Ytringsfrihet løftes ofte opp som en kjerneverdi i biblioteksektoren og er nærmest noe vi tar for gitt. Men kan vi ta for gitt at bibliotekansatte i dag kan si sin mening på jobb uten frykt for sanksjoner? Hva skal til for å skape mer åpenhet, dialog og læring internt i bibliotekene?
For å finne svar tok Bibliotekaren en prat med Mirha Sunagic, førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge. Hun har doktorgrad innen ledelse og organisasjon, og forsker på ytringsklima. Hun forklarer at begrepet består av to komponenter: Psykologisk trygghet og ytringseffektivitet.
– Begge deler må være på plass for at vi kan snakke om et positivt ytringsklima, sier hun. Psykologisk trygghet innebærer at en ikke opplever risiko for negative personlige konsekvenser når en sier ifra. At det å snakke ut, oppleves som trygt. Ytringseffektivitet handler om at en opplever å bli hørt og at ytringene tas på alvor. Sunagic mener vi må snakke mer om dette, særlig om den psykologiske tryggheten på arbeidsplassen.
Grader av inkludering
Forskning – blant annet hennes egen – viser at lederstil påvirker ytringsklimaet.
– Vi har organisasjoner med et styringssett der ledere er på den hierarkiske toppen, og det er de som har mest tilgang på makt og ressurser for å kunne påvirke ytringsklimaet. De kan inkludere ansatte i beslutningstaking i ulik grad, som et tiltak for et bedre ytringsklima, sier hun. Konsulterende ledelse er en form der lederen aktivt oppfordrer til innspill, ønsker dem velkommen, men uten å være forpliktet til å ta hensyn til dem. – Så da er det et stort spørsmål ved ytringseffektiviteten, hvordan den blir etter hvert, hvis ytringene inviteres, men aldri eller sjelden blir tatt hensyn til. Foreløpig viser forskning at det i alle fall hjelper å invitere, sier hun. Lederen kan gå videre og tillate delt beslutningstaking. Her deltar alle i beslutningen på lik linje, noe som er enda mer positivt. De ansatte forplikter seg mye mer og begynner å føle eierskap til prosjektet. – Det er mer engasjement, og ytringer kommer som en naturlig konsekvens.
Motvilje mot medarbeiders meninger
Noen ganger er de ansatte tause om problemer på arbeidsplassen. – Vi vet ikke når ansatte er tause om for eksempel opplevde problemer på arbeidsplassen. Så for ledere er det kjempeviktig å oppfordre til aktive innspill hele tiden, nettopp for å få fram det som eventuelt kan ligge latent, sier hun. Vi kan ikke anta at siden ansatte ikke sier ifra om for eksempel problemer og utfordringer, betyr det at alt er på stell i organisasjonen vår.
Men hva skjer når ansatte faktisk sier fra?
Det finnes ledere som ikke lytter til ansattes ytringer eller som ikke liker dem. – Ledere som ikke tar hensyn. De kan høre det som blir sagt, men det går inn det ene øret og ut det andre. Og så er det noen som ser ut til å virkelig ikke like ytringer om problemer og utfordringer på et bevisst eller mer ubevisst plan. Forskningen viser at ansatte da opplever at de får lavere vurderinger fra sin leder når det angår jobbprestasjon, fordi de har ytret kritikk, sier hun. – Da er det snakk om en tilsynelatende motvilje mot medarbeidernes meninger. I hvilken grad er lederen bevisst dette? I hvilken grad er denne lederen åpen for å anerkjenne andres tanker og ytringer? Eller er dette en leder som tenker at « jeg vet best»? spør Sunagic, og poengterer at vi da må bevisstgjøre lederen om at vedkommende kanskje har en annen oppfatning, fordi en lever i en litt annen virkelighet. Forskningen tyder på at ledere har en mer optimistisk oppfatning av verden. De har en annen type jobb, med flere ressurser til rådighet, har styringsrett og bestemmer mer.
– Det er en litt annen virkelighet enn for dem uten ledermakt, sier hun, og spør videre: – Hva skal vi forvente av ledere? Der hører sensitiviteten overfor meldingene fra deres ansatte til. Lytting – og åpenhet for oppfatninger som er annerledes enn ens egne, blant annet.
Mirha Sunagic forsker på ytringsklima i arbeidslivet og hvordan ledelse påvirker ansattes mulighet til å ytre seg trygt. Et åpent og inkluderende arbeidsmiljø starter med bevisste ledere og aktive medarbeidere. Foto: Handelshøyskolen BI
– Vi må akseptere vår feilbarlighet Det er hevdet at en i bibliotek ofte vegrer seg for å rapportere avvik. Sunagic forteller at det i litteraturen finnes to tilnærminger til feil. Den ene er at feil er noe uønsket, noe negativt som vi forsøker å unngå. Den andre er å erkjenne at mennesker er feilbarlige og at vi må akseptere feil og heller satse på å lære av dem.
– I hvilken grad er denne lederen åpen for å anerkjenne andres tanker og ytringer? Eller er dette en leder som tenker at « jeg vet best»?
– Mirha Sunagic
– Når feil skjer, må det etableres åpenhet og læring ut fra feilene, og de må analyseres i et psykologisk trygt klima. Ellers blir det veldig lett å ty til selvforsvar, og da går det ikke. De som rapporterer sine egne feil, er heltene våre. Ikke minst de som har fordypet seg litt i hva som kan ha gått feil og søker hjelp til å reflektere videre over det, sier hun.
– Ydmyk ledelse er ledere som går foran og innrømmer sine feil – og ikke bare det, de innrømmer når de er usikre, mangler kunnskap og ber om hjelp. Forutsetningen er at vi ønsker å lære mer. Det er nesten litt som å være på vei til å bli en lærende organisasjon, der vi gjør alt vi kan for å lære og for å forbedre oss, fortsetter hun. For å få det til må det være rom for motsigelser.
– De som rapporterer sine egne feil, er heltene våre. – Mirha Sunagic
Sparke oppover?
Ansatte i det offentlige opplever et trangere ytringsrom enn i det private. Arbeidsforskningsinstituttets medbestemmelsesbarometer for 2024 viser at 54 prosent av de ansatte ikke tør å si hva de mener om ledelsens avgjørelser. Sunagic påpeker at noe av dette kan gå ut på at det er begrensede ressurser. Vi har ledere i det offentlige som får insentiver og ressurser, og ikke minst ordre om innsparinger og kutt, fra øverste hold. Så presses det nedover på de ansatte. – Så skal det kuttes og fordeles. Toppledere i det offentlige, kunne, delvis i alle fall, i stedet for å bare videreføre beskjed om kutt og lignende nedover, prøve å gjennomføre kuttene på best mulig måte – kanskje skulle de heller sparke oppover i stedet. Det er bare en tanke. Det handler også om ytringsklima i ‘linjen’, sier hun. Kanskje noe å tenke over for bibliotekledere? La oss se på ytringsklima i hele «linjen».
Hvordan skal dette gå?
Biblioteksjefen kan i redaktørrollen føle usikkerhet i møte med overordnet nivå. Dersom vedkommende tillater et kontroversielt arrangement i biblioteket, kan det komme sanksjoner derfra. Sunagic påpeker at mange tror at ytringsfriheten er mer begrenset enn den faktisk er. Dersom en er bekymret og føler seg utrygg fordi en ønsker å si ifra, anbefaler hun å ta kontakt med Arbeidstilsynet. De har ressurser og kunnskap om både enkeltsaker og organisasjoner. Hun poengterer at en må holde seg innenfor sin egen arbeidsrolle, der myndighet er definert, holde seg innenfor loven og ikke minst – være saklig. Da er det som regel ingen overordnet som kan si noe på beslutningen om å ytre seg eller tillate kontroversielle arrangementer. Til syvende og sist; hvem er det som definerer hva som er ‘kontroversielt’?
– Ytringsklima er også en opplevelse
Sunagic viser til egen forskning på interne ytringer ved en stor organisasjon i Norge. Der fant hun ut at ansatte som siktet mot lederstillinger, ikke oppfattet ytringsklimaet som trygt. Problemet var at de var redd for å gå glipp av forfremmelser om de sa noe den overordnede ikke likte. Fageksperter derimot, som ikke var interessert i fremtidige lederstillinger, opplevde situasjonen ved samme avdeling og med samme ledere, helt annerledes. – De syntes ytringsklimaet var helt topp, at lederen ville ha deres vurderinger, inklusiv kritikk. Noen ganger var de enige med lederen, andre ganger ikke. Det var helt greit, slik de opplevde det. Ytringsklima er også en opplevelse. – De som ønsket lederstillinger følte ofte at de måtte gi inntrykk av enighet med lederen, selv om de kanskje var uenig, for å støtte opp om egen karrierebygging.
Handler om menneskeverd
Sunagic forteller at selv når en ikke tør å ytre seg eksternt, kan det fortsatt gå på den interne tryggheten. En kan være redd for en eller annen form for ‘straff’ fra internt hold eller represalier fra eksterne som ikke liker ytringen og/eller personen som ytrer seg. – Dette handler i bunn og grunn om menneskeverd. Det å bli tatt på alvor, det å tilkjennegi egen sannhet uten noen form for avstraffelse, fortsetter hun. Det er veldig bra at vi har fått lovpålagt innføring av rutiner for intern varsling, slik at man kan si ifra på en god måte også i organisasjoner med dårligere ytringsklima. Likevel anbefaler Sunagic å tenke seg godt om før man bruker formell, intern varsling. – De interne prosessene kan være veldig tunge.
– Ta en samtale med deg selv
– Hvis du skal si ifra, formelt eller uformelt,, må du først reflektere, sette deg ned med deg selv og virkelig vurdere hva du ønsker å oppnå med ytringen din? Er dette bare en reaktiv handling uten betydelige konstruktive resultater? Eller er det en dypere målsetting, f.eks. at en ønsker en forbedring av noe i organisasjonen for flere enn bare meg selv eller for organisasjonen som helhet? Jo mer alvorlig kritikken er, desto viktigere er det å ta den praten med seg selv.
Videre, tenker man formell varsling, må en nesten vurdere helheten i sitt eget liv. For vi vet at varsling kan gå bra, men det kan gå dårlig også. – Så, vurder om du virkelig ønsker å bruke energi og tid på en formell varslingsprosess. Er det verdt det? Hvis det skjærer seg, spesielt hvis det er alvorlig kritikk eller varsling; klarer du å stå i det? Og det tredje er, både for uformelle ytringer og formell varsling: Forbered deg. Vi skyter ikke fra hoften her. Skal en si ifra, og jo mer kompleks saken er, desto viktigere er det å forberede seg, les deg opp på fakta. Vit hva du snakker om, kjenn hovedelementene i tematikken veldig godt, da er du klar, avslutter Sunagic.
Til syvende og sist handler det om å legge til rette for åpne og trygge samtaler – også internt i biblioteket. Som forvaltere av kunnskap og bidragsytere til en opplyst samfunnssamtale har bibliotekene et særlig ansvar å fremme en kultur der ytring møter ytring – ikke sanksjoner.
Fakta
Ytringsfrihet er en grunnleggende rettighet som er nedfelt i Grunnlovens § 100 og i menneskerettighetene. Ansattes ytringsfrihet er en del av den alminnelige ytringsfriheten. (Prop. 74 L (2018–2019) (Endringer i arbeidsmiljøloven)
Arbeidsmiljølovens § 1 c forplikter arbeidsgivere til å tilrettelegge for et godt ytringsklima.
Varsling i arbeidslivet er at en arbeidstaker sier ifra om et kritikkverdig forhold på egen arbeidsplass (i arbeidsgiveren sin virksomhet). Med kritikkverdige forhold menes forhold som er i strid lover og regler, skriftlige etiske retningslinjer i virksomheten og med etiske normer som det er bred tilslutning til i samfunnet. Kilde: Arbeidstilsynets nettsider
En tur til den nære fortid: forbudt informasjon i Gdansk
Av Aud Gjersdal
I Gdansk finnes en samling forbudte publikasjoner i biblioteket og arkivet til European Solidarity Centre. De spilte en avgjørende rolle for polske skipsarbeidere sin kamp mot kommunistisk undertrykking, og for frihet.
Langs kysten av Østersjøen ligger Gdańsk, en by hvor gatene vitner om motstand og håp. Det var her arbeiderne reiste seg mot det kommunistiske regimet og skrev historie. European Solidarity Centre, åpnet i 2014, er en levende påminnelse om kampen for solidaritet, åpenhet og dialog. Senteret ligger nær «Port nr. 2» til det tidligere Lenin-verftet. Det var her Lech Wałęsa i 1980 kunngjorde retten til å danne frie fagforeninger og opprettelsen av fagforbundet Solidaritet, en milepæl i arbeidernes kamp for frihet og demokrati. I biblioteket og arkivet på senteret finnes etterlevninger fra denne tiden: En samling av tidligere forbudte publikasjoner som forteller om kampen for ytringsfrihet og politisk rettferdighet.
European Solidarity Centre. Foran står monumentet over falne skipsarbeidere 1970. Foto: Aud Gjersdal
Valg ble avholdt, men det var bare en slags komedie, fordi alle visste hvem som kom til å vinne.
Jerzy Klimczak
1970-protestene
Det er oktober, og en kjølig vind blåser utenfor European Solidarity Centre. Inne steller en gartner med de grønne plantene. Historien til denne samlingen går tilbake til desember 1970 da arbeiderne ved skipsverftet her i Gdansk streiket. – De kjempet for høyere lønninger og lavere priser, spesielt på mat, fordi det var matmangel, og folk var veldig, veldig fattige. Det var vanskelig å overleve måneden ut på én lønn. Så det var derfor de protesterte. Men det var også en kamp for demokrati, for frihet, og for menneskerettigheter. Det startet som økonomiske protester, men vokste til noe større. Derfor endte det så tragisk, med at folk døde, fordi myndighetene ikke kunne akseptere at folk krevde frihet, sier leder og spesialist for arkivressurser Iwona Kwiatkowska. – Hvilke friheter? – Ytringsfrihet. Frihet til å reise, sier hun. De kunne ikke dra til andre land, eller få nyheter derfra. Slik informasjon fløt kun gjennom hemmelige kanaler på grunn av den statlige informasjonssensuren. – Men også politisk frihet, for eksempel å kunne velge politiske representanter. Kommunismen var ikke et demokrati, for valgene var vanligvis falske, fortsetter hun. – Det var en komedie, skyter leder og spesialist for arkivressurser, Jerzy Klimczak inn. Valg ble avholdt, men det var bare en slags komedie, fordi alle visste hvem som kom til å vinne. – Ja, så folk demonstrerte, og ble møtt med skudd fra myndighetene, som brukte soldater og tanks mot dem, sier Kwiatkowska. Over 42 personer i Nord-Polen ble drept av soldater og politi i desember 1970. Over 1000 ble såret, noen skutt, mens andre ble slått med batonger.
Fra venstre: Iwona Szymichowska, Jerzy Klimczak, Iwona Kwiatkowska. Foto: Aud Gjersdal
Underjordiske forlag
Protestene spredte seg til mange byer, og arbeiderne distribuerte bøker, fotografier og plakater for å få med så mange som mulig. Bevegelser som KOR-komiteen, som ble dannet for å beskytte arbeiderne, Movement for Defence of Human and Civic Rights og Solidaritet inspirerte fremveksten av undergrunnsmagasiner og -publikasjoner. – Da slike bevegelsene ble opprettet, begynte den underjordiske publiseringen. Det var på midten av 70-tallet og frem til 1989, sier Iwona Szymichowska, seniorspesialist for biblioteksamlingene. Biblioteket har nesten 6000 bøker i denne samlingen, som lagres i et rom med kontrollert klima. Hun viser noen eksempler, alle med forside i sort-hvitt. – Denne boken har tittelen Stalins sekretær, og kunne jo ikke publiseres på offentlige forlag, sier hun. På bordet ligger også diktsamlingen Den fortryllede Gucio, som er skrevet av den polske nobelprisvinneren Czesław Miłosz, som levde 30 år i eksil.
– Folk måtte være veldig forsiktige, for hvis myndighetene fikk vite det, kunne de få problemer. De kunne da regnes som opposisjonelle mot regjeringen og derfor bli arrestert og sendt i fengsel.
Iwona Szymichowska
– Mange av verkene hans ble publisert i hemmelighet, så folk kunne bli kjent med dem, sier hun. Utenlandske forfattere fra vesten som skrev om totalitarisme og frihet ble oversatt og publisert på undergrunnsforlag. Enkelte av disse var store og drev ganske profesjonelt, med opplag på opptil 10 000 eksemplarer. Andre opererte fra kjellere og loft der de ved hjelp av enkle midler som kopimaskiner produserte små opplag av brosjyrer, hefter eller plakater. Noen bøker har samlingen bare ett eksemplar av. Forleggerne hadde ikke annet enn donasjoner å leve av, så de brukte billigst mulig papir, og det kan være varierende kvalitet på eksemplarer i samme opplag. Mange er skrevet under psevdonym eller mangler opplysninger om forlag eller utgivelsesår. I tillegg har de over 300 tidsskrifter i samlingen. – Folk måtte være veldig forsiktige, for hvis myndighetene fikk vite det, kunne de få problemer. De kunne da regnes som opposisjonelle mot regjeringen og derfor bli arrestert og sendt i fengsel. De og familiene deres kunne bli forfulgt av politiet og hemmelig politi, fortsetter Szymichowska. Disse materialene ble derfor ofte gjemt på kontorer, i kjellere eller på loft så ingen kunne finne dem.
Protester med plakater
– Vil du se plakatene? spør Klimczak, og viser vei til samlingen. Han finner fram en i rød trykkfarge. Plakatene ble vist i offentligheten under demonstrasjoner og markeringer. Deretter ble de gjemt i hjem, vanligvis i kjellere eller på loft, slik at de ikke kunne bli funnet ved et uventet søk fra myndighetene, så eieren kunne anklages for aktivitet mot styresmaktene. – Her ser du en plakat fra 1981. Den handler om grunnloven fra 1700-tallet, sier han. Plakaten markerer datoen for vedtaket av grunnloven, som var det første steget mot å gi sivile rettigheter til de laveste samfunnslagene. En annen plakat viser årstall for en rekke streiker og med teksten «Ingen skyldige». – Plakatene er sosiale dokumenter, fordi de er kommentarer til situasjoner, som streiken i Poznan 1956. Det er en anklage, sier han. Under dette opprøret ble over 70 personer drept og flere hundre skadet. – Det er en anklage mot at det ikke er noen som ble holdt ansvarlige, selv om folk døde under denne protesten. Folk ble skutt, de ble slått i hjel. Myndighetene bare vasket hendene sine og dekket over de ansvarlige som fattet disse katastrofale beslutningene, fortsetter Kwiatkowska.
En valgkampanje, demonstrasjon i Rumia. Skiltet på banneret sier: “Jeg velger Solidaritet”. Mai 1989. Foto av Jacek Awakumowski / samlinger ved European Solidarity Centre
– Vise andre hva som skjedde
Kwiatkowska forteller at de har over 70 000 fotografier i arkivet. I tillegg har de filmer. – Å ta bilder på 70- og 80-tallet var en farlig ting å gjøre. Politiet kunne ta både kamera og negativer fra fotografen. Derfor måtte de noen ganger være veldig forsiktige når de tok bilder, spesielt på offentlige steder under demonstrasjoner, protester og markeringer, sier hun, og finner frem noen svart-hvitt fotografier. Mange av fotografiene mangler opplysninger om fotograf. Et av fotoalbumene handler om streiken ved Gdansk Skipsverft i 1980. – Selvfølgelig ville ikke myndighetene at disse bildene skulle spres. Men det var derfor folk tok dem – for å vise andre hva som skjedde. Fagforbundet Solidaritet ønsket å vise folk i Polen hvordan det så ut, hva som skjedde, fordi ingen av disse bildene ble vist i offentlige medier, som TV.
Samlingene inneholder også lydopptak som kassetter og vinylplater. Det var artister som hadde vært for modige i uttalelsene sine, slik at de ikke fikk lov til å opptre. Folk laget kassetter med sanger som refererte til de store arbeiderprotestene. – Om protestene. Om de som døde. Om «Svart torsdag» i 1970.– Sangen om Janek Wiśniewski[1] fra Gdynia[2]handler om en ung mann som ble båret av arbeiderne gjennom gatene på en dør. Han var 18 år gammel og døde under protesten, sier hun.
– Dette er historien om oppbyggingen av demokratiet. Det er best å bygge det på en fredelig måte. At en setter seg ned rundt et bord og snakker med hverandre. Da gir det resultater, og det fungerer virkelig. Når du slipper tanksene ut i gatene, ender det alltid dårlig.
Iwona Kwiatkowska
I 1989 falt kommunismen, og i 1990 ble leder for Solidaritet, Lech Wałęsa valgt til Polens president. – Hvorfor vil dere vise denne litteraturen? – Vi vil vise hva folk måtte gå gjennom, og hva konsekvensene av regimet var. Det handler om kampen til folket, og hvor hardt de måtte kjempe for friheten. Derfor samler vi disse publikasjonene. For å bevare det for kommende generasjoner, slik at minnet om disse hendelsene og vanskelighetene ikke forsvinner, sier Szymichowska. – De unge i dag kan lære og se hvordan det fungerer, for folk er egentlig alltid de samme. De forandrer seg ikke så mye. Så man kan se konsekvensene. Hvordan det ender når man tillater et regime, som kommunismen eller fascismen, å vokse. Hva som skjer, og hvordan det ender, fortsetter Kwiatkowska. – Dette er historien om oppbyggingen av demokratiet. Det er best å bygge det på en fredelig måte. At en setter seg ned rundt et bord og snakker med hverandre. Da gir det resultater, og det fungerer virkelig. Når du slipper tanksene ut i gatene, ender det alltid dårlig. – Det er den historien vi forteller.
Auguststreiken ved Lenins verft i Gdansk. Lech Wałęsa informerer folk ved port nr. 2 om forhandlingene med myndighetene. August 1980. Foto av Janusz Bałanda Rydzewski / samlinger fra European Solidarity Centre
Advarer mot nasjonalisme
Kwiatkowska sier videre at mange land nå beveger seg mot nasjonalisme. – Nasjonalisme har veldig farlige aspekter, fordi man kan begynne å tro at ens egen nasjon er bedre enn andre, og er omringet av fiender, advarer hun. – Så det må man tenke på når man støtter politikere som snakker om fiender i landet, eller lignende. Det kan være mennesker av en annen rase, religion, politisk eller filosofisk overbevisning. Man må tenke på hvor denne veien fører. – Du kan alltid finne en fiende. Men hvis du støtter den typen politikere, må du tenke på hvordan det ender. Så derfor snakker vi om denne historien, sier hun.
Et sperring av ZOMO (Motoriserte enheter av folkets milits) står ved port nr. 2 etter pacifiseringen av Lenins verft i Gdańsk, mens unntakstilstand var innført, 16. desember 1981. Foto av by Janusz Bałanda Rydzewski / samlinger ved European Solidarity Centre
– Vi snakker om denne historien for å vise hvor viktig den er.
Iwona Kwiatkowska
– Ikke la dem stå alene
Nå som det er krig i Ukraina, mener vi at solidaritetens historie er spesielt viktig og relevant for å minne folk på hvordan man kan bryte fri fra undertrykkelse, og også for å vise solidaritet. Å vise solidaritet med undertrykte land og mennesker, for å la dem vite at vi støtter dem. Og ikke la dem stå alene, sier Szymichowska. – Vi fikk støtte fra andre land også. På 70- og 80-tallet var det mange land i Vesten, som Tyskland, Norge, Sverige, som hjalp oss. Matpakker med medisiner eller medisinsk utstyr ble sendt til Polen. Disse hjelpeaksjonene ble ofte organisert av polske miljøer i andre land. Det ble også sendt støtte direkte til fagforeningen i form av midler eller trykkeutstyr for å muliggjøre organiseringen av ikke-offentlige og undergrunns- trykkerier. – Vi snakker om denne historien for å vise hvor viktig den er. Det var blant annet takket være hjelp fra demokratiske land at vi overlevde den gangen, avslutter Kwiatkowska.
