kan store datasett fra ulike kilder sammenkobles eller knyttes opp til numerisk ID. Ved bruk av for eksempel lokasjonsdata er det nokså enkelt å finne ut hvilken person som hører til datasettet.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Undergraving av demokratiet

Databørsene kan utgjøre en fare for demokratiet, hvis de misbrukes. Hvem som helst kan kjøpe datasettene med de overvåkingsmuligheter dette gir.
– De kan brukes i påvirkningsoperasjoner og valginnblanding og hva det har å si for vår selvråderett. De kan målrette oppfyring av ekstremt tankegods og konfliktlinjer i samfunnet, sier Berrefjord.
– Datasettene koster lite, og vi vet ikke hva fremtidens sårbarheter er. Det er ikke vanskelig å se for seg at enkelte myndigheter har interesse av å sope dette opp og legge i skuffen bare i tilfelle de trenger å bruke det. Man snakker om at vi skal bli datadrevet og at data er det nye gullet eller nye oljen. Da er det litt snålt at vi samtidig tillater at «gullet vårt» slenger fritt rundt og at hvem som helst kan plukke det opp, sier hun.
– Hva er manipulering av fotavtrykk?
– At en fremmed makt tar de digitale fotavtrykkene og bruker dem til sitt formål. For eksempel data samlet inn for markedsføring og er samtykket som det – eller fra en lekkasje eller datainnbrudd. Så bruker man eller manipulerer det for å fremme et budskap eller en handling. For eksempel et tankegods, rekrutteres til noe, klikke på noe eller gjøre noe som ikke er i min beste hensikt.
– At folk får de rette meningene?
– Digitale fotavtrykk kan i hvert fall sørge for at timing, publikumssegment og formulering skreddersys og dermed har større sjanse for gjennomslag, enten i henhold til det landet jeg opererer på vegne av eller strategisk i den forstand at en øker konflikten i det samfunnet en retter angrepet mot. Samfunn der alle krangler med hverandre, er dårligere stilt i en forsvarssituasjon.

Vi vet ikke hvor mye WikiLeaks sin lekkasje av Hillary Clinton sine e-poster påvirket valgresultatet.
– Men det hadde god effekt på å undergrave tilliten til valgsystemet og valgresultatet i seg selv, poengterer hun.
– Det er mer hensiktsmessig for en motstander i det lange løp enn et enkeltstående valg. Her undergraves en annen stats samhold og dermed motstandskraft. Land med høyt innenlands konfliktnivå kan også bli mer introverte i den forstand at de trekker engasjement i andre regioner, som igjen kan være strategisk gunstig for manipulatorer.

Vi blir sårbare

I en studie ved Duke University kjøpte forskere datasett på militært personell for noen få kroner, og som inneholdt navn, telefonnummer, adresse og familiære forhold.
– I tillegg har forskere og journalister publisert kjøp av mer inngripende data som nummerskilt på bilen, lokaliseringsdata, alkoholhistorikk, utroskapshistorikk, i noen tilfeller politisk overbevisning og finansiell sårbarhet, sier hun, og påpeker at vi kanskje snakker for lite om truslene dette innebærer for spionasje og rekruttering av informanter på individnivå.
– En må være bevisst på at budskap som oppildner, blir mye raskere delt, og ved deling, deler du din troverdighet, sier hun. Da kan du være med på å støtte oppunder falske nyheter, feilinformasjon eller øke muligheten for at andre klikker på en lenke med skadelig programvare som infiserer utstyret. Det kan for eksempel være løsepengevirus, der du må betale for å få tilgang på innholdet ditt.

Bevare tilliten

– Åpenhetens dilemma handler om at informasjonen vi deler kan skape store verdier og fordeler, men i en annen kontekst eller sammenstilt kan informasjonen også utnyttes kriminelt eller undergrave vår felles sikkerhet. Tillit har samme utfordring: Den tillit og åpenhet vi møter hverandre med, er en fantastisk styrke og en verdi. Samtidig gjør den oss sårbare ved at den kan svekke forsvarsverk eller nødvendig skepsis, sier hun.

Samtidig kan man snakke så mye om at samfunnets felles verdier, sannhet og samhold er under angrep at vi kanskje selv ender opp med å undergrave tilliten vi har til hverandre.
– Vi må være ærlige på hva risiko er og ta høyde for at motstandere er kreative. Men samtidig ikke rope så høyt om hvor farlig verden er, at folk blir blaserte eller at vi roper «ulv, ulv» for mange ganger.

Hvordan vi skal møte slike utfordringer er altså komplisert. Beredskap bygges ved å være bevisst farer og gjøre seg klar. Samtidig er denne type farer snikende og søker å operere under radaren. Åpenhet blir viktig for å bygge og beholde tillit.
– Bibliotekene bør være åpne om hvordan de bruker sin innkjøpsmakt der de har den. Når de ikke har den, være åpne på at dette er tjenester vi er avhengig av og som inneholder potensielle risikoer som vi ikke kan kontrollere. Da gjør vi noe med den asymmetriske kunnskapen mellom de store aktørene og brukeren. 

Skru igjen lekkasjene!

Berrefjord anbefaler at vi kartlegger våre verdier. Hvilke verdier besitter vi som fremmede aktører kan ha interesse av og hvilken evne har de til å tilegne seg dem?
 – For eksempel er bibliotekene en viktig arena i samfunnet og besitter innsikt i store deler av Norges befolkning, sier hun. Anonymisering er viktig.
– I et demokrati skal man ikke frykte for å havne på en liste etter å ha lest Maos lille røde eller Marx’ manifest.
– En må være tydelig på hvilke verdier vi vil forsvare. Jo, vi vil forsvare verdien til demokratisk fostring. For eksempel ved at jeg har mulighet til å finne ut hva jeg mener om et tema uten å være redd for at det skal brukes mot meg senere. Men for at dette skal være reelt, må vi som samfunn akseptere at noen kommer til å ville lese noe vi kanskje ikke synes noe om.

– Vi har ikke kontroll på hva leverandørene gjør.
– Det er en nøtt. Maktforholdet er så skjevt. De kommersielle plattformene, forleggerne og databørsene er så store, multinasjonale og essensielle at de setter mye av premissene, sier hun, og forteller videre at bibliotekene bør være veldig bevisst på hvilke tjenesteleverandører de bruker og ha oppdaterte avtaler som gjelder informasjonstilgang- og deling.
– Rørene lekker. Hvis vi kan skru igjen flere av de små lekkasjene, vil det spille en ganske stor rolle, sier Berrefjord.

Digitaliseringen og kunstig intelligens gir nye og store utfordringer.
– Jeg er ikke helt sikker på at vi er rigget for stordata og KI-tsunamien som kommer. Vi må sørge for at de verktøyene vi anvender, er de som får jobben gjort. Ikke bare at de er pene og fancy. Noen ganger tenker jeg på The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy. Vi leter så ivrig etter svarene at vi risikerer å glemme hva spørsmålet er.

Artikkelen stod på trykk i Bibliotekaren 2/2024

Krav om bibliotekarkompetanse står

Med innføringen av et EU-direktiv om forholdsmessighetsprøving av yrkeskvalifikasjonskrav har det vært en åpen høringsrunde i Kunnskapsdepartementet. Nye regler endrer ikke dagens biblioteklov, mener Norsk Bibliotekforening og Bibliotekarforbundet. Et høringssvar fra Nasjonalbiblioteket har ført til unødvendig uro i bibliotekmiljøet.

Komplisert ordbruk – ikke så komplisert i praksis

I Norge er vi forpliktet til å innføre en rekke EU-direktiver i norske lover og forskrifter, og denne gangen handler det om et direktiv som «fastsetter regler for hvordan en forholdsmessighetsvurdering skal gjennomføres av myndighetene før de innfører nye eller endrer eksisterende regler om regulering av yrker». Ordet forholdsmessighetsprøving betyr at man må å gjøre en dokumentert vurdering om det å regulere yrket er den beste løsningen for å oppnå ønsket effekt.  

Hvorfor snakker vi om dette? Jo, bibliotekaryrket har ikke en vernet tittel, men akkurat i folkebibliotek er det gjort en lovregulering i forhold til kompetansekravet til biblioteksjef i kommunen, jf. § 5 i Lov om folkebibliotek. Når det gjelder høringen om forholdsmessighetsvurdering, så er det nettopp denne vurderingen som har skapt uro i bibliotekmiljøet. I sitt innspill til Kunnskapsdepartementets høring har Nasjonalbiblioteket nærmest gjennomført en forholdsmessighetsvurdering, noe som har skapt reaksjoner blant medlemmer og tilhørere i bibliotek-Norge. I sin konkusjon har Nasjonalbiblioteket tatt til orde for at en implementering av forholdsmessighetsdirektivet nettopp må føre til at bestemmelsene om at §5 og §7 i folkebibliotekloven må fjernes, altså hevder de at kompetansekravet i folkebibliotekloven faller bort.

Forbundsleder i Bibliotekarforbundet, Veronicha Angell Bergli har også reagert på Nasjonalbibliotekets tolkning av regelverket: – Slik jeg leser høringen og forstår direktivet, skal en såkalt forholdsmessighetsvurdering av nødvendigheten av et kvalifikasjonskrav til en stillingstype kunne ta utgangspunkt i både et behov for kvalitet i tjenesteleveransen, samt sikre sosialpolitiske og kulturpolitiske mål. Med det som bakteppe forstår jeg ikke konklusjonen til Nasjonalbiblioteket. Og jeg er for å være helt ærlig ganske overrasket over den politiske konklusjonen de trekker i høringssvaret sitt.

Bergli får støtte av Vidar Lund i Norsk Bibliotekforening, og sammen har de to organisasjonene over lang tid vært opptatt av å sikre god og riktig kompetanse i bibliotekene.  

Bibliotekarkompetanse er viktigere enn noen gang

Krav til bibliotekarkompetanse lovfestet gjennom folkebibliotekloven, og ved revideringen av loven for ti år siden hadde kompetansekravet bred støtte i bibliotekmiljøet. At biblioteksjefen trenger bibliotekarkompetanse, det er leder i Norsk Bibliotekforening Vidar Lund helt klar på. – Nettopp fordi det er så mange små kommuner i Norge, og fordi biblioteket er et kommunalt ansvar, så er det ekstra viktig at den som driver biblioteket har fagutdanning. Det moderne folkebiblioteket er såpass allsidig og variert, og biblioteket driver både med formidling og innkjøp, med digihjelp, informasjon og service. Allsidigheten gjør at det er viktig å ha fagutdanningen i bunn, sier Lund.

Lund viser til små kommuner der hvor mange er alene på jobb, eller må klare seg med svært begrensede ansattressurser. Både Norsk Bibliotekforening og Bibliotekarforbundet er opptatt av å fremheve betydningen av kompetansen til bibliotekarene i en verden som stadig endrer seg. –Bibliotekene er et av de svært få gjenværende offentlige tilbudene som er åpent for alle, tilgengelig i alle kommuner og gratis. Det er helt klart at det må bygge på fagkompetanse, sier Lund. –Så er det klart man må finne løsninger der det ikke kommer fagutdannede søkere, slik det er for andre yrker som krever fagutdanning. Lærer, for eksempel. Man foreslår ikke å fjerne kravet om lærerutdanning av den grunn, avslutter han.

For knapt en måned siden leverte NBF og Bibliotekarforbundet sammen innspill om bibliotekenes betydning i beredskapen. Her er også bibliotekarkompetansen fremhevet som en kritisk del av infrastrukturen i en tid som er preget av feil- og desinformasjon.

Bergli trekker frem bibliotekarkompetansen som essensiell, og mener at flere skal være stolte over det de kan tilby som bibliotekarer. ­– At bibliotekarkompetanse er viktig i biblioteket for å sikre helheten i tilbudet som skal leveres mener jeg er selvklart. Og behovet for den kompetansen har ikke blitt noe mindre sett i lys av kompleksiteten i formålsparagrafen, men også i et beredskapsperspektiv.

Bibliotekarforbundets høringsinnspill kan leses i sin helhet her. Norsk Bibliotekforening gir sin fulle støtte til BFs innspill, og har i tillegg sendt inn egne kommentarer til høringen, de leser du her.  

Bibliotek er beredskap – Bibliotekarer har samfunnskritisk kompetanse

De fleste av oss har blitt kjent med at vi bør ha et lite lager av vann, havregryn, knekkebrød og hermetikk i tilfelle vi må klare oss hjemme i tre døgn. I beredskapsbrosjyren kan du lese at «Livet i Norge er imidlertid helt avhengig av blant annet strøm, vann og internett – og nettopp det er vår største sårbarhet». Men har du tenkt på hvordan du kan forsikre deg om at informasjonen du har tilgang til er trygg og sann?

Norsk bibliotekforening (NBF) og Bibliotekarforbundet (BF) har gått sammen om et høringsinnspill til Totalberedskapskommisjonens NOU 2023:17 «Nå er det alvor. Rustet for en usikker fremtid». Sammen løfter organisasjonene frem rollen bibliotekene og bibliotekarene har i krise og beredskap.

Du skal ikke tro alt du ser og hører

En undersøkelse fra medietilsynet viser at særlig unge har utfordringer med å håndtere desinformasjon og falske nyheter, og et fragmentert informasjonssamfunn gir oss stadig nye utfordringer. Senest i september var justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl selv ute med bekymringer om at kunstig intelligens vil kunne brukes som hjelpemiddel i kriminalitet. Aldri har det vært større behov for å styrke befolkningens motstandsdyktighet mot desinformasjon og feilinformasjon, og i dette arbeidet vil solide kunnskapsgrunnlag, akademisk frihet og tillit til forskning være både forutsetning og fundament for vår beredskap.

– Det finnes mange eksempler på bibliotekarer som må veilede studenter og besøkende som insisterer på å låne bøker som ikke finnes, basert på anbefalinger fra kunstige intelligenser eller andre falske kilder. Det sier forbundsleder i Bibliotekarforbundet Veronicha Angell Bergli.  

Norsk Bibliotekforening og Bibliotekarforbundet har sammen tatt til orde for at tilgang og formidling av kvalitetssikret informasjon sikres nettopp gjennom bibliotekene. Det er kritisk at bibliotekene må sikres tilgang til forskning for å få til formidling av sikker informasjon. Dette handler om demokratisk beredskap, og det å ta i bruk bibliotekarenes kunnskap om kildekritikk er en essensiell ressurs og en samfunnskritisk kompetanse.

– Det er en av grunnene til at vi jobber for Helsebiblioteket som en felles informasjonskilde med kvalitetssikret helseinformasjon, forteller Vidar Lund, leder i Norsk Bibliotekforening.

Hvem kan vi stole på?

Og det er nettopp tillit til det du ser, hører og leser som er stikkord når vi snakker om kriser og situasjoner som krever at nasjonen står samlet. Dersom vi skal være motstandsdyktige mot informasjonskrig og trusler fra falske nyheter eller totalitære ideer, er det behov for steder som er fri for fordommer og institusjoner som folk har tillit til. I innspillet til Totalberedskapskommisjonens NOU mener NBF og BF at bibliotekenes rolle som tillitsbyggende samfunnsinstitusjon nettopp vil være viktig for demokratisk stabilitet, også i krisetider. –Vi er helt avhengig av ytringsrom hvor meningsbrytning kan skje utenfor de mer polariserte og tidvis misvisende ekkokamrene som den digitale offentligheten og sosiale medier fort representerer, sier Bergli.  

Den viktige møteplassen

Bibliotekene i Oslo fikk holde åpent under store deler av pandemien, selv under spredningen av delta-viruset. Det var det en grunn til. Bibliotekene har en sosial rolle langt utover det som har vært anerkjent tidligere, men forståelsen for dette må også tillegges i planleggingen av beredskapen. Økende sosial ulikhet bidrar til å redusere samhørighet og forsterke motsetninger mellom grupper i samfunnet. NBF og BF vektlegger at kommunene må planlegge for et bredt spekter av kriser når de skal legge sine beredskapsstrategier.

– Det er viktig at bibliotekenes kompetanse og potensielle rolle anerkjennes og brukes i den lokale beredskapstenkinga, sier Vidar Lund, leder i Norsk Bibliotekforening.

Høringsinnspillet kan du lese i sin helhet her.

Forsidefoto: F.v: Veronicha Angell Bergli Foto: Christine Tolpinrud, Vidar Lund Foto: Norsk bibliotekforening

Protesterer mot angiverlov i Sverige

Den svenske regjeringen har i høst gått videre med et lovforslag som pålegger offentlig ansatte å anmelde papirløse. Lovforslaget, kjent som Angiverloven, vil pålegge offentlig ansatte å anmelde ved mistanke om manglende oppholdstillatelse. Straffen for å la være er foreløpig under utredning.

Flere grunner til skroting

Det sier seg selv at bibliotekarene i Sverige ikke er forent med forslaget. Anna Troberg er forbundsleder for DIK – fagforeningen som organiserer bibliotekarer i Sverige. Hun har medlemmene i ryggen når hun har jobbet mot forslaget siden det kom på bordet.  

–Det er et veldig dårlig forslag som helt og holdent burde kastes i papirkurven, sier Troberg. Det krasjer både med bibliotekarenes yrkesetikk og med bibliotekloven. Dessuten handler det i grunnen om hvilken type samfunn man vil ha. Sveriges bibliotekarer og DIK vil ikke ha et angiversamfunn.

Bytter heller jobb enn å angi noen  

Når DIK spurte medlemmene sine, mente mer enn ni av ti at de synes forslaget var dårlig. Veldig mange sa også at de heller vil bytte jobb enn å angi noen.

 ­-Om forslaget går gjennom kan bibliotekarer tvinges til å angi besøkende som de mistenker at befinner seg i Sverige uten tillatelse. Forslaget kan også innebære at det blir konsekvenser for den som velger å la være å anmelde. Akkurat hvilke vet vi ikke ennå. Forslaget skal utredes og først når utredningen er klar vet vi mer om det, sier Troberg.

–Og dessuten, fortsetter Troberg, hvordan ser en papirløs ut? Det finnes en åpenbar risiko for at forslaget vil lede til raseprofilering. Dette er noe som mange av våre medlemmer løfter og er urolige for.

Støtte fra norske kolleger

–Vi er dypt bekymret for hvordan dette vil påvirke våre kolleger i Sverige, sier forbundsleder i Bibliotekarforbundet, Veronicha Angell Bergli.  

–Dette bryter så grunnleggende med hva biblioteket skal være og hvilken rolle bibliotekarer skal ha. Biblioteket er en grunnmur i lokalsamfunnet, et trygt værested uavhengig av hvem du er og hvor du kommer fra, som bygger felleskap og som gir tilgang på kultur, kunnskap og opplysning, og hvor ytringsfrihet står i sentrum. Ikke minst spiller bibliotekene og bibliotekarene en helt sentral rolle i integreringa. I vår profesjonsutøvelse er bibliotekarer helt avhengig av å kunne bygge tillit og relasjoner.

–Vi står derfor sammen med våre svenske kolleger i kampen mot angiveri.

Bibliotekarene må være med

Bibliotekarforbundet har levert innspill til profesjonsmeldingen. Regjeringen arbeider med en stortingsmelding om profesjonsutdanningene som etter planen vil legges frem våren 2024.

Også de små profesjonene må få plass

Kunnskapsdepartementet, som har ansvar for meldingen, vektlegger de store profesjonsutdanningene som lærere, ingeniører, helse- og sosialfagarbeidere i arbeidet. For Bibliotekarforbundet har det vært viktig å få med at også bibliotekarprofesjonen må belyses i stortingsmeldingen. Også de små profesjonene er avhengig av kompetent arbeidskraft.

Krav om oppdatert kunnskap og kompetanse

I innspillene til profesjonsmeldingen vektlegger Bibliotekarforbundet at forsknings- og erfaringsbasert kunnskap og kompetanse må styrkes i utdanningene og hos de ansatte, dersom vi skal nå bærekraftsmålene. I tillegg er det vesentlig å jobbe for å oppdatere kompetansen gjennom hele yrkeslivet, i takt med endringene i samfunnet.

Den teknologiske utviklingen stiller høye krav til oppdatert kompetanse, og dette gjelder i høyeste grad bibliotekarer.

forbundsleder Veronicha Angell Bergli.

Etterlyser samspill mellom utdanning og praksis

I dag er det fullt mulig å ta deltidsutdannelse og videreutdannelse i kombinasjon med jobb. Dette er helt avgjørende både for sikre utvikling av profesjonen og tjenestene i bibliotekene. Bibliotekarforbundet påpeker nødvendigheten av at arbeidsgivere tilrettelegger for denne type kompetanseheving hos sine ansatte.

Samtidig må praksisfeltet for studentene gjennomgås og forbedres, blant annet gjennom støtteordninger til praksisstudenter. I dag kompenseres praksisstudenter lite, og tilbudet om praksisplasser under utdanning medfører gjerne belastninger for studerende i form av ekstra utgifter, som reisekostnader og økte bokostnader.

Bibliotekarforbundets innspill til profesjonsmeldingen kan du lese her.

Leselyst må vare hele livet

-En leselyststrategi må gjelde hele livet. Bibliotekene og bibliotekarkompetansen må være en av bærebjelkene både for leseglede og for strategien.

Veronicha Angell Bergli

Slik innledet forbundsleder Veronicha Angell Bergli sitt innlegg da Kultur- og likestillingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet inviterte til innspillsmøte i Marmorhallen om den kommende leselyststrategien.

Våren 2024 legger regjeringen frem en ny leselyststrategi, og formålet med strategien er å snu den nedadgående lesetrenden blant nordmenn.

Skolebibliotek tronet agendaen

Blant de over tretti organisasjonene som hadde møtt opp for å gi sine innspill til strategien, var det ett felt som pekte seg klart ut som et satsingsfelt til strategien: skolebibliotekene må prioriteres for at vi skal lykkes med leselyst.

Også forbundsleder Veronicha Angell Bergli la trykk på at skolebibliotekene må få en prioritert plass i den nye strategien.

-Bibliotekarfaglig kompetanse er nøkkelen til kvalitet i skolebibliotekene, og kompetansehevende tiltak er avgjørende for å få til dette, sa Veronicha Angell Bergli fra talerstolen.  

Mangfold og bredde i litteraturen

Utover skolebibliotek stod fagbibliotek, folkebibliotek, innkjøpsordninger og bredde i litteraturen høyt oppe på listen over områder og tiltak som kreves for å lykkes med en leselyststrategi.

Bibliotekarforbundet la i sine innspill vekt på viktigheten av bredde i litteraturen, gjennom gode innkjøpsordninger som sikrer at litteraturen er tilgjengelig der folk henter informasjon. Når vi vet at guttene leser mest på mobiltelefonen, så må vi vi sikre innganger som vekker deres interesse i formater som appellerer til dem, sa forbundsleder Veronicha Angell Bergli i sitt innlegg.

Åpen innspillsrunde

Statssekretær i kultur- og likestillingsdepartementet, Odin A. A. Bohmann tok imot innspillene og takket for en nyttig dag med meningsfulle, kloke og nyttige innspill. Departementene som samarbeider vil lytte til innspillene, og viste videre til at det allerede er satt av 15 millioner til leselyststrategien før den er laget. -Vi mener alvor, og vi kan ikke få sagt det tydelig nok, sa Odin A. A. Bohmann i sine avsluttende kommentarer til innspillsmøtet.

Høringsinnspill til Ytringsfrihetskommisjonen: – Overraskende lite om bibliotek

– Stort og viktig arbeid, men overraskende lite om bibliotek, skriver Bibliotekarforbundet i høringsinnspillet til Ytringsfrihetskommisjonens NOU2022:9 En åpen og opplyst offentlig samtale.

Bibliotekarforbundet har levert høringsinnspill til Ytringsfrihetskommisjonens NOU 2022:9 En åpen og opplyst offentlig samtale. Der bemerkes det at kommisjonen har gjort et stort og viktig arbeid, men at bibliotekene er viet liten plass i utredningen.

«Selv om utredningen er omfattende, og i all hovedsak god, står det overraskende lite om bibliotek. Dette til tross for at biblioteket er en av de viktigste arenaene for informasjon, veiledning, formidling og samtale/debatt. Biblioteklovens formålsparagraf gir bibliotekene et tydelig ytringsfrihetsoppdrag, både med tanke på å arbeide for kunnskap om ytringsfrihet, gjennom å legge til rette for en bred deltakelse i den offentlige debatten, gjennom leselysttiltak og bedre lesekompetanse og som møteplass,» skriver forbundsleder Veronicha Angell Bergli i høringsinnspillet.

Behov for kompetanseøkning

I innspillet peker Bibliotekarforbundet på en rekke områder der biblioteker og bibliotekarer burde ha en naturlig rolle. Blant annet når det gjelder kildekritikk, tilgang til fri journalistikk og som en brikke i det lokale kulturlivet og litteraturen. Samtidig understrekes et behov for kompetanseøkning.

«Den teknologiske utviklingen, folkebibliotekenes utvidede mandat, og satsingen på skolebibliotek gjør at det er stort behov for å videreutvikle bibliotekarkompetansen. Det er derfor viktig at flest mulig bibliotekansatte får tilbud om kompetanseutvikling for blant annet bedre å kunne veilede i spørsmål om ytringsfrihet, deltakelse i offentlig debatt og kildekritikk.»

Les hele høringsinnspillet her

– Det handler om hva slags arbeidsliv vi vil ha

Neste uke møtes Bibliotekarforbundet og Oslo kommune i Arbeidsretten. – Vi må ha medbestemmelse, sier forbundsleder Veronicha Angell Bergli til Klassekampen.

– Vi er ikke imot å jobbe kvelder og helger, men det må reguleres og avtales. Vi må ha medbestemmelse, ikke bare være en høringsinstans, sier forbundsleder Veronicha Angell Bergli til Klassekampen i dag.

Bakgrunnen for uttalelsene er at Bibliotekarforbundet har saksøkt Oslo kommune for å få avklart om arbeidsgiver ensidig kan bestemme at ansatte skal jobbe utenfor ordinær arbeidstid. Partene møtes i Arbeidsretten 3. og 4. november.

Les også: Bibliotekarforbundet saksøker Oslo kommune

Lang tradisjon for medbestemmelse

Søksmålet kommer etter en langvarig uenighet mellom Bibliotekarforbundet og Oslo kommune om arbeidstidsordningen på Deichman.

– Det handler om hva slags arbeidsliv vi vil ha og på hvilke premisser, sier Bergli.

– Bibliotekarer skal kunne ha felles fri, hente i barnehagen og delta på fritidsaktiviteter. Selv om åpningstider er innenfor arbeidsgivers styringsrett, er det lang tradisjon for at de ansatte har medbestemmelse på innvirkningen det får for arbeidstida.

Til avisa sier Bergli at de ansatte får nye arbeidstidsbestemmelser årlig, noe hun mener er uforutsigbart og tærer på de ansatte.

Les også: Arbeidstidsordninger på Deichman

Gradvis dårligere

Hovedtillitsvalgt for Bibliotekarforbundet ved Deichman, Goro Aarseth, forteller at mange av de ansatte nå har to seinvakter i uka og at alle ansatte i Deichmansystemet må ta søndagsvakter. Arbeidsforholdene har blitt gradvis dårligere uten at bibliotekarene har hatt noe å si, uttaler hun.

– Dette er virkelig blitt tredd nedover hodene våre. Vi har tilkjempet oss litt lettelser, og noen har etter hvert fått tilrettelegging, men det er ikke bra nok, sier Aarseth til avisa.

Les hele saken hos Klassekampen her