Bibliotek er beredskap – Bibliotekarer har samfunnskritisk kompetanse
De fleste av oss har blitt kjent med at vi bør ha et lite lager av vann, havregryn, knekkebrød og hermetikk i tilfelle vi må klare oss hjemme i tre døgn. I beredskapsbrosjyren kan du lese at «Livet i Norge er imidlertid helt avhengig av blant annet strøm, vann og internett – og nettopp det er vår største sårbarhet». Men har du tenkt på hvordan du kan forsikre deg om at informasjonen du har tilgang til er trygg og sann?
En undersøkelse fra medietilsynet viser at særlig unge har utfordringer med å håndtere desinformasjon og falske nyheter, og et fragmentert informasjonssamfunn gir oss stadig nye utfordringer. Senest i september var justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl selv ute med bekymringer om at kunstig intelligens vil kunne brukes som hjelpemiddel i kriminalitet. Aldri har det vært større behov for å styrke befolkningens motstandsdyktighet mot desinformasjon og feilinformasjon, og i dette arbeidet vil solide kunnskapsgrunnlag, akademisk frihet og tillit til forskning være både forutsetning og fundament for vår beredskap.
– Det finnes mange eksempler på bibliotekarer som må veilede studenter og besøkende som insisterer på å låne bøker som ikke finnes, basert på anbefalinger fra kunstige intelligenser eller andre falske kilder. Det sier forbundsleder i Bibliotekarforbundet Veronicha Angell Bergli.
Norsk Bibliotekforening og Bibliotekarforbundet har sammen tatt til orde for at tilgang og formidling av kvalitetssikret informasjon sikres nettopp gjennom bibliotekene. Det er kritisk at bibliotekene må sikres tilgang til forskning for å få til formidling av sikker informasjon. Dette handler om demokratisk beredskap, og det å ta i bruk bibliotekarenes kunnskap om kildekritikk er en essensiell ressurs og en samfunnskritisk kompetanse.
– Det er en av grunnene til at vi jobber for Helsebiblioteket som en felles informasjonskilde med kvalitetssikret helseinformasjon, forteller Vidar Lund, leder i Norsk Bibliotekforening.
Vet du hvordan du verifiserer informasjon? Bibliotekene og bibliotekarene er essensielle i kampen mot des- og feilinformasjon, mener Norsk Bibliotekforening og Bibliotekarforbundet.
Hvem kan vi stole på?
Og det er nettopp tillit til det du ser, hører og leser som er stikkord når vi snakker om kriser og situasjoner som krever at nasjonen står samlet. Dersom vi skal være motstandsdyktige mot informasjonskrig og trusler fra falske nyheter eller totalitære ideer, er det behov for steder som er fri for fordommer og institusjoner som folk har tillit til. I innspillet til Totalberedskapskommisjonens NOU mener NBF og BF at bibliotekenes rolle som tillitsbyggende samfunnsinstitusjon nettopp vil være viktig for demokratisk stabilitet, også i krisetider. –Vi er helt avhengig av ytringsrom hvor meningsbrytning kan skje utenfor de mer polariserte og tidvis misvisende ekkokamrene som den digitale offentligheten og sosiale medier fort representerer, sier Bergli.
Den viktige møteplassen
Bibliotekene i Oslo fikk holde åpent under store deler av pandemien, selv under spredningen av delta-viruset. Det var det en grunn til. Bibliotekene har en sosial rolle langt utover det som har vært anerkjent tidligere, men forståelsen for dette må også tillegges i planleggingen av beredskapen. Økende sosial ulikhet bidrar til å redusere samhørighet og forsterke motsetninger mellom grupper i samfunnet. NBF og BF vektlegger at kommunene må planlegge for et bredt spekter av kriser når de skal legge sine beredskapsstrategier.
– Det er viktig at bibliotekenes kompetanse og potensielle rolle anerkjennes og brukes i den lokale beredskapstenkinga, sier Vidar Lund, leder i Norsk Bibliotekforening.
Hva skjer med kildekritikken med AI-basert informasjonssøking? Det var tittelen til professor Olof Sundin sitt foredrag på årets KORG-dager, arrangert av Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag på OsloMet.
Kildekritikkens ingredienser
Kildekritikk handler om å vurdere troverdigheten til kilder. Sundin henviser eksempelvis til denne definisjonen[1]:
«Att vara källkritisk innebär att värdere den information man tar del av. Det betyder dels att förstå att vissa källor har högre trovärdighet än andra, dels att vara medveten om att avsändare av information har ett syfte»
Kildekritikk var opprinnelig en historisk metode for å bedømme troverdigheten til historiske kilder. Historikeren Leopold von Ranke var en av grunnleggerne, der han mente at historieskriving skulle vise «wie es eigentlich gewesen» — altså hvordan det egentlig var. Metoden har nå utbredelse i hele samfunnet og inngår i dets psykologiske forsvar mot desinformasjon og påvirkningsoperasjoner.
— Det som en gang handlet om «hva hendte egentlig» er nå i den populære diskursen blitt til det binære «hva er sant? Stemmer det?», sier han, og legger til at vi som bibliotekarer i større grad selv burde forstå, og bidra til at andre forstår, hvordan man fastsetter hva som er sant.
Vi må kunne besvare spørsmålet: — Hvilke ingredienser finnes når vi etablerer noe som sant eller som en troverdig påstand?
Men hvordan skal en gjøre kildekritikk om en ikke stoler på noen?
Olof Sundin
Finne troverdige kilder
Hver enkelt borger har ansvar for å kontrollere den informasjonen vi møter i hverdagen. Sundin understreker avhengigheten av samfunnsnivået, og viser et avisutklipp som viser at Donald Trump har sagt at inntak av desinfeksjonsmiddel beskytter mot korona. Men når ledende representanter slik sprer usanne opplysninger, mister folk tilliten til samfunnsinstitusjonene.
— Kildekritikk handler også om tillit, sier Sundin, og påpeker at det i mange tilfeller ikke er mulig for det enkelte individ å avgjøre troverdigheten til informasjon.
— Det er veldig vanskelig å gjøre kildekritikk om det ikke finnes en grunnleggende tillit til samfunnsinstitusjonene, sier han, og understreker at institusjoner som nyhetsmedier, bibliotek og myndigheter må kunne skape tillit til det de sier. Sundin advarer mot en destruktiv kildekritikk. Da stilles spørsmål ved alt og der en ikke stoler på noen, heller ikke samfunnets institusjoner. Dette kan være bieffekt av «dårlig» kildekritikk. Men ikke alltid.
— I mange tilfeller kan det være en tilsiktet effekt. At man vil skape en situasjon «stol ikke på noen». Men hvordan skal en gjøre kildekritikk om en ikke stoler på noen? sier han, og spør videre: — Er det så lett med kildekritikk om vi ikke blir enige om hvilke kilder som bør anses som gode og hvilke som bør anses som troverdige?
KORG-dagene arrangeres ved Oslo-MET. Her fra juni 2023.
Begrepsavklaring må til
Det har skjedd en eksplosjon av nye søketjenester[2] som anvender KI. Sundin oppfordrer til å prøve ut ny teknologi, og til å avklare begreper.
— Det er en tendens til at man omtaler ChatGPT som en Google-killer. Det bør en være forsiktig med, sier han. Det må nemlig skjelnes tydelig mellom søkemotorer og generativ KI, for dette er to helt forskjellige ting, og må behandles forskjellig. Søkemotorer gir tilgang til dokumenter via en indeks. Resultatet presenteres som en treffliste ut fra algoritmisk beregnet relevans. Det finnes lenker til kilder, som nettsider, vitenskapelige artikler og bøker. Den nye Bing søkemotor har KI-funksjonalitet og et chatgrensesnitt, men er fortsatt en søkemotor som lenker til publikasjoner. Intelligente chatboter fungerer annerledes. Generativ kunstig intelligens skaper tekst ut fra store språkmodeller, som ChatGPT og LaMDA. Det er en ordkalkulator som gir output som respons på en prompt[3] i naturlig språk.
— Den leverer form mer enn innhold. Den hermer at den kan noe om innholdet. Det kan den gjøre på en fantastisk treffsikker måte.
— Som bibliotekarer bør vi kunne forstå og vise det komplekse i det som virker så enkelt. Vi må argumentere for at ChatGPT faktisk ikke kan brukes for informasjonssøking på samme måte som med søkemotorer.
Olof Sundin
Utfordrer tradisjonell kildekritikk
Det er stor forskjell på søkemotorer og generativ KI. — Man skal være svært forsiktig med å tale om informasjonssøking i termer av ChatGPT selv om man kan få fantastisk eksakte svar. Men en vet aldri om de stemmer. Man kan ikke vise til en annen kilde, sier han, og legger til at ChatGPT er alt annet enn transparent. Det er ingen stabil kilde og kan gi ulike svar på samme spørsmål.
Akkurat som søkemotorer kan ikke generativ KI være nøytral. Svarene den gir er også kritisert fra ulike hold. Eksempelvis er ChatGPT fra amerikansk konservativt hold påstått å ha innebygd woke ideologi. Som alternativ er det som et eksperiment skapt RightWingGPT, som preges av konservativ ideologi, og FreedomGPT som hevdes å være uten moderering.
Likevel, tradisjonell kildekritikk er ikke mulig på generativ KI. — Det går ikke an å diskutere hvem som er forfatter, hvilken bakgrunn og intensjon denne har, sier Sundin, og presenterer en oppfordring til bibliotekarer. — Som bibliotekarer bør vi kunne forstå og vise det komplekse i det som virker så enkelt. Vi må argumentere for at ChatGPT faktisk ikke kan brukes for informasjonssøking på samme måte som med søkemotorer. Man må tenke over hva de ulike teknologiene er, sier Sundin.
Bibliotekene blir mer verdifulle
— Det positive er at NRK, tradisjonelle medier og bibliotek står for noe annet, for tydelige kilder. Dette andre blir mer og mer unikt og verdifullt. Det handler om at man fortsetter å opprettholde tilliten som ennå finnes til offentlige institusjoner i samfunnet. Det er veldig viktig.
[1] Definisjon fra Myndigheten för samhällsskydd och beredskap.
[3] En setning som brukeren skriver til en språkmodell, f.eks. ChatGPT, for å be om informasjon.
Nytt tilbud til medlemmer: Ressursbank
Foto: Kristin Strøm
BF presenterer et nytt tilbud for medlemmene: Ressursbank.
Nå lanserer vi ressursbanken for BFs medlemmer, et nytt tilbud der vi skal samle ressurser som vil være til nytte og inspirasjon for deg som jobber som bibliotekar. I første omgang har vi lagt ut forslag til to kurs i kildekritikk som skolebibliotekarer kan holde for elever. På sikt vil vi fylle på med mer innhold.
Kursene er utviklet av Siv Christine Bjørang Jørstad, som er med i vår skolebibliotekargruppe. Hun har tolv års erfaring som skolebibliotekar ved tre skoler, i tillegg har hun tatt tre videreutdanninger og er i gang med den fjerde. For tiden er hun skolebibliotekar ved Valle Hovin Vgs.
Under får du en smakebit, i form av videopresentasjoner av de to kursene. Tilhørende powerpoint-presentasjoner og oppgaver ligger bak passordbeskyttelse på denne siden. Passord er tilsendt alle medlemmer i nyhetsbrev.
Kurs i bruk av kilder
Kurs i vurdering av kilder
PS. Er du skolebibliotekar og medlem? Da kan du også delta på kurset Presentasjonsteknikk for skolebibliotekarer, som arrangeres digitalt 27. januar. Frist for påmelding er forlenget til 24. januar kl. 16.
Sannhet, post-sannhet, løgn og bullshit
Vi nærmer oss post-sannhet når språket brukes til å utføre strategiske manøvrer uten å måtte rette seg etter fakta eller virkeligheten, sier Lars Fr. H. Svendsen. (Foto: Aud Gjersdal)
Kunnskapsorganisering dreier seg om å tilrettelegge for formidling av informasjon. Bibliotekene skal støtte opp om den enkeltes søking etter sannhet. Men hvilket forhold har informasjonen vi formidler til sannhet og beslektede begrep? Professor i filosofi ved Universitetet i Bergen, Lars Fr. H. Svendsen, gav et dykk ned i det grunnleggende med foredraget «Sannhet, post-sannhet, løgn og bullshit».
Tekst: Aud Gjersdal, frilansjournalist
Svendsen begynner med å definere begreper. Diskusjonene i dag dreier seg ikke om sannhetsbegrepet, men om hva som er sant, og hvem som besitter sannheten. ‘Sannhet’ kan her defineres hverdagslig som at «noe er sant, hvis det er sånn det er».
Det nyere begrepet ‘sannaktighet’ brukes der en gir følelsesmessige begrunnelser for sine oppfatninger, også om faktaspørsmål.
– Jeg føler at det er sant at. Sannhetsverdi avgjøres ikke av et saksforhold uavhengig av taleren, men av talerens følelsesliv: En emosjonell sannhetsteori der noe er sant, hvis det føles sant, sier Svendsen, og påpeker at en da ikke lengre kan skjelne mellom at noe oppleves som sant og at det virkelig er sant. Det blir umulig å ta feil.
– ‘Sannaktighet’ ble myntet av komikeren Stephen Colbert til å beskrive den retoriske strategien der en lar magefølelsen avgjøre hva som er sant, snarere enn å bygge på etablerte fakta og logikk, sier Svendsen. Med dette begrepet nærmer vi oss ‘post-sannhet’.
Post-sannhet
– Med ‘post-sannhet’ menes en tilstand hvor sannheten, slik vi tradisjonelt har forstått den, ikke lenger har noen normativ kraft og at språkets eneste funksjon, særlig i politikken, er å utføre ulike strategiske manøvrer uten at en trenger rette seg etter fakta eller virkeligheten, sier Svendsen. Oxford Dictionaries, som i 2016 kåret dette som årets ord, definerte begrepet til å betegne en situasjon der den offentlige opinionen mer blir formet av appeller til følelser og den enkeltes trosforestillinger, enn objektive fakta.
– Det avgjørende er om virkeligheten overskrider våre oppfatninger om den og kan tjene som korrektiv til oppfatningene. Hvis påstandene våre mangler et slik korrektiv så vil ikke språket kunne være annet enn et strategisk spill, sier han, og forteller videre at i en verden av post-sannhet vil man ikke søke etter fakta som korrigerer, men fakta som bekrefter egne oppfatninger. Samtidig har vi alle en naturlig tendens til å søke bekreftelser på egne oppfatninger og unngå fakta som motsier dem. Likevel aksepteres fortsatt skillet mellom det som er sant og det en tror er sant. Svendsen siterer Ronald Reagan som innrømmer sin delaktighet i Iran-Contras skandalen:
«Jeg fortalte det amerikanske folk at jeg ikke byttet våpen mot gisler. Mitt hjerte og mine beste hensikter forteller meg at det er sant, men fakta og bevis forteller meg at det ikke er det.»
Reagan anerkjenner her et skille mellom fakta og det som ikke er fakta, og at det finnes fakta som kan vise noe annet enn hva følelsen måtte fortelle.
Ideenes markedsplass
Vi er avhengig av kunnskap fra andre, og velger å tro på noen og ikke andre.
–Filosofen John Stuart Mill forsvarte ytringsfriheten med at alle oppfatninger burde møtes til dyst på ideenes store markedsplass. Han forutsatte at det finnes en eneste stor markedsplass. Nå er der en myriade av deloffentligheter, sier Svendsen. Noen av disse er informasjonssjakter eller ekkokamre. En sjakt lar et begrenset utvalg av informasjon komme inn, slik at det er en mangel på andre perspektiver. Den er likevel prinsipielt åpen. Ekkokamre har et lokk og stenger aktivt alternativ informasjon ute. Ved å studere responsen fra andre, kan en finne ut om en er i en sjakt eller ekkokammer. Dersom synspunktet en ytrer tas i betraktning, så er det en sjakt.
–I ekkokammeret bortdefineres folk med avvikende oppfatninger som upålitelig, og fordi de er upålitelige, så er det heller ikke nødvendig å se nærmere på sannhetsgehalten i det de sier, sier han. Begge disse formene for deloffentligheter er problematiske. Når en befinner seg der, så får en bare gjentatt det en har hørt før, og blir mer sikker.
– Du har ikke noen grunn til å bli mer sikker hvis det du eksponeres for kun er en gjentakelse av samme informasjon fra samme kilder, sier han.
– Det er først ved å prøve å løfte ideene utenfor ekkokammeret, ved å slippe andre oppfatninger inn, at vi får noe som likner på ideenes store markedsplass. Da kan en få bekreftelser som er verd noe. Men da må en respektere spillereglene, understreker Svendsen.
Løgn og bullshit
Løgn er et brudd på spillereglene, og er å fremsette påstander som en selv oppfatter som usanne, i den hensikt å villede noen.
– Hva dersom en ikke bryr seg om det en sier er sant eller usant, og bare vil oppnå en bestemt virkning? Da farer en med bullshit, sier Svendsen og viser til filosofen Harry Frankfurt som hevder at bullshit er en større fare for samfunnet enn løgnen, ved at den undergraver respekten for sannhet.
– Bullshitteren foregir å være sannferdig, men er en bedrager. Han forsøker å få deg til å tro at ting er annerledes enn de er, og forsøker å få makt over deg ved at dine oppfatninger skal rette seg etter hans vilje snarere enn saken selv, sier han. Dette er umyndiggjørende, samtidig som at demokratiske samfunn er avhengig av tillit for å kunne fungere.
– Vi har krav på sannferdig informasjon slik at vi kan ta informerte valg om hvordan samfunnet bør utvikle seg, sier han, og peker på to dyder for dette.
Dyder for fremskritt
Svendsen viser til den britiske filosofen Bernard Williams, som fremhever to dyder, nemlig oppriktighet og nøyaktighet. Oppriktighet gjør at en sier det en tror er sant. Nøyaktighet gjør at en legger ned et minimum av innsats for å undersøke saken. Besittelse av disse to dydene gjør en pålitelig, slik at andre kan stole på informasjon en avgir.
– Et levedyktig demokrati behøver friksjon. Det er aldri bra i et demokrati at for mange er for enig i for mye, sier han. Vi må være åpne for at vi kan ta feil.
– Hvis det skal skje fremskritt i forståelsen av oss selv, andre og verden, så må folk kunne presentere, diskutere og kritisere ideer. En kan fastholde visse oppfatninger som sanne uansett hvilken makt noen med en annen oppfatning måtte ha. Det finnes en standard for bedømmelse av oppfatninger og den føyer seg ikke etter maktbruk. Sannheten er de svakes våpen, understreker Svendsen. Sannhet er forutsetningen for sivilisasjon, og uten respekt for sannhet og tillit forvitrer den, og vi får isolerte grupper og individer.
–Vi lever foreløpig ikke i en verden av post-sannhet. Offentligheten er mer oppsplittet i deloffentligheter, det finnes ekkokamre, men de fleste bryr seg om sannhet og usannhet. De ser ikke på språket kun som et strategisk spill for å score poenger. Dette forutsetter tillit og den hviler på antakelsen om at den som snakker er oppriktig og nøyaktig, avslutter Svendsen.
[Artikkelen har stått i Bibliotekaren nr 2-2019]
Krever tilbaketrekking av kontroversiell tidsskriftartikkel
Det dreier seg om artikkelen «The case for colonialism» av Bruce Gilley i Third World Quarterly, et fagfellevurdert tidsskrift utgitt av Routledge/Taylor & Francis. Gilley er førsteamanuensis i statsvitenskap ved Portland State University i USA. Han har skrevet en rekke artikler i fagfellevurderte tidsskrifter tidligere, for det meste om politiske forhold i Kina.
Etter at «The case for colonialism» ble publisert 8. september, kom reaksjonene ganske raskt. Britiske Maxine Horne startet en underskriftsaksjon på change.org. Fredag formiddag hadde mer enn 7500 støttet kravet om at artikkelen skulle trekkes tilbake. Og en av dem som støtter kravet er altså NFFs leder Jimi Thaule. På NFFs egen facebook-side promoteres underskriftaksjonen, med en tekst som viser til dilemmaer bak NFFs handlemåte.
Vi kommer tilbake til det. La oss først se hva artikkelen handler om.
Anbefaler nye kolonier
I den kontroversielle artikkelen skriver Gilley om kolonialismens dårlige rykte de siste hundre år, og at det er på tide å stille spørsmål ved denne rettroenheten. Vestlig kolonialisme har for det meste vært «objektivt nyttig og subjektivt legitim» for de fleste områder som opplevde det, hevder han. Den anti-koloniale ideologien har gjort stor skade på de koloniserte og hindret bærekraftig utvikling, skriver han også. Og så tar han resonnementet et langt skritt videre i avsnittet «The case for recolonisation», der han tar til orde for å gjenopprette kolonier med flere virkemidler. Han foreslår et marked for kjøp og salg av kolonialistisk ledelsespraksis og at det kan opprettes koloniale leasingavtaler for avgrensede områder, etter modell av Hong Kong før 1997.
Han tar den siste ideen helt ut ved helt konkret å foreslå at det etableres en koloni på den lille «ubefolkede» øya Galinhas utenfor Guinea-Bissau. «En liten europeisk stat ville vokse fram ved Afrikas kyst», skriver han.
Artikkelen avsluttes slik: «En absurd ide? Kanskje. Men ikke så absurd som den anti-koloniale ideologien som de siste hundre år har ridd livene til mange hundre millioner mennesker i den tredje verden som en mare. Hundre år med katastrofer er nok. Det er på tide å gjenreise kolonialismen.»
Jimi Thaule, leder i Norsk fagbibliotekforening, reagerer sterkt på Gilleys artikkel til forsvar for kolonisering. (Foto: Privat)
«Som bibliotekarer skal vi være forsiktige med å mene noe om en sak som ikke er avgjort, men dette er muligens et unntak vi er forpliktet til å gjøre.
Den nevnte artikkelen er en rasistisk polemikk som ikke tilfredsstiller noe nivå av faglighet, og dette handler om troverdigheten til peer review-systemet som skal sørge for at faglige publikasjoner er solide og troverdige. Uavhengig av vinkling eller tematikk.
Dette er dessverre alvorlig.»
At en norsk bibliotekorganisasjon går offentlig ut med krav om tilbaketrekking av en enkeltartikkel i et vitenskapelig tidsskrift er svært spesielt. Muligens er dette første gang noe slikt skjer.
Dilemmaene
Det er ikke vanskelig å se at artikkelen er provoserende og har en svært spesiell innfallsvinkel. Om den er faglig svak kan statsvitere uttale seg bedre om. Men den framstår mer som politiske forslag i vitenskapelig innpakning, heller enn en undersøkelse av politiske handlingsvalg med vitenskapelige metoder.
Dermed kan fagfellene, som tidsskriftet har engasjert for å vurdere denne artikkelen, kritiseres for å ha gjort en dårlig jobb. Tidsskriftets redaksjon kan også kritiseres for å slippe an faglig svak artikkel gjennom. Utgiveren kan kritiseres dersom de, nå som artikkelens svakheter er eksponert, ikke gjør det som trengs for tilbaketrekking av artikkelen. Men, på den annen side, utgiveren kan kritiseres dersom de blander seg inn i fagredaksjoners vurderinger.
Kritikerne av artikkelen, på den annen side, har ikke alltid faglige begrunnelser for å kreve artikkelen tilbaketrukket. I kommentarfeltet på change.org er det en lang liste med fordømmelser. «It’s a racist article and dangerous!» skriver Matewawe Pouwhare. » How come are we allowing white supremacy in academia?» skriver Dea Basori. «I believe this paper is not based on scientific criteria but ideological – in fact, on principles of Darwinism, «father» of white supremacy ideology», skriver Inocencia Mata.
Andre kritikere går løs på at den faglige kvalitetskontrollen har sviktet. «As a published researcher, I consider it imperative to the integrity of science that published work be held to rigorous scientific standards. This «viewpoint» is a disgrace to not only the journal but all the people who volunteered their time in peer reviewing for this journal and all other authors who published in this journal», skriver Elizabeth Holdsworth. «No legitimate peer reviewer would give this piece an «accept.» What on earth happened?» skriver Elizabeth Freeman.
Ytringsfrihet?
Men spørsmålet om ytringsfrihet lurer også i vannskorpen her. Skal vi ikke akseptere at det publiseres faglige vurderinger av positive og negative sider ved samfunnsstyringsmodellen som kolonimaktene representerte? Kan det drøftes om aspekter ved kolonistyret, som i mange tilfelle videreføres i frigjorte stater, har nyttige eller unyttige sider? Er temaet per definisjon uakseptabelt?
Slike spørsmål fortjener debatt. Kan kritikerne av Gilleys artikkel sies å være mer politisk korrekte enn prinsipielle i måten det argumenteres på?
På den annen side kan det se ut til at Gilley har gått langt utenfor akademiske standarder når han anbefaler rekolonisering i Afrika. Han foreslår til og med en ny europeisk koloni på det han omtaler som den «ubebodde øya» Galinhas utenfor Guinea Bissau, en liten øy som i følge Wikipedia har 1500 innbyggere. Når han skriver slikt, kan det være vanskelig å vurdere det etter akademiske standarder.
«This is not about freedom of debate, nor even about academic freedom. It is about academic standards», skriver Patricia McManus.
Bibliotekarers engasjement
Så er det Norsk fagbibliotekforenings engasjement i saken. Holdningen de gir uttrykk for er lette å slutte seg til. En artikkel om rekolonisering av Afrika har selvfølgelig få tilhengere i det norske bibliotekmiljøet. NFF skriver også at denne saken er et unntak, at bibliotekarer ellers skal være forsiktige med å uttale seg om slikt.
Og der ligger det nok et viktig poeng. For det finnes fagområder vi forstår oss mye mindre på enn statsvitenskap, men der artikkelforfattere og akademiske tidsskrifter kan kritiseres like hardt for dårlig faglig kvalitet og utålelige politiske holdninger. Medisinske tidsskrifter om antibiotika og multiresistente bakterier? Hvordan skal bibliotekarer i så fall forholde seg til en underskriftsaksjon om slike temaer?
Førsteamanuensis Bruce Gilley ved Portland State University har skapt sterke reaksjoner på sin artikkel om å restarte kolonisering. (Foto: Pdx.edu)
Helsepolitikk i medisinske tidsskrifter
Forholdet mellom medisin og politikk har også vært kontroversielt i akademisk tidsskrifter i Storbritannia. Det velrennomerte The Lancet ble i 2015 kritisert for publisering av «An open letter to the people of Gaza» i sine spalter. Noen hundre professorer og legespesialister verden over skrev under på et krav om at utgiveren Elsevier «tilbakekaller» artikkelen og beklager publiseringen. Det ble en del diskusjon, men Lancets internasjonale rådgivende organ avviste kritikken og ga sin fulle støtte til redaktøren. Redaktøren av British Medical Journal har også fått tilsvarende angrep rettet mot seg for artikler relatert til Midtøsten. – Helse er et dypt politisk tema, sa hun til The Independent i 2015 som forklaring på dette. Hun avviste også at The Lancet burde trekke artikkelen tilbake.
Tidsskriftenes redaktører vurderte kritikken på selvstendig grunnlag, de ble ikke overstyrt av sine eiere. Det kom heller ingen uttalelser fra bibliotekhold til disse sakene, så vidt vi kjenner til.
Overprøving?
Dette viser at kampanjer mot akademiske artikler ikke er noe nytt, og at holdningen aktører inntar må kunne forsvares uavhengig av politisk retning på artiklenes innhold.
NFFs uttalelse viser at bibliotekarer og deres organisasjoner har utfordringer med å vurdere hvordan støtte til tidsskriftenes akademiske standard skal veies opp mot den akademiske ytringsfriheten. Og det er utfordringer med i hvilken grad bibliotekarer og deres organisasjoner bør aksjonere for overprøving av tidsskriftredaktørers valg og krav om tilbaketrekking av innhold. Eller kanskje spørsmålet kan stilles slik: Hva skal til for at det kan forsvares at bibliotekarer aksjonerer mot utgivelser?
