Bibliotek er et ganske attraktivt tema i offentligheten for tida. Det har vært litt bibliotek-hype de siste årene. Debattarena, Stormen, Aslak, Bjørvika, Kassering, Tøyen. Det er mange temaer og tidvis høy temperatur. I forhold til hva vår bransje har vært vant med, er det stor interesse. Mange melder seg på, mange har meninger.
Hva skyldes denne interessen? Noen aktører kan hevde at det er et resultat av eget mediearbeid, lobby-virksomhet, politikk-utspill. Og det kan være noe i det. Men jeg tror det stikker dypere. Jeg tror det er to faktorer som spiller en stor rolle her.
For det første har bibliotek over lengre tid gjort seg imponerende relevante under raskt skiftende forhold. Grunnidéen holdes fast, men virkemidlene tilpasses. Om endringene som treffer oss gjelder teknologi, informasjonsflyt, demografi eller andre forhold, så er bibliotek på hugget. For en institusjon med et stillfarende og støvete rennomé, er dette ikke så lite oppsiktsvekkende. Ikke rart det blir oppmerksomhet og debatt av slikt.
For det andre er bibliotek knyttet til kulturell kapital. Bruk av bibliotek styrker folks kulturelle kapital. Bygging av bibliotek styrker kommunens/institusjonens status. Og kompetent arbeid i bibliotek, i hvert fall for de som er i utviklingsfronten, er god kulturell kapital.
Dette er en mulig forklaring på hvorfor fem stillinger på en ny og annerledes ungdomsfilial på Tøyen får et halvt tusen søkere. Der bibliotekutvikling har noe spennende ved seg, melder mange seg på. Og de har ofte ulik utdannings- og erfaringsbakgrunn.
Nå har dette pågått gjennom flere år. Det kan være vanskelig å skille mellom høna og egget. Var det bibliotekutvikling som trakk et bredere personale inn? Eller er det et bredere personale som fører til bibliotekutvikling?
Trolig stemmer begge deler. Bibliotekene bestod for en generasjon siden hovedsakelig av to grupper: bibliotekarer og merkantilt personale. Den siste gruppa er nesten borte, og inn har kommet en variasjon av høgskoleutdannete. Bibliotekene har utviklet seg og biblioteksjefer ser at allround-bibliotekaren må få kollegaer med komplementær kompetanse.
Tida med bibliotekarutdanning som nødvendig og tilstrekkelig kompetanse for de aller fleste stillinger i bibliotek er definitivt over. Og med på dette lasset følger: Faglig bibliotekutvikling drives av langt flere enn de fagutdannede bibliotekarene. Vi kjenner alle gode og tydelige eksempler. Torkel Hasle som bygde opp Bibliofil. Petter von Krogh som bygger WebLøft. Hans Martin Fagerli som gikk i front med læringssenter som videreutvikling av høgskolebibliotek. Lista er lang…
Mange kollegaer har stillingsbetegnelse bibliotekar, selv uten standardutdanning. Og motsatt har mange med standardutdanning en stillingsbetegnelse som ikke forteller at de er bachelor eller master i bibliotekfag.
Forbundsstyret vedtok i oktober i fjor å sette i gang «en ny diskusjon om medlemskriteriene med tanke på behandling på landsmøtet i 2017». Det er på tide å komme i gang. Etter min mening utgjør det jeg har skrevet her et nødvendig bakteppe for en slik diskusjon. Andre ansatser ønskes velkommen.
Jeg håper på en diskusjon som utvikler yrkesforståelsen i tråd med endringene i samfunnet og i bibliotekene. Kanskje bibliotekarkompetansen undervurderes av litt kjepphøye ikke-bibliotekarer med for mye prosjektpenger mellom hendene. Og kanskje den komplementære kompetansen undervurderes av bibliotekarer som er kommet i forsvarsposisjon. Uansett kan det vise seg farlig for både profesjonen og BF om disse spørsmålene ikke blir debattert godt i den nærmeste tida.
[ Artikkelen har stått i Bibliotekaren 4/2016 ]
Hvorfor Open Access er viktig
Open Access handler ikke bare om kommunikasjon forskere imellom, medn også om å nå ut med forskning til den store allmennheten, skriver Monica Roos.
Open Access – eller Åpen tilgang til forskning – har etter hvert blitt et godt kjent begrep i fag- og forskningsbibliotek. Innen høyere utdanning og forskning har bibliotek, sammen med aktører i forskningsmiljøene, vært forkjempere i et forsøk på å få til et paradigmeskifte i hvordan vitenskapelig publisering og formidling foregår. De store universitetsbibliotekene har lagt store ressurser inn i dette over en tiårsperiode, og i dag sitter derfor bibliotekene med mye kunnskap om akademiske publiseringsprosesser, opphavsrett, akademisk kommunikasjon i den digitale hverdagen, tellekantsystemet og detaljert kunnskap om hvordan forskning finansieres og utøves i Norge, og i Europa.
Ser vi tilbake på denne tiårsperioden, og spør oss selv om vi er kommet noen vei i å skape dette skiftet, så er svaret ja – vi er på vei. Men hva er det egentlig vi forsøker å oppnå? Hvorfor er Open Access – denne åpne tilgangen – så viktig? Betyr Open Access noe som helst for noen andre enn forskere og akademia? Svaret er også her, ja.
Monopolisering
Open Access handler altså ikke bare om kommunikasjon forskere imellom, det handler også om å nå ut med forskning til den store allmennheten. De siste årene har kommunikasjon og spredning av forskning i stor grad vært preget av monopolisering og økonomisk vinning for forlagene. Dette fordi tidsskriftene hvor forskningen blir publisert kun har vært tilgjengelig for de som har kunnet betale de høye abonnementsprisene, som på sin side er høye fordi forlagene er i en monopolsituasjon. Ironien i det hele er at forskerne, som har gjort hele jobben, i stor grad er betalt av statlige penger (lønn, og andre midler) samt penger fra kilder som Forskningsrådet – som igjen får disse pengene fra dine skattepenger. Abonnementene som bibliotekene betaler for, er også betalt fra dine skattepenger – så hvorfor kan ikke da damen på andre siden av veien fra universitetet lese forskningen hun selv har betalt for? Hvorfor må hun i tillegg betale dyrt for å kjøpe enkeltartikler? På denne måten kan forlag få betalt 2, eller kanskje 3 ganger per artikkel.
Abonnementene øker i pris
Det er viktig å understreke at fokuset på noen av de negative aspektene ved forlagsbransjen ikke er en krig mot forlagene i seg selv. Bransjen gjør en viktig jobb i å spre forskning og kunnskap, og de gjør en god jobb med å tilrettelegge for bibliotekene sin spredning av materiale. Likevel er de, til syvende og sist, kommersielle aktører, og normen blant de fleste forlagene er 5 – 7 % økning i abonnementsavgifter årlig – uten unntak. I Norge er dette i ferd med å kvele økonomien i bibliotekene, og det er da enkelt å skjønne at bibliotekene i Europa, og andre deler av verden, står overfor store dilemma i dårlige tider. Kutter de ut abonnement står institusjonen med lua i hånda, uten tilgang til kvalitetssikrete forskningsresultater til sine ansatte og studenter. Noe av makten må tilbake til oss som kunder, og ikke minst til forskerne som gjør det meste av jobben for forlagene.
Hvorfor er tilgang til forskning et fokusområde? Som bibliotekarer vet vi at tilgangen til kvalitetssikret, korrekt informasjon i økende grad er viktig i en digital verden hvor mye informasjon (og dessverre også feil informasjon) er lett tilgjengelig. Det skal heller ikke være slik at kunnskapen vi i stor grad bygger samfunnet vårt rundt kun skal være tilgjengelig for de med penger – dette er med på å undertrykke de demokratiske verdiene vi selv står for. Samtidig er det også slik at verden er større enn Norge, og i mange land er utdanning og tilgang til kunnskap dårlig. Vi er alle kjent med Malalas kamp for utdanning til barn og kvinner, som ett av mange eksempler på at ord som kunnskap og informasjon blir brukt i en retorikk som omhandler frihet, utdanning, demokrati og likestilling.
Open Access i lisensavtalene
Tilbake til Norge og bibliotekene ser vi ikke at Open Access i fremtiden nødvendigvis vil løse de økonomiske utfordringene sektoren står overfor. Open Access er ikke gratis og vil aldri bli gratis, til det er det for store økonomiske interesser og prestisje. Det er også et faktum at vi ikke helt vet hvordan Open Access vil påvirke bibliotekene i fremtiden, dette fordi de økonomiske modellene rundt denne typen publisering internasjonalt ikke er på plass. CRIStin, aktøren som i Norge blant annet har det nasjonale ansvaret for Open Access, samt ansvaret for nasjonale avtaleforhandlinger med forlagene, følger med på hva som skjer internasjonalt på området. De vil også begynne å inkludere Open Access i sine lisensavtaler med forlagene, på bakgrunn av hva andre land har gjort og erfart på området. Men CRIStin, og bibliotekene, må trå forsiktig slik at vi ikke ender opp med en Open Access-prismodell som er dyrere for sektoren enn hva den tradisjonelle abonnementsmodellen har vært.
Fritt tilgjengelig
Open Access er altså et komplisert område hvor det skjer mye hos flere aktører, fra EU til Forskningsrådet og på institusjonsnivå. Alle involverte parter i forskningskretsløpet – fra de som bevilger penger til forskning, til nasjonale myndigheter, forlagene og ned til den enkelte forsker – må ha kunnskap om, og legge til rette for, at fri tilgang til kvalitetssikret forskning skal bli mulig. Håpet er til slutt at forskningen som vi som sektor på en eller annen måte betaler for, tross alt skal bli fritt tilgjengelig for lesere i hele verden. En av bibliotekene sine kjerneoppgaver er formidling og tilgjengeliggjøring, og dette innbefatter også forskning.
Også åpning av forskningsdata
Det har nå også begynt å komme en utvidelse av Open Access-begrepet i høyere utdanning. Fra hovedsakelig å gjelde spredning av forskningsresultat (altså publisering), er det nå et økende fokus på å åpne forskningsdata og andre digitale informasjonskilder som er grunnlaget for den forskningen som blir publisert. Publiseringen av forskning er bare en liten del av arbeidet en forsker gjør, og dermed har det oppstått behov for også å dele innsamlet data og informasjon. Dette behovet har oppstått av mange grunner, men noen av disse grunnene er at forskere skal slippe å samle tilnærmet like data flere ganger, at data skal være tilgjengelig for etterprøvbarhet, og at finansieringen av forskning kan komme flere til gode. Ut i fra dette ser vi at arbeidet med Open Access, og alle temaer som kommer i kjølevannet, langt fra er over for sektoren. En slutning vi kan dra av dette er kanskje at bibliotekene må legge enda flere ressurser i å finne de gode digitale løsningene for å møte denne fremtiden?
Fakta om Open Access:
Open Access (OA) betyr fri, online tilgang til forskningsresultater. Dette oppnås enten ved at forskningsresultater publiseres i Open Access-tidsskrifter, som gir fri bruksrett for alle, eller ved at forskningsarbeider lastes opp og gjøres tilgjengelig i åpne publiseringsarkiv. (Fra: Openaccess.no)
CRIStin er en nasjonal aktør som har ansvaret for Open Access i Norge, og representerer Norge i internasjonale samarbeidsprosjekter http://www.cristin.no/open-access/
Skolebibliotekar Karin Bjerkås har tatt mastergrad i bibliotek- og informasjonsvitenskap ved Høgskolen i Oslo og Akerhus. 9. desember i fjor presenterte hun masteroppgaven ”Jeg leser bare hvis jeg må. En statistisk og komparativ analyse av lesevaner og holdning til lesing på 7. og 10. trinn”. Bjerkås har jobbet som skolebibliotekar på forskjellige skoler i Bærum siden 1981.
– Hovedfunnet i oppgaven er at holdningene ikke forandrer seg så mye fra 7. til 10. trinn, men at elevene leser mye mindre på ungdomsskolen. Mens det er 40 prosent av elevene på ungdomsskolen og 50 prosent av elevene på barneskolen som uttrykker positive holdninger til lesning, er det bare 30 prosent av ungdomsskoleelevene som leser ofte, mot 75 prosent på barneskolen. Et annet og overraskende funn er at det var liten forskjell mellom guttenes og jentenes lesevaner, sier Bjerkås.
– Leseferdigheter er et hett skolepolitisk stridstema. Samtidig sultefores skolebibliotekene, og skolebibliotekutviklings-programmet oppnådde ikke de målsetningene man ønsket seg. Var dette en medvirkende årsak til at du valgte å skrive om dette temaet?
– Ja, jeg tror at kunnskap er viktig, og dette er også en grunn til at jeg har valgt å skrive om dette temaet. Men hovedgrunnen er misforholdet mellom det jeg ser på min arbeidsplass på Eiksmarka barneskole, nemlig at mange leser og er ivrige, og det som står i avisene om ungdom som leser for dårlig. Det fikk meg til å lure på hva som skjer på veien, og ga meg lyst til å sette i gang med dette masterprosjektet.
– Hvor stor rolle spiller skolenes satsing?
– Jeg hadde ventet å finne systematiske forskjeller mellom barne- og ungdomstrinnet, men det jeg fant var store forskjeller mellom de enkelte skolene på hvert trinn. Av de seks skolene jeg sammenlignet i oppgaven, var det en ungdomsskole og en barneskole der lesesatsingen åpenbart var satt i system, og her fant jeg både mer positive holdninger til lesing og flere elever som leste ofte enn på de øvrige skolene. Skolenes vilje til å satse har altså stor betydning. Alle skolene i undersøkelsen har utdannet skolebibliotekar, så forskjellen i satsing går på bruk av tid til lesing på skolen, lærernes interesse for elevenes lesing og om elevene opplevde at de fikk litteraturveiledning. Jeg mener dette viser at det er viktig med en felles holdning på skolen og at det ikke holder å la satsingen være opp til hver enkelt lærer.
– Du nevnte under presentasjonen at mediebruken blant ungdomsskoleelever har økt fra ti minutter til tre og en halv time om dagen. Men vi leser også mye på skjerm. I hvilken grad har undersøkelsen tatt høyde for mer uformell lesing?
– Jeg har ikke tatt med det i undersøkelsen. Jeg vet også at mange leser mye, kanskje uten å være klar over det selv. Jeg så nylig at bare underteksten på film kan tilsvare lesing av 18 romaner i året. Men jeg fant ikke noen måte å operasjonalisere dette på, og jeg tror ikke elevene er i stand til å oppgi hvor mye de leser på denne måten. Det virker egentlig ikke som det leses så mye mindre enn før. De som liker å lese, velger å lese. De som ikke gjør det bruker også noe av tiden sin på aktiviteter som involverer lesing, men de får jo ikke med seg opplevelsen som god litteratur kan gi.
– Du sier at vi vet lite om lesevaner i barneskolen. Hva slags kartlegging gjør skolen og myndighetene på dette området?
– Det jeg kjenner til er PIRLS-undersøkelsen, som tester leseferdighet hvert femte år på nasjonalt nivå. Der har de også en del spørsmål om lesevaner. På ungdomsskolen finnes det, i tillegg til PISA-undersøkelsen som de fleste kjenner, noen intervju-undersøkelser som går mer i dybden, men jeg har ikke sett tilsvarende på barneskolen. Nasjonale prøver og annen testing av leseferdighet kobles vanligvis ikke opp mot fritidslesing.
– Du har foretatt undersøkelsen ved å dele ut spørreskjemaer på skoler i Bærum, der foreldrene gjennomgående kan antas å ha nokså høy utdanning og inntekt. Er det behov for en undersøkelse i et helt annet sosioøkonomisk sjikt for å danne et mer utfyllende bilde?
– Det er helt opplagt at det er viktig å gjøre det siden Bærum er langt fra å være en gjennomsnittskommune. Likevel mener jeg at mine konklusjoner bør kunne ha overføringsverdi til andre miljøer. Selv er jeg mest nysgjerrig på de små kjønnsforskjellene jeg fant. Kanskje det vil være annerledes i en annen type kommune. Det er klart at elevenes bakgrunn betyr aller mest for utviklingen av lesevaner og -holdninger, men bakgrunnen kan ikke påvirkes gjennom politiske beslutninger. Hvordan skolen innretter seg, det kan man øve en innflytelse på. Derfor konsentrerte jeg meg om det som kan endres. Skolens holdning til lesing er svært viktig – at man får et miljø som tilsier at her leser vi. Skoler uten bibliotekarer kan også gjøre veldig mye.
– Det går frem av mastergraden din at mye står og faller på bokvalget. Over halvparten av elevene synes det er vanskelig å finne bøker. Hvilken rolle kan skolebibliotekarene spille her?
– Vi kjenner bøkene og har mye å bidra med. Det viktigste en bibliotekar i skolen kan gjøre er å gi riktig bok til riktig elev på riktig tidspunkt. Og vi skal ikke bare gi elevene det de tror de vil ha, for de har ikke alltid så klare tanker om det. Jeg tror på samarbeidet mellom bibliotekar som kjenner bøkene og lærere som kjenner elevene. Det er en utbredt oppfatning av at det ikke er så nøye hva de leser, bare de leser. Men for å bli motivert til lesning, må ungdom oppleve at bøkene har noe å gi dem.
– Mener du at mange følger strømmen, men at de ikke egentlig interesserer seg for det samme som alle andre?
– Helt klart. Jeg har gode erfaringer med å gi unge bøker de kanskje ikke ville ha likt på forhånd. De tror de vil ha noe, og så viser det seg at de kan få bedre opplevelser gjennom helt andre ting.
Fryktens pris
Ord og tegninger kan utløse voldsomt negative reaksjoner, men det må aldri få oss til å miste troen på kunstens forandrende kraft og vitale samfunnsbetydning. Det skriver lederen for Dansk Forfatterforening, Jakob Vedelsby. Han frykter at ikke minst statlig fremkalt selvsensur blant forfattere, illustratører og andre kunstnere vil bre om seg i Danmark etter terrordrapene i Paris og København.
Av Jakob Vedelsby, formand i Dansk Forfatterforening
Som forfatter eller illustratør påvirker man omgivelsene med sine ord og tegninger. Omgivelsene svarer innimellom tilbake med fornærmede, sinte eller takknemlige kommentarer. De svarene som i januar rammet tegnere og andre omkring Charlie Hebdo i Paris, og som i februar også kostet menneskeliv i København, sendte sjokkbølger gjennom verden. For mig er det en tid før og en tid etter terrordrapene i København, fordi de med ett slag endret danskenes virkelighet. Etter denne februardagen avtegner det seg et mer utrygt og uforsonlig Danmark, hvor vi skal leve med en permanent frykt for det neste angrep på vårt demokrati og vår livsform.
Ytringsfriheten og det berømte ”men” Vi lever i et land hvor innbyggerne, innenfor lovens rammer, har full frihet til å si, skrive og tegne hva de vil. Som forfatter eller illustratør behøver man ikke ta hensyn til om man for eksempel erter på seg en sosialdemokrat eller en hindu. Den som ikke har mage til det, må la være å lese boken. Vi har ingen lesetvang i Danmark.
Verdenslitteraturen rommer for øvrig en perlerekke av fornærmelser mot konger, paver, politikere og helt alminnelige mennesker. Sånn er det med frihet. Den franske forfatter Regine Deforges ble ved flere anledninger anklaget for å skrive krenkende litteratur, noe som ikke forhindret henne i å fortsette med sine erotisk pregete historier. Alle kjenner konsekvensene det hadde for Salman Rushdie å bringe De sataniske vers til torgs. Men det forhindret heldigvis heller ikke ham fra å skrive videre – selv om det ble, og stadig blir, gjort store anstrengelser for å gjøre det vanskelig for ham.
Vi dansker har lett for å ta ytringsfriheten for gitt. Noen betrakter den som så selvfølgelig, at de mener den bør modifiseres av hensyn til den gode tone. En tanke som kanskje kan være fristende i et middagsselskap, men som neppe holder vann i et større perspektiv. Maktfullkommenhet ligger som en innebygget risiko i både politiske og religiøse institusjoner, og over for makten må vi aldri ofre ytringsfriheten. Ethvert levende samfunn har bruk for at kunstnere og alle andre innbyggere kan si fra – også ved hjelp av satire.
Dette synspunktet finner tallrike motstandere. Å dømme etter lesebrev i avisene og ytringer på Facebook og andre sosiale medier, er det en populær holdning også her hjemme, at man i sine ytringer bør ta utstrakt hensyn til forskjellige samfunnsgruppers religiøse overbevisninger. Man skal håndheve ytringsfriheten, men begrense sine ytringer via selvjustis for ikke å såre eller fornærme. Det er også essensen av denne mail, som jeg mottok fra en forfatterkollega etter terroranslaget i København:
”Jeg hevder ikke at man/vi/jeg av angst for mulige konsekvenser skal ta lett på ytringsfriheten. Jeg er tilhenger av at man utviser alminnelig omtanke, takt, tilbørlig hensyn, you name it, når man ytrer seg. Ikke bare av hensyn til gruppen eller personen som kan bli krenket, men fordi vi alle sammen skal være her. Språk er makt, og det brukes av noen som om vi fremdeles befant oss i middelalderen.”
Snikende selvsensur Begrepet selvsensur er ikke klart definert. Hvor går for eksempel grensen mellom selvsensur og høflighet? Mennesker legger bånd på seg selv i mange sammenhenger for å kunne omgås med andre.
En mulig definisjon av selvsensur kunne være: Når man lar være med å ytre seg av frykt for represalier, selv om det man ville si, skrive eller tegne, ligger innenfor lovens grenser og er forenelig med ens egen etikk.
Den umiddelbare reaksjon fra alle sider etter terrorhandlingene i Paris og København var å ta klart avstand fra de feige angrepene på ytringsfriheten. Mange observatører uttrykte samtidig håp om at de tragiske episodene ikke ville føre til at blant annet forfattere lot seg skremme til å legge bånd på seg selv. Og de fastslo det viktige i å holde fast ved ytringsfrihetens ukrenkelighet.
Jeg har vært i dialog med en rekke danske forfattere om selvsensur og ytringsfrihet. Det er snakk om et svært begrenset materiale, som avspeiler forskjellige holdninger. Svarene indikerer også, at den akutte nervøsitet og usikkerhet, som trolig oppstod hos mange umiddelbart etter drapene i Paris og København, synes å ha stilnet noe. Men selvsensuren titter allikevel frem hos flere av forfatterne.
En lyriker sier: ”Jeg har ikke kjennskap til forfattere eller forlag som har sensurert seg selv eller forfattere. Det utelukker allikevel ikke at man tenker seg om før man sender noe offentlig ut, men det ser jeg kun som en fordel.”
Synspunktet støttes av en fagbokforfatter: ”Jeg har hørt flere si at de synes det er ok hvis en redaktør velger ikke å formidle Muhammed-tegningene eller tegne provoserende satire. Man fortjener ikke å bli kalt en pingle av den grunn. Det kan jo hende man ikke tror på satire eller synes tegningene er dårlige.”
En skjønnlitterær forfatter poengterer at ”man jo godt kan la være med å si noe, fordi det for eksempel vurderes ikke å være verdt ubehaget.” Og vedkommende fortsetter: ”Min holdning er at man selvfølgelig skal ytre seg når man har noe ordentlig på hjertet. Tegningene var ok, men hvorfor de stadige gjentakelsene? Humor oppfattes forskjellig, man behøver ikke stadig vekk å provosere ved å gjenta det samme.”
En fagbokforfatter poengterer at ”ytringsfriheten er naturligvis som åndedrettet for forfattere. Men selv om man behersker språket, så er det min erfaring at språkets nyanser ikke alltid oppfattes slik det var ment fra avsenderens side.”
En annen fagbokforfatter sier: ”Jeg går og overveier om jeg tør/bør skrive en bok om en bestemt del av muslimenes historie. Det er en bok jeg lenge har hatt lyst til å skrive, men det er jo ikke bare meg det går ut over, men også alle menneskene som har forbindelser til boken.”
En skjønnlitterær forfatter har ikke lagt bånd på egne skriverier og heller ikke hørt om andre som har – og fortsetter: ”Spørsmålet om selvsensur er rent akademisk for meg. Som forfatter av overveiende underholdende krimbøker har jeg under ingen omstendigheter planer om å fornærme noen som helst. Bortsett fra mordere, det er klart!”
Jakob Vedelsby er en dansk forfatter med 6 romaner bak seg. Han debuterte i 2002 med «Himlen må vente». Den forrige boken, «Menneskeloven», er så langt utgitt i 8 land. Hans nye roman «Skyggespor» kom ut i mars 2015. Fra 2011 til 2013 var han leder for Den Skønlitterære Gruppe i Dansk Forfatterforening. Siden våren 2014 har Vedelsby vært leder av Dansk Forfatterforening.
Den statlig fremkalte selvsensur Selvsensur kan springe ut fra andre kilder enn frykten for terroranslag. Statlig fremkalt selvsensur er sannsynligvis ennå ikke så utbredt i Danmark. Men det vil nok endre seg i fremtiden som en følge av at terroren har ført til markant økte bevilgninger og fullmakter til de danske etterretningstjenestene.
Det er mulig at det ikke er noen vei utenom å sette hardt mot hardt, slik de danske myndighetene gjør ved å ruste opp og møte religiøst motivert aggresjon med ytterligere overvåkning. Men sporene fra blant annet USA skremmer. Her fører den massive overvåkning etter alt å dømme til selvsensur hos flere og flere innbyggere. Folk er begynt å overveie om det de skriver i bøker, artikler og eposter – og sier i telefonen – kan føre til at de havner i etterretningstjenestenes søkelys. Det er for eksempel sterkt begrensende og kan gi store problemer i hverdagen å ende på den amerikanske ”The No Fly List”. Den rommer navn på tusenvis av mennesker som uten begrunnelse nektes adgang til passasjerfly.
Dette bekreftes av amerikanske PEN, som har undersøkt forfatteres og journalisters mot til å ytre sig. Undersøkelsen viser at det store flertallet av forfattere over hele verden sier at de er enten ”sterkt” eller ”i noen grad” bekymret over den statlige overvåkningen i deres eget land – og at dette medfører en sterk tendens til selvsensur. Undersøkelsen viser også, at selvsensuren går helt fra det å unnlate å skrive om bestemte emner til ikke å anvende bestemte ord i eposter eller unngå å søke på bestemte hjemmesider.
Kunstens forandrende kraft Uansett årsak er selvsensur sterkt problematisk sett i forhold til kunstnerisk utfoldelse. Selvsensur er kunstens kanskje verste fiende, og dens diametrale motsetning. Hvis frykten får overtaket, er der fare for at den kunstneriske prosess blir hindret – og så kommer det kanskje slett ingen ord eller tegninger ut av pennen. Eller også har det som kommer mistet mye av sin kraft.
Ytringsfriheten er en av de viktigste grunnpilarer i det danske demokratiet. Det er samtidig sikkert og visst at destruktive ekstremistiske krefter vil benytte en hver anledning til å trenge inn i den minste sprekk av svakhet og forsøke å lirke den større. Og hvis vi lar det skje, vil vi oppleve at fundamentet for vår måte å leve på gradvis svekkes. Vi må venne oss til at ord og tegninger kan utløse voldsomt negative reaksjoner. Men det må aldri få oss til å miste troen på kunstens forandrende kraft og vitale samfunnsbetydning.
Blasfemi og lovgivning mot ærekrenkelse av religion
Paul Sturges er professor emeritus i bibliotekvitenskap ved Loughborough University i England. I perioden 2003-2009 var han leder av IFLAs komité for ”Freedom of Access to Information and Freedom of Expression (FAIFE)”. I denne artikkelen drøfter han forholdet mellom ytringsfrihet og religion.
Introduksjon
Onsdag 7. januar 2015 kom vår bekymring for troendes og sekulæres svært ulike syn på ytringsfrihet på grusomt vis i et skarpt søkelys i Paris. (Ginsberg 2015) To tungt bevæpnede menn tok seg inn i kontorene til magasinet Charlie Hebdo. De etterlot seg tolv drepte mennesker og flere såret. I en beslektet hendelse like etter, en gisselaksjon i et jødisk supermarked, ble ytterligere fem mennesker drept. Antisemittiske voldshandlinger fulgte i en rekke land. Charlie Hebdo-drapene var åpenbart en reaksjon på satiriske elementer i magasinet. Da drapsmennene dro fra åstedet, skal de ha ropt «Vi har hevnet profeten Mohammed». Det virker som bladets satiriske gjengivelser av profeten har vært spesielt krenkende for dem. Det er forbud mot slike gjengivelser i ”mainstream” islam. I fransk kultur og lovgivning er det ikke noe slikt forbud.
Charlie Hebdo og dens sekulære venstreorienterte satire, utgis i et land med konstitusjonelt skille mellom kirke og stat. Folk står fritt til å velge religiøs tro, som er en privatsak staten ikke blander seg inn i. Religion, akkurat som politikk, er åpen for kritikk og satire. Det er også oppførselen til deres offentlige talspersoner, unntatt det som begrenses av lovgivning mot ærekrenkelser. Det er ingen blasfemilovgivning for kristendom eller noen annen religion. Dette valgte drapsmennene ikke å akseptere. De handlet på grunnlag av sin egen tolkning av islamske prinsipper. Dermed var deres handlinger en direkte avvisning av fransk lov og kultur.
Denne saken, i alle sine fasetter, er et ferskt eksempel på problemene som kan oppstå i skjæringspunktet mellom ytringsfrihet og religiøs tro. I kjølvannet av disse hendelsene ble jeg fortalt av en velutdannet muslim at ytringsfrihet er ment for det politiske området, at det ikke gjelder i trosspørsmål.
Men dette stemmer simpelthen ikke. Ytringsfrihet omfatter også beskyttelse av et mangfold av religiøse synspunkter og kritikk av ulike sider av en tro, like mye som det beskytter kritikk av politiske synspunkter. Hvis hendelsene i Frankrike hadde vært det eneste eksempelet på denne polariseringen, ville det vært ille nok. Men de er ikke det. De er del av et fenomen som truer enkeltpersoner og grupper, og som har kimen i seg til skadelig begrensning av frie ytringer. Dette er av stor betydning for bibliotekarer og informasjonsspesialister. Dedikerte som de er til å formidle alle lovlige former for informasjon, står prinsippet om ytringsfrihet som en sentral del av den profesjonelle grunnmuren. Problemet må definitivt tas tak i av bibliotekfaglige tidsskrift og i profesjonelle fora.
Men aller først bør vi spørre om det finnes noen autoritative retningslinjer som gjelder ytringsfrihet og religion. Og de finnes virkelig, i FNs menneskerettighetserklæring, vedtatt av FNs generalforsamling i 1948 og med tilslutning fra verdens land.
Finnes det noen autoritative retningslinjer som gjelder ytringsfrihet og religion? Paul Sturges peker på FNs menneskerettighetserklæring. Her Eleanor Roosvelt, som ledet FNs menneskerettighetskommisjon da erklæringen ble skrevet.
FNs verdenserklæring om menneskerettigheter
Artikkel 19 i erklæringen sier at:
Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
Artikkelen gir retten til å ha meninger og retten til å uttrykke meninger. Av betydning for bibliotekarer og informasjonsspesialister, er at den også innbefatter retten til fritt å skaffe seg informasjon, uttrykt som retten «til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer». Selv om artikkelen tydelig slår fast individuelle rettigheter, har den åpenbart heller ikke til hensikt å frata grupper av mennesker slike rettigheter, enten det er medlemmer av religiøse grupper eller andre trossamfunn. Det følger av dette at religiøse ytringer er beskyttet på linje med andre meninger, enten de er politiske eller vitenskapelige, trivielle eller betydningsfulle, folkelige eller smale.
Beskyttelsen av religion trenger imidlertid ikke å basere seg på artikkel 19. Artikkel 18 i menneskerettighetserklæringen sier at:
Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.
Her er det grunn til å merke seg at tanker, samvittighetsspørsmål og religion er gitt likeverdig beskyttelse, og dermed omfatter ateisme og agnostisisme. Retten til å skifte religion eller tro beskytter også retten til – på vegne av én religion – å omvende tilhengere av en annen religion. Åpen praktisering av religion er også beskyttet. I bunn og grunn gir de relevante artiklene i menneskerettighetserklæringen uttrykk for at religion som et menneskelig valg er beskyttet, spesielt i et klima av potensielt kraftfulle kommentarer og heftige debatter. At slike debatter og kommentarer kan inneholde satire og ikke minst krenkelser, er så åpenbart at det ikke burde være nødvendig å nevne det spesielt.
Religiøse innvendinger mot ytringsfrihet
Hvis vi forsøker å sammenfatte problemene som religiøst troende oppgir å ha i forbindelse med ytringsfrihet, kan vi grovt plassere dem i noen kategorier:
Blasfemi, ytringer om innholdet i religiøs tro. Beskrevet på ulikt vis i ordbøker som uærbødig, helligbrøde, respektløst, syndig eller ondt, men som av de som ytrer seg regnes som kommenterer eller latterliggjøring.
Krenking av mennesker gjennom kommentarer om religiøs tro, noe som ofte regnes som beslektet med blasfemi. Dette omtales bredere i Sturges (2005), og i den grad det behandles her, vil det være i sammenheng med det følgende.
Ærekrenkelse av religion, et begrep hentet fra ærekrenkelser av personer, med kommentarer rettet mot dem, deres karakter og oppførsel. Det nye med dette er at det forsøker å anvende begrepet ærekrenkelse på hva mennesker tror på, i stedet for på menneskene selv. De siste ti årene har en bevegelse for lovmessig å forby ærekrenkelse av religion vunnet betydelig terreng.
Hatefulle ytringer, som refererer til ytringer som går lengre enn bare å ærekrenke mennesker, men oppfordrer andre til å diskriminere og bruke vold mot dem. Noen land har lover som forbyr hatefulle ytringer. Problemet er å skille mellom hva som er ekstreme former for meningsytringer og dermed beskyttet av Artikkel 19, og hva som er direkte oppfordringer til individuell eller kollektiv vold, forbudt ved lov i hvert enkelt land.
Jeg vil i hovedsak behandle disse innvendingene i kapitlene Blasfemi og Ærekrenkelser av religion, før jeg kommenterer hatefulle ytringer og avslutter med noen bemerkninger om en ny kampanje mot blasfemilovgivning.
Blasfemi
The International Humanist and Ethical Union’s Freedom of Thought-rapport (IHEU, 2014) lister opp 55 land med lovgivning mot blasfemi, som straffes med fengsel i 39 land og med dødsstraff i 6 land. En noe eldre studie (Freedom House, 2010) undersøkte blasfemilovene i en rekke land. To tilfeller, det ene kristent og det andre muslimsk, viser veldig tydelig de faktiske virkningene og potensielle truslene av disse lovene.
Den østerrikske satiretegneren Gerhard Haderer ble i 2005 dømt for blasfemi in absentia i Hellas, for tegningene i boka “Das Leben des Jesus”. De greske blasfemilovene svekker ytringsfriheten, påpeker Sturges.
Den greske straffelovens kapittel 7 regulerer «krenkelser mot religiøs fred». Artikkel 198 gjør offentlig og ondsinnet blasfemi mot Gud straffbar, mens artikkel 199 gjelder blasfemi mot den gresk-ortodokse kirken og andre tolererte religioner. Statlig påtale under artikkel 198 forekommer, selv om det kan reises rimelig tvil om en «gud» faktisk eksisterer. Klager som fører til påtale under artikkel 199 ser alltid ut til å gjelde den gresk-ortodokse kirken og ikke andre tolererte religioner. Blasfemilovene i Hellas ser i praksis ut til å integrere kirke og stat, og de er jevnlig brukt til å svekke ytringsfrihet og kulturelle uttrykk.
Det muslimske eksemplet, Pakistan, er enda mer urovekkende. Pakistan introduserte sine nåværende blasfemilover så sent som i 1982-1986. De hjemler både livsvarig fengsel og dødsstraff. Lovene forbyr krenkelser av de troendes religiøse følelser, fornærmelser av religion og av profeten Muhammad (død 632). Men det er et problem for tiltalen å gjenta ordene som påstås å ha vært brukt, for det vil gjøre vondt verre.
Dermed føres rettssaker hvor det påstås at noen har sagt noe blasfemisk, og hvor tiltalte risikerer dødsstraff, uten at det er mulig å spørre ut eller forsvare seg mot hva som faktisk er sagt, eller ikke sagt. Tilfellet Asia Bibi er særlig urovekkende (Bibi, 2012). Bibi er en kristen kvinne som visstnok har vært involvert i en uoverensstemmelse om deling av drikkevann mens hun og andre arbeidet i åkeren. Det ble hevdet at Bibi ytret noe blasfemisk, som hun ble tiltalt og fikk dødsstraff for. At saken mot henne var en åpenbar urett, uansett på hvilket nivå den ble undersøkt, ble tydelig for den fremtredende politikeren Salman Taseer. Han var villig til å hjelpe Bibi i hennes marerittaktige situasjon. Han foreslo også at blasfemilovene burde endres. For dette ble han skutt og drept 4. januar 2011 av en av sine livvakter, som senere er hyllet som en helt blant store grupper av religiøse ekstremister. I skrivende stund venter Bibi fremdeles på at dødsdommen skal fullbyrdes.
Ærekrenkelse av religion
At en verdenserklæring som forbyr noe som kalles ærekrenkelse av religion skulle bli vedtatt i FN, har vært en trussel det siste tiåret. Siden 2002 har en rekke resolusjoner om respekt for religioner, og mot ærekrenkelse av religioner, blitt fremmet i ulike FN-organ, som regel på vegne av Organisation of the Islamic Conference (endret navn til Organisation of Islamic Cooperation i 2011, red.anm.)
Asia Bibi er en kristen pakistansk kvinne, dømt til døden for en påstått blasfemisk ytring overfor muslimer.
La oss aller først slå fast at menneskerettighetene beskytter mennesker, ikke ideene som mennesker måtte ha om verdens opprinnelse, nåværende tilstand eller andre forhold. Likevel har disse resolusjonene som regel fått flertall. I 2009 ble resolusjonen vedtatt i Menneskerettighetsrådet i FN med 23 mot 11 stemmer, 13 var avholdende.
Vi bør se nærmere på hva resolusjonen betyr. En pakistansk offentlig tjenestemann som støttet 2009-resolusjonen hevdet at «Ærekrenkelse av religion er en alvorlig krenkelse av menneskelig verdighet og fører til begrensning av tilhengernes frihet og oppfordring til religiøs vold.» Dette ser ut til å bety at det vi kaller kritikk, enten den er velbegrunnet, satirisk eller nedsettende, av innholdet i visse trosretninger (i dette tilfellet religion), krenker de troendes verdighet.
Ganske sikkert vil troende oppleve en del kritikk som krenkende. Til forsvar for slike krenkelser bør vi svare at menneskehetens utvikling har vært bygd på at uholdbare ideer er byttet ut med mer holdbare versjoner, selv om mer holdbare ideer i denne prosessen har vært angrepet av talspersoner for de mindre holdbare. Dette er det utfordrende intellektuelle miljøet som ytringsfrihet prøver å forsvare. Verdighet i forsvaret av ens standpunkter, innbefatter muligheten for verdig tilbaketrekning fra en posisjon som viser seg uholdbar. Dette krever virkelig toleranse av de som kritiserer eller angriper ens synspunkter.
Den andre delen av erklæringen er enda mer problematisk. Først hevdes det at krenkelser mot verdigheten fører til begrenset frihet. Men dette gir ikke mening. Artikkel 18 støtter trosfrihet og å uttrykke at vi tror på hva vi måtte ønske, uansett om det er dumt eller klokt. Det er ingen begrensning på friheten til å kritisere. Tvert imot. Kritikk gir frihet til å endre ens standpunkter, eller beholde dem hvis man ønsker det.
Antydningen om at det ligger en oppfordring til religiøs vold implisitt i religionskritikk er mer problematisk. Dette kan tolkes som at kritiske angrep på religion kan følges opp med at tilhengerne av kritikken går til fysiske angrep på tilhengerne av religionen. De som utarbeidet og støttet resolusjonene kan nok vise til tilfelle der verbale angrep på ideer beviselig førte til fysiske angrep på mennesker og eiendom. Men det er mer sannsynlig at tilhengerne av den angrepne religionen angriper kritikerne. Sikkert er det imidlertid at vold basert på religiøse konflikter dessverre er vanlig i mange deler av verden. Man bør spørre seg om ytringsfrihet i religiøse spørsmål bør begrenses fordi det er så mange brushoder og trangsynte som søker ly i religioner. Å svare på kritikk og fornærmelser med vold peker sant å si ikke framover og kan ikke danne grunnlag for noen fortolkning av menneskerettigheter. Det var nedslående at den nåværende katolske paven viste forståelse for at ytringer kan besvares med vold, da han sa: «Hvis en venn forbanner min mor, må han forvente et slag.» (Cohen, 2015)
Resolusjonene om ærekrenkelser av religion ble ikke stanset før i mars 2011, etter drapet på Salman Taseer. Pakistan fremmet en resolusjon til UNHRC, uten referanse til ærekrenkelse av religion, og den fikk enstemmig støtte. (USCIRF, 2011) Taseers skjebne ser ut til å ha vært en slags grusom lærepenge. Den nye resolusjonen var opptatt av «å bekjempe intoleranse, negative stereotypier og stigmatisering av – og diskriminering, voldsoppfordring og vold mot – personer basert på religion eller tro».
Den britiske forfatteren David Irving, ofte omtalt som holocaustfornekter, saksøkte i 1996 forfatteren Deborah Lipstadt for å ha ærekrenket ham som, ja nettopp, en holocaust-fornekter i boka ”Denying Holocaust”.
Endringen fra å beskytte religiøs tro til å beskytte de troende er langt mer i tråd med ånden i menneskerettighetene. Den nye resolusjonen forsøker ikke å begrense fredelige ytringer, men oppfordrer til positive tiltak, inkludert utdanning og bevisstgjøring. Det som fremdeles bekymrer forsvarere av menneskerettighetene, er at resolusjonens henvisning til «å bekjempe intoleranse» og «negative stereotypier» fremdeles kan bære kimen i seg til beskyttelse av innholdet i troen. Intoleranse i debatter om hva man mener er galt, kan være en lite tiltalende holdning, men det avgrenser ikke ytringsfriheten. Likeledes er negative stereotypier vanskelige å definere. Man kan argumentere for at noen blir negativt stereotypert basert på en negativ oppfatning av religionen vedkommende bekjenner seg til. På den annen side er negativ stereotypering en risiko vi alle utsettes for når vi forfekter et standpunkt eller deltar i en debatt.
Det ligger en advarsel i at «ærekrenkelse av religioner» kanskje ikke har forsvunnet helt ennå, og at trusselen den representerer mot ytringsfrihet kan gjeninnføres på en mindre direkte måte.
Hatefulle ytringer og lovbrudd
Ideen om forbud mot hatefulle ytringer, som oppfordrer til diskriminering og mulig vold, er noe mindre kontroversiell. Problemet med lovgivning mot hatefulle ytringer er imidlertid at den kan se påfallende lik ut med andre begrensninger på ytringsfrihet. Vanskelighetene ligger allerede i mangelen på enighet om hvordan hatefulle ytringer skal defineres.
Lovtekstene mot hatefulle ytringer i forskjellige europeiske land ser bare grovt sett ut til å enes om målet å dempe rasemessig og religiøst hat, på grunn av de mulige konsekvensene i form av diskriminering og vold. Deres utgangspunkt er den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMD, 1950), artikkel 10 om ytringsfrihet, som krever beskyttelse av andres omdømme og rettigheter.
Et typisk eksempel er den første av en rekke lovgivninger i Storbritannia, Public Order Act av 1986, som forbyr ytringer som vekker rasehat. Det viktige poenget her er at slik lovgivning mot hatefulle ytringer, til forskjell fra de foreslåtte forbud mot ærekrenkelse av religion, eksplisitt søker å hindre at det egges til hat mot mennesker, ikke mot troen i seg selv. I kampens hete kan det imidlertid være vanskelig å skille mellom de to, både for de som ytrer seg, for tilhørerne, for myndighetene og for domstoler som skal avsi dommer på grunnlag av et slikt skille.
Dette illustreres av etterspillet etter Charlie Hebdo-drapene. I dagene umiddelbart etter 7. januar ble det ført ca 500 rettssaker mot mennesker som var tiltalt for å støtte eller provosere til terrorisme, under en ny fransk lov som forbød å forsvare, støtte eller fremme terrorisme (Chrisafis, 2015). Mange av de siktede synes å ha vært beruset eller i en form for psykologisk krise, og har ropt en slags støtte for Charlie Hebdo-morderne. Loven åpner for rask gjennomføring av slike rettssaker, og flere mennesker fikk fengselsstraffer for det som kunne virke som ukontrollerte og lite gjennomtenkte ytringer, ganske langt fra oppfordring til vold. Disse rettssakene virker å være en fullstendig selvmotsigende undertrykking av ytringsfrihet for å beskytte ytringsfriheten.
Den franske komikeren Dieudonne M’bala M’bala utviste dårlig smak da han ”følte seg som Charlie Coulibaly”. Men fortjener han å straffes? (Foto: Réseau Voltaire)
Den mest profilerte saken gjaldt komikeren Dieudonne M’bala M’bala som i et svar til flommen av «Jeg er Charlie»-følelser skrev på sin Facebook-side at han følte som Charlie Coulibaly (etternavnet til drapsmannen i det jødiske supermarkedet). Hvilken mening han la i dette er uklart, men det er utvilsomt uttrykk for dårlig smak. Mer presist kan dette beskrives som et satirisk svar, ganske nær tradisjonen til Charlie Hebdo, heller enn som noe skummelt. Likevel står Dieudonne overfor strenge straffer hvis han blir dømt. Det ville ikke overraske om religiøse som er kritiske til utviklingen av lovgivning om ytringsfrihet ser at dette kan være urettferdig.
Hvis vi graver litt dypere i temaet hatefulle ytringer, kan en sak basert på den lovstridige «Holocaust-fornektelsen» bedre illustrere både problemet og mulige løsninger. Holocaust-fornektelse er gjort ulovlig, ikke fordi lovgivningen søker å etablere sannhet – for det er det opp til enkeltpersoner å gjøre, men fordi det i praksis er en form for hatefulle ytringer mot jøder. Den britiske forfatteren David Irving ble beryktet for å stille detaljerte spørsmål ved om det noensinne hadde vært en nazistisk «endelig løsning» under andre verdenskrig. Han påstår at bevisene for massemordene på jøder, sigøynere, homofile og andre ikke var troverdige. I 1996 gikk Irving til retten under engelsk injurielovgivning, med påstand om at forfatteren Deborah Lipstadt og forlaget Penguin Books hadde ærekrenket ham som en holocaust-fornekter. (David Irving v Penguin Books, 2000). Domstolen fikk presentert vitners omfattende analyser av Irvings ulike publiserte påstander, avviste sannhetsgehalten i dem og avviste at han hadde blitt ærekrenket. Han ble også dømt til å betale sakskostnadene for Lipstadt og Penguin Books. Dette førte Irving inn i en konkurs.
Så i 2005 ble Irving arrestert på grunnlag av en arrestordre fra 1989, utstedt i Østerrike, basert på taler han hadde holdt i dette landet. Det ble rettssak, han ble kjent skyldig og fengslet. Disse rettsavgjørelsene mot Irving viser forskjellen mellom to måter å håndtere krenkende ytringer. Den ene (det østerrikske eksempelet) kriminaliserer en type ytringer (holocaust-fornektelse) og dømmer når overtredelsen kan bevises. Den andre (det britiske eksemplet) kriminaliserer ikke noen type ytringer, men muliggjør en detaljert analyse av de faktiske påstander som er knyttet til de påståtte ærekrenkelsene. Dette tar oss uten tvil et stykke vekk fra det opprinnelige problemet med blasfemilovgivning, men det illustrerer vanskelighetene som man får i lovgivning om ytringer relatert til tro.
Kampanjen ”End Blasphemy Laws” har satt opp dette kartet over blasfemilovgivning verden over. På nettsidene deres (end-blasphemy-laws.org) ligger dette som interaktivt kart hvor man kan lese mer detaljert om det enkelte lands blasfemilovgivning og andre begrensninger på ytringsfrihet.
Avsluttende bemerkninger
Som en motvekt til diskusjonen rundt resolusjonene om ærekrenkelse av religion, kan vi se framgang i motstanden mot blasfemilovgivning. I 2008 stemte det britiske parlamentet for å fjerne landets ikke lenger brukte, men fortsatt eksisterende, blasfemilover. I Irland, som vedtok sine blasfemilover så sent som i 2009, er det tiltak for å få en folkeavstemning for å oppheve lovene. Internasjonalt ble kampanjen «End Blasphemy Laws» lansert 30. januar 2015. (IHEU, 2015). Den ledes i fellesskap av European Humanist Federation, Atheist Alliance International og International Humanist and Ethical Union, og har støtte fra rundt 200 nasjonale organisasjoner. Siktemålet er å starte med press på landene i EU, og likesinnede land som Canada og New Zealand, for å statuere et eksempel ved å fjerne blasfemilover som i hovedsak er gått ut av bruk. Videre har de til hensikt å forsvare og fremme den internasjonale konsensusen om menneskerettigheter i denne saken, som grunnlag for et nytt internasjonalt nettverk for å drive kampanje mot de alvorligste eksemplene på blasfemilover.
Det er viktig å være klar over at blasfemilover representerer en reell begrensning av ytringsfriheten i mange deler av verden, med påfølgende trusler mot enkeltpersoners liv og frihet. I tillegg er det viktig å nevne at det i juridiske systemer som anerkjenner blasfemi som lovstridig, er en sekundær trussel mot bibliotek og andre informasjonsinstitusjoner som kan gi tilgang til innhold som angivelig er blasfemisk. Resolusjonene om ærekrenkelse av religioner truer med å smugle inn ytterligere begrensninger til dem som finnes i blasfemilover. De søker å gjøre dette gjennom justering av ytringsfriheten, ved å unnta omtale av religiøse ideer og meninger fra denne friheten. De som støtter resolusjoner om ærekrenkelse av religioner kan se det som oppmuntrende at lovgivning mot hatefulle ytringer og lignende allerede begrenser sider av ytringsfriheten. I mars 2011 ble det riktignok oppnådd en slags seier i kampen mot kampanjen for å anerkjenne ærekrenkelser av religion. Men mange land har fremdeles blasfemilovgivning, noen av dem opprørende urettferdig og undertrykkende, og de må bekjempes så iherdig som mulig. Det er derfor avgjørende at en kampanje som «End Blasphemy Laws» blir gjort kjent, diskutert og støttet i bibliotek- og informasjonsverden.
Arnulf Øverlands berømte foredrag ”Kristendommen – den tiende landeplage” kan leses i samlingen ”En kjetters bekjennelser”, som står på hylla i mange norske bibliotek.
I 1933 holdt Arnulf Øverland foredrag i Studentersamfundet i Oslo – datidens debattarena, datidens litteraturhus. Øverland var en etablert forfatter med rundt 15 bøker bak seg og hadde ledet Forfatterforeningen i fem år. Han hadde sine meningers mot, ikke minst i sin motstand mot nazismen og mot Stalin.
Men altså: I 1933 var Øverland i Studentersamfundet og holdt foredraget ”Kristendommen – den tiende landeplage”. Han begynner med en frekk liten gjengivelse av Jesu død for våre synder, før han sier:
”Dette er formodentlig en blasfemi. Jeg vet riktignok ikke så nøie, hvad det er for noe. Jeg vet bare, at rett som det er, begynner prestene å skrike og bære sig, fordi en eller annen har krenket dem – eller spottet Gud, det er nesten det samme.”
Og litt etter sier han:
”Men hvordan man nu bærer sig ad, så er jeg alvorlig bange for, at den som prøver å gi en klar og redelig fremstilling av den kristne tro, han vil uundgåelig gjøre sig skyldig i blasfemi. Jeg skal prøve å undgå det:
Gud er et vesen, som i utvortes henseende ligner oss. Vi er skapt i hans billede. Han er en mann, han har meget hår og især skjegg, han har nese og munn og tarmkanal, tror jeg da, og for alt hvad jeg vet om ham, har han vel også kjønnsorganer. Eller kanskje han ikke har det?”
Foredraget kan anbefales til bibliotekarer. Det finnes i samlingene ”Tre foredrag til offentlig forargelse” og også i «En kjetters bekjennelser», som noen bibliotek har. ”Tre foredrag til offentlig forargelse” ble også utgitt som ebok for noen år siden.
Foredraget bør også anbefales for bibliotekenes brukere. Øverland er tross alt en av våre store diktere og en bauta av en frihetskjemper når det gjelder pennen som våpen. Hans anonyme antinazistiske dikt i den illegale pressen under krigen, ble avslørt av den tyske okkupasjonsmakten. Øverland måtte tilbringe tre år i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.
Salman Rushdies roman Sataniske vers har ført til dødsfatwa mot forfatter, forleggere og oversettere. Med fatale konsekvenser.
Med humor
Men igjen tilbake til 1933 og foredraget i Studentersamfundet. I Aftenposten 17. januar i år skriver Erik Fosnes Hansen:
”I dette foredraget plukket Øverland kristendommens trosgrunnlag og forestillingsverden fra hverandre. Og hva verre var: Han gjorde det med humor. Studentersamfundet lo. Og det var ikke bra.”
Menighetsfakultetets professor Ole Hallesby anmeldte Øverland for foredraget. Øverland ble tiltalt for blasfemi. Rettssaken ble avgjort med knappest mulig margin: Seks av ti lagrettsdommere gikk inn for frifinnelse, som altså ble resultatet. Etter dette har både politisk og religiøs makt i Norge vært fritt vilt for kritikk, satire, karikering og humor. De færreste benytter muligheten til sin fulle konsekvens. Men muligheten er der.
Etter frikjennelsen i 1933 har ikke kristendommen vært noen landeplage i Norge. Den har sakte men sikkert funnet sin plass som et privat anliggende, samtidig som den religiøse ideologien og dens forvaltere har måttet tåle kritisk behandling i offentlig debatt og humor. Blasfemi er ikke lenger et strafferettslig spørsmål. Kirken har etter hvert avfunnet seg med situasjonen. De aksepterer i hovedsak at samfunnsstyringen og rettsordenen er sekulær. De aksepterer i hovedsak at ingen religiøse lover står over demokratisk vedtatte lover. De aksepterer i hovedsak at kritikk, harselas, satire, blasfemi, karikering og ironi ikke bare skal ramme samfunnets verdslige støtter og deres politiske ideologier, men like mye de religiøse institusjonene og deres ideologier.
Å tåle religionskritikk
Sokneprest Lars Martin Dahl i Grønland kirke i Oslo sa i januar i år til Vårt Land at mennesker med all slags tro må tåle å bli krenket:
«Uten religionskritikk hadde tross alt de fleste kirkesamfunn ikke eksistert, vi hadde ikke hatt kvinnelige prester, ikke særlig til kirkelig demokrati, og stagnasjon.»
Biskop Erling J. Pettersen sa til TV Vest ved åpningen av en karikaturutstilling i Stavanger bibliotek og kulturhus, noen dager etter massakren av karikaturtegnere i Charlie Hebdo:
«Som kirke skal vi tåle at også kristendommen omtales på måter vi kan oppleve krenkende, og det har skjedd historisk. Muslimene må også tåle det», sa biskopen.
For nå er problemstillingene fra Øverlands tid skremmende aktuelle igjen. Den historiske rammen er annerledes, religionen som krenkes er ikke den samme, men spørsmålet om å tåle religiøse krenkelser har gjenoppstått.
Unge Muhammed i Bahiras kloster, slik han framstilles i Majid Majidis nye og påkostede film ”Muhammad, the Messenger of God”. Den skal lanseres på Fajr international film festival i Teheran nå i vinter. Åpenbart ikke krenkende for Den islamske republikk Iran. Men bør norske bibliotek være tilbakeholdne med å tilby den hvis grupper av norske muslimer finner den krenkende?
Drapene etter Sataniske vers
I 1988 kommer forfatteren Salman Rushdies roman Sataniske vers ut. Teokratiet i Iran finner ingen nåde. De utsteder dødsdom – ikke bare på forfatteren, men også på alle redaktører og forleggere involvert i bokas utgivelse. Appellen virker. Bokhandlerkjeder trekker boka fra salg, noen bokhandlere settes fyr på. Redaksjonslokalene til en ukeavis i New York blir satt fyr på for på lederplass å ha forsvart retten til å lese romanen. Mange titalls stater gjør det straffbart å ha et eksemplar av boka hjemme. 15.000 muslimske demonstranter tar til gatene i London for å forby boka og få den sovende britiske blasfemiparagrafen til å gjelde alle trossamfunn. I 1991 blir romanens japanske oversetter knivstukket og drept, og den italienske oversetteren alvorlig såret. I 1993 dør 37 mennesker under en litteraturfestival der den tyrkiske oversetteren var målet.
I 1993 blir den norske forleggeren William Nygaard skutt, men overlever. I januar i år, etter angrepet på Charlie Hebdo, sier han til Aftenposten:
”Ytringsfriheten favner krenkelser. Den må inkludere utsagn og uttrykk vi ikke tåler. De som sårer, risper og gjør vondt. Troende i alle religioner må tåle kritikk både av trosoppfatninger, dogmer og fortolkninger.”
Så kom en ny alvorlig bølge med krenkekamp da Jyllandsposten i 2005 publiserte tolv tegninger av profeten Mohammed. Norske Magazinet og franske Charlie Hebdo fulgte opp. Tegnere og redaktører ble drapstruet, og det ble voldelige demonstrasjoner i mange byer. I 2007 publiserte flere svenske aviser en tegning som Lars Vilks hadde gjort av Muhammed som rondellhund, med etterfølgende drapstrusler. I januar i år kom det voldsomme angrepet på redaksjonen i Charlie Hebdo. Og i februar i år ble Vilks utsatt for attentat under et debattmøte om ytringsfrihet i København.
Mariwan Halabjaee skrev i 2006 boken ”Sex, Sharia and Women in the History of Islam”, om hvordan han mente islam undertrykte kvinner. Han fikk dødstrusler mot seg i Kurdistan og flyktet til Norge. Her kom Mulla Krekar med ny døds-fatwa mot Halabjaee, som måtte bruke skuddsikker vest i rettssaken mot Krekar i 2012. Halabjaee bor på hemmelig sted i Norge. Hans ytringsfrihet er under press.
De står oss nær
Hva har dette med bibliotek å gjøre? Svært mye. Romanforfattere, tidsskriftredaksjoner, illustratører, oversettere, forleggere og debattarrangører er angrepet og drept som svar på opplevde krenkelser. Dette er våre leverandører og samarbeidspartnere, de som produserer stoffet som gjør bibliotek mulig. De står oss nær, vi inngår i samme kretsløp som dem. Et angrep på dem er et angrep på oss. Vi er alle…, ikke sant?
Dessuten er bibliotek i ferd med selv å rykke fram i frontlinjen, med alt ubehaget det medfører. Debattmøter og arrangement i Stavanger, Kristiansand og på Deichman får kritikk for å slippe til krenkende ytringer. En utstilling i Sølvberget må politibeskyttes. Det samme må et foredrag av Amal Aden på Kvam bibliotek. Det er alvor nå, også for oss.
Produksjonen av litteratur, som bibliotekene lever av, blir påvirket. Forfatteren Birger Emanuelsen sier i Aftenposten 8. januar i år:
”Selv skriver jeg romaner. De siste dagene har jeg arbeidet med en scene hvor to mennesker krangler om en Facebook-post der Muhammed, Berlusconi og Rune Øygard nevnes som berømte politikere med barnekjærester. Nokså barnslig, men også litterært interessant, synes jeg. For hvordan forklarer vi hverandre at noe ikke er lov å si, selv om det er sant? Og hvilke grunner har vi for å holde munn? Jeg var imidlertid i ferd med å kutte hele scenen. For selv om problemstillingen interesserer meg, tenkte jeg at den var utdatert. At det ikke lenger ville få folk til å tenke eller føle.
For vi var vel over dette nå?
I dag tenker jeg ikke lenger det. Jeg er imidlertid enda mer usikker på om jeg skal la scenen stå. Grunnen er banal, men viktig for meg.
Jeg vil ikke at mine barn skal måtte vokse opp uten en far.
Det føles helt patetisk å skrive den siste setningen der. Det føles som om jeg oppvurderer mitt eget virke, at det liksom skal være viktig, at noen i det hele tatt skulle bry seg. Men jeg skriver den fordi titusenvis av skrivende, tegnende, publiserende, tenkende mennesker omkring i Europa tenker nettopp slik nå. Vi er redde.”
Dette er sterk kost. Selvsensuren sniker seg inn.
I en trang gate i den sørlige delen av Teheran henger et stort lerret av muslimenes hellige profet Muhammed. Dette er fra Dagbladets oppslag om saken i februar 2006.
Slites i sammenføyningene
Og alt dette fordi deler av den yngste av verdensreligionene slites i sammenføyningene i sin tilpasning til det sekulære samfunnet, det som gir ytringsfriheten forrang framfor religiøse følelser – innenfor lovlighetens rammer.
Samfunnsdebattanten Bushra Ishaq sier til NRK etter det avslørende intervjuet med Mulla Krekar 25. februar:
”Hele Midtøsten er nærmest i oppløsning. Terroristene rykker stadig nærmere. Ekstremister som Krekar kjemper i mange muslimske land, og de har to midler: det ene er islam som språkdrakt og det andre er vesten som fienden. Begge disse to midlene er sterke tilslutningsmagneter. Og målet deres er en autoritær, ekstremt intolerant maktstruktur i muslimske land.»
Og samfunnsdebattanten Mohammed Usman Rana sa følgende om kampen mellom ”ekstreme krefter og mainstream islam”:
”Det brenner i islams hus.”
Innen de store religionene er det som kjent ulike retninger, ikke alltid i harmoni med hverandre. Mens ekstreme sunnier går av skaftet for avbildninger av profeten Muhammed, står det store tegnede portrett av profeten Mohammed utendørs i Teheran i det shiadominerte Iran. Mens den katolske kirken ikke går av veien for et spekter av kunstneriske uttrykk for profeter og det hellige, er ortodokse kalvinister i Sveits avvisende til bilder av Jesus, i tråd med det andre av De ti bud i Det gamle testamentet.
Hva er det da som bør skjermes fra krenkelser? Vi tar enigheten om kjønn, seksuell legning, privatlivets fred, osv for gitt. Spørsmålet gjelder krenkelser av religion, ideologi, politikk og maktstrukturer, slik representanter for disse forteller at de opplever det.
Vi har i en årrekke vært vitne til en intern kamp innen islam, om hvordan religionen skal forholde seg til det sekulære samfunn: lovgivning, ytringsfrihet, likestilling mellom kjønn, osv. Kampen føres i land med muslimsk majoritet i Asia og Afrika, og den føres i europeiske land. Vi kan gjenkjenne noen trekk fra kampen mellom Øverland og Hallesby for åtti år siden i Norge. Vi kan jo forestille oss foredraget holdt i en muslimsk kontekst, i stedet for en kristen kontekst. Ville vår honnør til Øverland overlevd?
Nå må det sies at frykten mange føler er reell. Det er ikke bare å ”ta en Øverland” på ny i vår tid. Det er ikke bare forfatteren Birger Emanuelsen som er redd for å skrive det han har på hjertet. Det er også du og jeg som kanskje avstår fra å være tilhører på et debattmøte hvor en innleder eller paneldeltaker har blitt oppfattet krenkende. Vi har dyp forståelse for handlinger drevet av frykten for å bli skutt.
Profeten Mohammed mottar åpenbaring på Hira-fjellet. Denne illustrasjonen fra barneboka ”Greetings – Rose of Muhammad” utgitt i Teheran i 2006, er altså en del av litteraturen som er ok blant shia-muslimer, men trolig krenkende blant en del sunni-muslimer.
Klar og tydelig
Men det er et langt skritt fra å velge forsiktighet på egne vegne, til offentlig å oppfordre samfunnet som helhet til å være forsiktig.
Bibliotekarforbundet har vært klar og tydelig etter massakren på Charlie Hebdo, og kom med følgende uttalelse:
”Angrepet på redaksjonen i tidsskriftet Charlie Hebdo er svært rystende og dypt tragisk. Dette er et alvorlig anslag mot den åpenbare retten til ytre seg fritt i et demokratisk samfunn. Satire er en viktig ytringsform, som kan gjøre vondt for maktstrukturer, ideologier og religioner som rammes. Men det må like fullt tåles av de som rammes, så lenge ytringene er innenfor lovlige grenser.
At noen ser innhold i Charlie Hebdo som de finner krenkende, eller andre redaksjoner finner innhold i Charlie Hebdo som de selv ikke vil publisere, er en del av mangfoldet som et ytringsfritt samfunn skal kunne leve med. Nå dreier det seg ikke om å enes om hva slags satire man liker eller misliker. Nå dreier det seg om retten til å kunne ytre seg krenkende, og om å tåle krenkelser. Vi skal ikke alle ytre oss som Charlie Hebdo. Men i disse dager er vi alle Charlie Hebdo.”
Norsk bibliotekforening kom med en pressemelding der det blant annet heter:
”Biblioteket er ditt vern mot angrep på ytringsfridomen. Biblioteket skal ikkje sensurere litteraturen i hyllene. Der finn du alle slags synspunkt frå ytste høgre til ytste venstre.”
Her er BF og NBF på linje. Det skulle bare mangle.
Unnfallenhet
Redaktør Odd Letnes har imidlertid plassert seg på de ettergivendes side i sin leder i Bok og bibliotek nr 1-2015. Under tittelen ”Bibliotekene bør ikke krenke” ga han NBF merkelappen ”lavmælt», mens BF ”har stilt seg på ytringsfundamentalismens ytterfløy”. Han mener at Bibliotekarforbundets holdning ikke bør være ”bibliotekenes bidrag til et bedre samfunn”. (Odd Letnes’ leder i Bok og bibliotek nr 1-2015 er ikke tilgjengelig på nett.)
At dette er et påfallende og underlig forsøk på å finne forskjeller mellom BF og NBF i spørsmål om ytringsfrihet, får bli en annen diskusjon. At han legger merkelapper som fundamentalisme og ytterfløy på oss, er også påfallende. Det er vel ment krenkende, noe vi som kjent tåler godt.
Det franske satiremagasinet Charlie Hebdo har herjet med øvrigheten i mange år. Politikere og kirkeledere har fått sine pass påskrevet. Det var først da ekstreme muslimer ville stoppe interessen for karikaturer av Muhammed, at opplaget gikk til himmels. Nå kan Charlie Hebdo kjøpes med engelsk oversettelse for iPad.
Nei, langt viktigere er det å gå i rette med den unnfallenhet som Letnes oppfordrer til. Han sender ut et signal om at bibliotekene bør unngå bøker, tegneserier, debatter og filmer som lånere finner krenkende. Han ”ønsker i stedet refleksjon”, noe han synes ”er mer modig enn å krenke og gjøre narr”.
Også dette er jo en ganske krenkende karikatur av dem han prøver å debattere mot. Vi tåler den. Langt verre er det om bibliotek måtte fristes av å velge mellom krenkelser og refleksjon. Da er de ille ute.
Et alvorlig spørsmål
Krenkelser mot religioner er ingen lett definerbar størrelse, det er en subjektiv fortelling om hvordan man har opplevd hva andre sier, skriver, tegner eller ytrer seg om. Og da kan vi ikke overlate til de krenkede selv å definere hva som er så krenkende at ytringene skal utdrives fra bibliotekene.
Vi opplever dette som et alvorlig spørsmål for bibliotekene, et veivalg som går på troverdigheten løs. Selv om det bare er en svært liten del av bibliotekenes bøker og aktiviteter som er kontroversielle ut fra et krenke-perspektiv, er det viktig at bibliotekarer har yrkesetisk ryggrad til ikke å la sitt bokvalg eller sitt arrangementsprogram styres av krenkede brukere, akkurat som vi ikke skal styres av politiske eller religiøse brukere, eller andre pressgrupper. At noe er krenkende er i seg selv ingen god grunn til at det innlemmes i biblioteket, men det må absolutt ikke være ekskluderende.
Odd Letnes skriver at bibliotekets ”Charlie-rolle” bør være ”inkluderende – ikke krenkende”. Det er en tilsynelatende hyggelig holdning. Men å kassere Arnulf Øverland, Salman Rushdie og Charlie Hebdo er ikke inkluderende, det er prinsippløst og farlig.
Forfatter Erik Fosnes Hansen kaller sin artikkel i Aftenposten:
Bibliotek er et ganske attraktivt tema i offentligheten for tida. Det har vært litt bibliotek-hype de siste årene. Debattarena, Stormen, Aslak, Bjørvika, Kassering, Tøyen. Det er mange temaer og tidvis høy temperatur. I forhold til hva vår bransje har vært vant med, er det stor interesse. Mange melder seg på, mange har meninger.
Fritt tilgjengelig
Open Access (OA) betyr fri, online tilgang til forskningsresultater. Dette oppnås enten ved at forskningsresultater publiseres i Open Access-tidsskrifter, som gir fri bruksrett for alle, eller ved at forskningsarbeider lastes opp og gjøres tilgjengelig i åpne publiseringsarkiv. (Fra: Openaccess.no)
