Lønnsoppgjøret i Oslo: Krever solid reallønnsvekst i urolige tider
Unio Oslo krever solid reallønnsvekst og tydelige tiltak for å sikre rekruttering og beholde ansatte med høy kompetanse.
I dag kl. 10 startet lønnsforhandlingene i Oslo kommune med overlevering av første krav.
Barnehage, skole, helse og omsorg, bibliotek og museer er viktige tjenestetilbud. Unios medlemsgrupper representerer ansatte med avgjørende nøkkelkompetanse som bidrar til trygghet og forutsigbarhet i folks liv.
– I usikre tider er det avgjørende for Oslo kommune å beholde disse kvalifiserte ansatte. Vi forventer derfor en solid reallønnsvekst for Unios medlemmer i årets hovedoppgjør, sier forhandlingsleder Marianne Lange Krogh i Unio Oslo kommune.
Forhandlingene skjer i en tid preget av økonomisk usikkerhet og høy prisvekst. Samtidig har byrådet kuttet over 1.600 årsverk og varslet en ny bydelsreform.
– Dette skaper uro både for ansatte og for innbyggerne. Nok kvalifiserte ansatte er avgjørende for at endringer kan gjennomføres uten at det går utover tjenestene, sier hun.
Dette krever Unio i årets oppgjør
Unio krever at årets hovedoppgjør gir en økonomisk ramme som styrker Oslo kommune som arbeidsgiver:
Solid reallønnsvekst gjennom et generelt prosentvis tillegg på lønnstabellen
Avsetning til en justeringspott med prioritering av ansatte med høyere utdanning
– Vi vet at lønn virker. Skal kommunen rekruttere og beholde kvalifiserte ansatte, må det tilbys konkurransedyktige betingelser, sier Lange Krogh.
Ikke tiden for svekkede arbeidstidsordninger
I forkant av oppgjøret har Oslo kommune også varslet mulige innstramminger i arbeidstidsordninger for ansatte i kommunen. Det skaper bekymring.
– Det virker som Oslo kommune ønsker et oppgjør hvor de utfordrer på opparbeidete rettigheter. Men det er ikke det vi trenger nå for å sikre gode tjenester til innbyggerne, sier Lange Krogh.
Alvorlig mangel på kompetanse
Lange Krogh peker på at det er en vedvarende og alvorlig mangel på nødvendig kompetanse i Oslo kommune.
– Tallenes tale er klar. Samtidig som kommunen reduserer antall ansatte, er det store mangler på blant annet sykepleiere og lærere. Vi må bruke årets oppgjør til å bedre rekrutteringen og beholde ansatte i tjenestene, sier Lange Krogh.
Hun understreker at mange stillinger står ubesatt i kommunen, og at flere av disse stillingene krever lovpålagt kompetanse.
– Det er avgjørende at kommunen blir en mer attraktiv arbeidsgiver. Da må lønn og arbeidsvilkår brukes mer aktivt, sier hun.
Økt press i tjenestene
Omorganiseringer, kutt og effektivisering har over tid økt belastningen på ansatte i kommunen.
– Når budsjettene ikke vokser i takt med kostnadene, oppstår det et gap mellom ressurser og behov. Det merkes ute i tjenestene, der presset på ansatte har blitt betydelig større, sier Lange Krogh.
Hun understreker også betydningen av tillit i omstillingsprosesser.
– I urolige tider er det avgjørende å bevare stabile fagmiljøer og ivareta ansatte. Tillit må ligge til grunn – ikke økt kontroll, sier hun.
Unio Oslo ved Bård Eirik Ruud og Marianne Lange Krogh i forhandlinger med Oslo kommune. I bakgrunnen Knut Kvamsdahl og Harald Nævdal fra Oslo kommune. Foto: Unio/ Arun Ghosh
Reagerer på signaler fra kommunen
Unio er kritisk til signalene fra kommunen i forkant av oppgjøret.
– Når byrådet fremstiller kutt i over 1.600 årsverk som uproblematiske, oppleves det som en undervurdering av konsekvensene. Dette rammer både ansatte og innbyggere, sier Lange Krogh.
Hun viser til at tjenestetilbudet innen oppvekst og helse er presset.
– Det mangler nøkkelpersonell hver eneste dag, hele året. Det må tas på største alvor, sier hun.
Praktisering av frontfaget må ikke bli en begrensning
Unio mener også at frontfagsmodellen må praktiseres mer fleksibelt.
– Frontfagsrammen er en norm, ikke et tak. Den må ikke hindre Oslo kommune i å tilby konkurransedyktige lønns- og arbeidsvilkår, sier Lange Krogh.
Hun peker på at offentlig sektor ofte sakker akterut i lønnsutviklingen.
– Det hjelper lite at lønnsveksten følger privat sektor dersom nivået ikke er høyt nok til å sikre rekruttering til lovpålagte og viktige tjenester, sier hun.
Fakta: Stor mangel på kvalifisert personell
Nesten 1.900 årsverk i skolen utføres av ansatte uten fullført lærerutdanning
Over 300 årsverk i barnehagene mangler pedagogisk kompetanse
1 av 5 sykepleiervakter på sykehjem dekkes av personell uten riktig kompetanse
1 av 4 vakter i hjemmesykepleien dekkes av personell uten sykepleierutdanning
Forhandlingene i Oslo startet 14. april og avsluttes ved utgangen av måneden. Blir partene ikke enige, går oppgjøret til mekling i slutten av mai. En eventuell streik kan bli aktuelt dersom det ikke oppnås enighet.
Unio har 13 924 medlemmer i dette tariffområdet per 1.1.2026. Disse er fordelt på følgende organisasjoner:
Utdanningsforbundet: 9 728 Norsk Sykepleierforbund: 3 003 Norsk Fysioterapeutforbund: 303 Akademikerforbundet: 297 Norsk Ergoterapeutforbund: 267 Forskerforbundet: 123 Bibliotekarforbundet: 94 Norsk Tannpleierforening: 43 Norsk logopedforbund: 35 Det norske maskinistforbund: 30 Spir: 1
Folkebibliotek for beredskap – forberedt på kriser og krig
Av Aud Gjersdal
Denne uken har mange bibliotek bidratt i en dugnad for egenberedskap. Husholdninger må være forberedt på å klare seg selv en periode om noe uventet, som for eksempel bortfall av strøm, skjer. BF tok en prat med Stine-Marie Schmedling, tjenesteleder for avdeling Demokrati og ytringsfrihet på Tønsberg og Færder bibliotek. Biblioteket har laget en veileder for beredskap for bibliotekene sammen med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.
Veilederen viser hvordan bibliotekene kan inngå i kommunens beredskap. Den ble sendt ut til alle folkebibliotek i landet, sammen med bokmerker og en liste over litteratur som kan brukes i utstillinger. – Det vi ser er at dette er folk veldig interessert i. Folk er sultne på informasjon om beredskap, sier hun.
«Egenberedskap handler ikke bare om utstyr, men også om kunnskap, vaner og samarbeid. Biblioteket kan spille en viktig rolle i dette arbeidet: som formidler av kunnskap, som møteplass for samtaler, og som et sted folk har tillit til.»
– Bibliotek og egenberedskap – en veileder for bibliotekene
Når bredt ut
– Vi skal bidra til en befolkning som er rustet mot desinformasjon, sier hun, og understreker at bibliotekene må sørge for at folk er gode på kildekritikk. Det er mange gode grunner til at folk må være gode på kildekritikk, og en av dem er under en krise. Dersom befolkningen vår ikke kan skjelne mellom desinformasjon og reell informasjon fra myndighetene under en krise vil det kunne få alvorlige konsekvenser.
– Biblioteket er en arena som blir brukt av en veldig bred del av befolkningen. Her har vi mange ulike typer mennesker, sier hun.
På Tønsberg og Færder bibliotek har de godt over 300 000 besøkende i året. Her er det folk fra alle samfunnslag, opprinnelser og aldre.
– Egenberedskap, der tenker jeg vi kan ta en rolle nettopp fordi vi har mulighet til å nå så bredt ut.
Stine-Marie Schmedling, tjenesteleder ved avdelingen for demokrati og ytringsfrihet, Tønsberg og Færder bibliotek. Foto: Tønsberg og Færder bibliotek.
Samarbeid med kommunen
De har hatt et veldig godt samarbeid med kommunen.
– Vi oppfordrer veldig sterkt til at de som skal tematisere beredskap på en eller annen måte, må koble seg på de andre i kommunen som jobber med det, sier hun. Bibliotek blir gitt mange oppgaver i stortingsmeldinger og andre politiske dokumenter, og ble nevnt i Totalberedskapsmeldingen.
– Men det er noe med å sjekke hvem andre i min kommune eller i mitt lokalsamfunn som jobber med dette. Og så begynne med å kartlegge hva som egentlig er behovet, sier hun.
De hadde selv en del ideer om ting de ønsket å gjøre i Tønsberg. Men i et møte med beredskapssjefen og beredskapskoordinatoren kom det frem at andre allerede hadde det ansvaret. Det er viktig å ikke begynne å dekke behov som andre allerede har funnet en løsning på, så en må se hva som allerede blir gjort. Det kom også frem at de brukte begreper på en annen måte enn i beredskapsfaget.
– Jeg tror det er veldig viktig at folkebibliotekene er flinke til å koble seg på. Og når det kommer til akkurat beredskap, så er alle kommuner pålagt å ha en person i kommunen som er beredskapskoordinator.
Dugnad for sikkerheten
Schmedling poengterer at vi er helt avhengig av en godt opplyst befolkning som kan skille informasjon fra myndighetene fra desinformasjon. Sikkerheten til befolkningen må ivaretas. Biblioteket er ikke et kommunikasjonsverktøy for staten og kommunen. De har ansvar for å kommunisere ut tingene sine selv. Biblioteket skal ha en armlengdes avstand, og kan stille kritiske spørsmål.
– Vi har et redaksjonelt ansvar og en redaksjonell frihet, så vi står fritt til å si at dette skal vi ikke gjøre, sier hun. Samtidig ser de hvilke arrangementer publikum kommer på, hvilke foredrag de kommer på, og hvilken type informasjon de er opptatt av. Det viser at publikum er veldig opptatt av beredskap. – Det å bidra i en slags dugnad hvor vi hjelper stat, kommune og fylkeskommune med å få ut ekstremt viktig informasjon til befolkninga, tenker jeg at er en helt naturlig rolle å ta.
Enkelt å bidra
Det trenger ikke koste så mye å bidra. – Det er litt det som er poenget med veilederen også, at det kan være veldig lite ressurskrevende, sier hun. Det kan være noe så enkelt som å sende en kort mail til den som jobber med beredskap i kommunen. Si: «Hei, vi kan gjerne være en arena for litt informasjon om beredskap hvis det er interessant.»
– Det kan være at man har noen lokale aktører, sier hun. Hvis man er et veldig lite bibliotek med lite ressurser, så kanskje Røde Kors har lyst til å gjøre den jobben. De kan kanskje fortelle om hvilke planer de har i tilfelle en krisesituasjon. – Det er ubehagelig å tenke på alt som kan skje, men når trusselen er der, så er det bedre at folk får informasjon om hva som kommer til å skje. Det kan trygge en del folk, sier hun.
Tilbud om gratis helsesjekk av kosedyret har de også forsøkt. Her hadde bamseleger fra Larvik Røde Kors bamsesykehus. Dette gav barna mulighet til å møte hjelpeapparatet i trygge omgivelser, slik at situasjoner blir mindre dramatiske senere.
Samtidig kan biblioteket selv integrere oppgaven med daglig drift som bokkjøp og egne utstillinger.
– Det er egenberedskapsuka nå. Det er statens kampanje for å sørge for at befolkninga er klar, og har sin egen beredskap på plass. Men det er ingenting i veien for at bibliotekene tematiserer egenberedskap, snakker om kildekritikk og har bamsesykehus. Det kan man gjøre hele året. Det er ikke for sent å gjøre noe neste uke, etter jul eller på våren.
Utdanner beredte bibliotekarer – Veileder fremtidens bibliotekarer i tillitsforvaltning
Bibliotekarutdanningen har alltid vært i endring, på samme måte som biblioteket som institusjon har endret seg i takt med samfunnets utvikling. Veien inn til bibliotekaryrket er ulik for de fleste, men på OsloMet er bibliotekarstudentene godt motiverte enten de kommer på grunn av egen leselyst, et brennende ønske om å formidle eller fordi biblioteket er et sted hvor de kan jobbe variert, møte mennesker og bygge opp under en demokratisk institusjon.
Bibliotekaren møter Kim Tallerås utenfor mursteinsbygget i P48, hvor brorparten av norske bibliotekarer får sin utdanning i dag. Selv tråkket han i de samme gangene på 2000-tallet som student og var opptatt av biblioteket som utjevnende samfunnsinstitusjon. Fra august (2024) blir han instituttleder for arkiv-, bibliotek og informasjonsfag ved OsloMet.
Gratulerer! Er du motivert til å gå på?
– Takk! Jeg har jobbet her i mange år, og det å få mulighet til å jobbe med strategi og lederskap på denne måten, det er motiverende. Tallerås legger ikke skjul på at han trives på instituttet. Her har han et miljø med gode kolleger og utstrakt forskningssamarbeid med både interne og eksterne aktører.
Kim Tallerås er et navn hele den norske biblioteksektoren kjenner godt. Som forsker på OsloMet holder han på med mange ulike prosjekter, og som programansvarlig har han vært bibliotekarutdanningens ansikt utad.
Fremover vil jobben handle mer om til strategi og utvikling av instituttet på et overordnet nivå. Men han er fortsatt like opptatt av både forskning og utdanning og ser frem til å ta imot nye studenter til instituttets programmer til høsten.
– Jeg har hatt ansvar for introduksjonsemnet på bachelorprogrammet til bibliotek- og informasjonsvitenskap. Det å ta imot nye studenter, oppleve den entusiasmen og prøve å bidra til den entusiasmen inn i studiet vårt, det er supergøy, sier Tallerås.
Kontinuerlig endring
For tiden setter instituttet sammen et helt nytt masterprogram som blant annet er bedre tilpasset arkivstudenter. Den påtroppende instituttlederen beskriver en samling av utdanningsprogram i konstant utvikling, drevet av samfunnets behov for digital kompetanse og kritisk tenkning.
En av de store endringene gjennom de siste 30 årene handler om en gradvis akademisering. På den positive siden har dette gjort utdanningene mer forskningsbaserte og har medført at instituttet er rustet for å bidra med med oppdatert kunnskap til praksisfeltet.
Samtidig har Tallerås vært kritisk til en for omfattende akademisering av profesjonsutdanningene. For han er det viktig å balansere akademisk forskning med praktisk erfaring og tilpasse utdanningen til både dagens og fremtidens arbeidsmarked.
Det å tilpasse utdanningene til arbeidsmarkedet, har også vært en drivende faktor for endring. Akkurat nå står samfunnet overfor en stor endringsprosess som følge utviklingen innenfor kunstig intelligens. Tallerås forteller at de foreløpig ikke legger opp til egne KI-emner ved instituttet, men at de heller har valgt å knytte tematikken til en rekke etablerte emneområder som juss, søking og kildekritikk.
Desinformasjon og beredskap
Bibliotekene har en viktig funksjon i å sikre at befolkningen har tilgang til pålitelig informasjon, spesielt under kriser. Tallerås understreker at bibliotekene skal være veier til den offentlige, opplyste samtalen heller enn å fungere som sensurorganer.
– Bibliotekene skal være en solid vei til den offentlige, opplyste samtalen, ikke et organ som sier hva som er korrekt informasjon.
Kim Tallerås
Det er åpenbart at dette er viktig. Sammen med flere kolleger har Tallerås foreslått å utvide begrepet «medievelferdstaten», utviklet innenfor medievitenskapen for å inkludere biblioteksektoren. Velferdsstatene i Norden inkluderer blant annet universelle mediestøtteordninger og sterk public service-tradisjon med en allmennkringkaster som nyter høy tillit. Tallerås er opptatt av at biblioteksektoren må sees i sammenheng med denne formen for kritisk infrastruktur på informasjonsfeltet.
Bibliotekene fungerer som en viktig infrastruktur for kunnskaps- og kulturformidling, og det er viktig å optimalisere denne infrastrukturen slik at den også fungerer effektivt i krisesituasjoner. – Vi driver ikke direkte journalistisk virksomhet i bibliotekene, men vi tilrettelegger for tilgang til innhold, en kildekritisk kompetanse og for en opplyst samtale gjennom debatter og andre typer arrangement. Bibliotekene utgjør en infrastruktur hvor folk skal kunne finne frem til det de trenger og må sees i sammenheng med kommunikasjon fra allmennkringkastere, skole og annen offentlig forvaltning når det gjelder samfunnets totalberedskap, sier Tallerås.
Da pandemien brøt ut i 2020, var det mange bibliotek som ble stengt. Men det tok ikke lang tid før de fleste var åpne og hadde tjenestene på plass. – Pandemien viste jo noe av bibliotekets potensial som en del av kriseberedskapen.
Kim Tallerås snakker om kriseberedskap og informasjonstilrettelegging med studentene sine. Da pandemien slo inn, stod vi allerede i en informasjonskrise. Når studenter og unge under 25 år bruker TikTok og sosiale medier som primærkilder til nyheter og informasjon, og mektige aktører bruker de samme kanalene for å spre desinformasjon, så er ikke Tallerås og kollegene på OsloMet alene om å bekymre seg om utviklingen. – Internett er i ferd med å forsøples av innhold, ikke bare desinformasjon og kunstig intelligent innhold, men også av innhold som folk har tilpasset algoritmer på en måte som fortrenger annen type informasjon.
Slik har også behovet for søkekompetanse og en kritisk tilnærming til algoritmer blitt mer aktualisert enn noensinne. Tallerås fremhever betydningen av kjerneoppgavene til bibliotekaren, som tilgjengelighetsarbeider og formidler av kultur og kunnskap.
Bildetekst. – Vi lever i en spennende tid, og det er ingenting som tyder på at ting vil bli mindre spennende i tiden fremover. Det sier Kim Tallerås, som i august 2024 tok over stillingen som instituttleder for arkiv- bibliotek- og informasjonsfag ved OsloMet. Foto: Sonja Balci/OsloMet
Demokrati og tillit
På OsloMet er debatten og dialogen med studentene levende. Helt fra starten diskuterer de biblioteket som en offentlig demokratisk arena. Studentene blir plassert inn i de aller vanskeligste spørsmålene som sektoren står i og blir utfordret på tema som sensur og ytringsfrihet. Folk fra sektoren inviteres til å snakke om aktuelle saker, og i fjor var det SIAN-saken og Legatum-forlagets arrangement på Deichman som ble diskutert i forbindelse med studiestart.
– Vi begynner fortellingen vår inn til studentene med å problematisere en del spørsmål som sektoren ikke helt har landet, men som trenger mer diskusjon og praktisk erfaring. For eksempel har Danby Choi kritisert det svenske offentlige organet «Myndighet for psykologisk forsvar», som blant annet skal styrke motstandskraften mot desinformasjon, for å kunne oppfattes som et statlig sensurapparat. Andre kritiserer faktisk.no sin rolle i Meta og den moderatorfunksjonen de har der, når de samtidig eies av VG og NRK. Hvordan skal bibliotekene og bibliotekarene bevare sin utbredte tillit i befolkningen, samtidig som de forhåpentligvis får en større rolle i den nasjonale beredskapen på informasjonsfeltet?
Tillit er en av de aller mest sentrale og kanskje også mest sårbare valutaene bibliotekene besitter. Tallerås snakker om bibliotekarers troverdighet og tillit som en verdi som skal forvaltes med stor omhu, og det å kunne forberede studenter og delta sammen med dem i gode interne samtaler om hvordan bibliotekene best mulig spiller rollen som tillitsforvalter, er noe av det viktigste Tallerås og kollegene bruker tiden sin på.
Fremtidens bibliotekarer
For noen år siden ble bachelorprogrammet i bibliotek- og informasjonsvitenskap revidert, og Tallerås forteller at det ble gjort en grunnleggende beslutning om å omfavne og styrke bibliotekarbegrepet, og revitalisere fagets innhold, nettopp for å være med på å understøtte bibliotekaren som profesjonsaktør i Norge. OsloMet har tatt et tydelig valg, og Tallerås viser til sine kolleger i København hvor de har gått bort fra bibliotekarbegrepet og mer i retning av en generisk informasjonsvitenskap.
Selv om det er vanskelig å si hvordan nåtidens valg påvirker fremtidens profesjonsutøvere, ser Tallerås på yrkesutøvende bibliotekarer med godt mot. – En bibliotekar i 2050 er en yrkesutøver som nyter høy tillit og bidrar med viktig kompetanse i det å tilrettelegge for tilgang til kunnskap og kultur. Vi utvikler vår rolle i tråd med den teknologiske utviklingen. Kanskje klarer vi også å gjøre bibliotekaren enda mer synlig i samfunnet.
– Vi har nok vært redde for å bli oppfattet som gammeldagse og drevet med en del selvpisking. Det skal vi legge bort. Det er en selvfølge at bibliotekaren har en viktig rolle i samfunnet!
Artikkelen stod på trykk i Bibliotekaren 2/24 og publiseres på nett i 2025 som en tilgjengeliggjort digital versjon. Bibliotekaren 2/24 kan du lese her.
Biblioteker – en nøkkel til beredskap mot påvirkning
Av Aud Gjersdal
Aktører fra Russland og Kina bruker påvirkningsaksjoner for å svekke vesten og styrke egen posisjon, mener spesialrådgiver Eskil G. Sivertsen ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). I slike aksjoner inngår spredning av narrativer. Bibliotekene kan bidra til styrket beredskap mot slik påvirkning, mener han.
«Norge vil sende 22 F-16 kampfly til Ukraina, ti av dem er ikke egnet til å fly1.» Dette kan vi lese i nettavisen Pravda-NO2. Dette er en russisk såkalt «proxy-side» – en falsk nettavis som inngår i et større nettverk av falske nettaviser på mange språk. Artikkelen forteller videre at bare tolv av flyene er flydyktige og at resten kan demonteres for reservedeler. Ifølge avisen har vesten gjentatte ganger erkjent at det er for sent å levere F-16 fly til Ukraina, fordi det russiske luftforsvaret allerede er klar til å møte dem. Som kilde oppgis kanaler på Telegram. Dette er en skybasert tjeneste som tillater brukere å sende meldinger, dele bilder, videoer og andre filtyper. Den russiske nettavisen har i dag liten trafikk, men det kan fort endre seg. Artiklene kan uansett ha en viktig funksjon ved å fungere som kilde for andre saker.
Sannheten ofres
Falske nyheter som dette inngår i påvirkningsarbeid. Kunstig intelligens (KI) brukes i økende grad i slikt arbeid. – KI brukes i produksjon av såkalt syntetisk innhold, som falske bilder, tekst, lyd, video og så videre, sa spesialrådgiver Eskil G. Sivertsen ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) i sitt foredrag under Nordens dag 2024. – Det er nokså lett å klone stemmen til noen, sa han, og ga et eksempel: I Slovakia fikk lederen for det liberale NATO-tro partiet en deepfake lydfil mot seg, og den ble lekket på sosiale medier to dager før valget. Deepfake er bruk av KI til å lage realistisk, men falskt video- og lydinnhold, der kjente stemmer og personer manipuleres. – Her hørtes det ut som han snakket med en journalist og avtalte at han skulle rigge valget ved å kjøpe stemmer fra romfolket. I tillegg skulle han sette opp prisen på øl etter valget, sa Sivertsen.
Slik kan det gjøres. Her ofrer aktører sannheten for å nå mål. Fremmede stater fremmer egne interesser gjennom såkalte «påvirkningsoperasjoner». Men hva er egentlig påvirkningsoperasjoner, og hvordan kan bibliotekarene bidra til at befolkningen blir mer motstandsdyktig mot uønsket påvirkning?
– Nett og sosiale medier er en global kamparena for makt og innflytelse, og kamp om narrativer, sa Eskil G. Sivertsen på Nordens dag. Foto: Forsvarets forskningsinstitutt
Globalt økosystem for påvirkning
– En påvirkningsoperasjon er når noen – en fremmed stat, aktivister, grupper – hvem som helst, bruker illegitime virkemidler og manipulasjonsteknikker på nett og sosiale medier for å påvirke virkelighetsoppfatningen til en målgruppe, ofte uten at målgruppen er klar over det, sier Sivertsen til Bibliotekaren. Slike operasjoner brukes gjerne i kombinasjon med andre virkemidler.
– Hvordan kan vi identifisere påvirkningsaksjoner? – Det er ikke så lett. Av statlige aktører er det særlig Russland og Kina, og begge bruker stedfortredere slik at det ikke skal vises at det er dem som står bak. – Russland har for eksempel bygget opp et globalt økosystem av infrastruktur, profiler og falske nettaviser på mange forskjellige språk for å kunne distribuere informasjon til store målgrupper over hele verden. Dette skjer slik at det ikke er synlig at det er Russland som står bak, sier han, og legger til at nettaviser som Sputnik og RT er toppstyrt fra Kreml. De får instruks derfra om hva de skal fokusere på og hvilke ord som skal brukes. «Kiev-regimet» er for eksempel termen som brukes om den ukrainske regjeringen. – Så finnes en underskog av tilsynelatende legitime og uavhengige nettaviser og tenketanker på mange språk som reproduserer det RT og Sputnik sprer, og lager egne saker på de samme narrativene, sier han. Av nyere dato er det det internasjonale «Pravda-nettverket» som utgir tilsynelatende uavhengige nettaviser. Her spres desinformasjon og splittende innhold. Vi finner den norske utgaven på https://pravda-no.com/.
Botnettverk, fortsetter Sivertsen, er et annet element i økosystemet. Det er programvare som utfører oppgaver på Internett, ofte slik at de imiterer menneskelig aktivitet, som å kommentere, like og dele innlegg. Meta oppdaget for eksempel i 2023 et nettverk, opprettet fra Kina, på nærmere 4800 falske profiler på sosiale medier. Profilene inneholdt falske bilder, navn og steder, slik at det så ut som om vanlige amerikanske brukere uttalte seg om politiske saker. Kontoene spredte innhold fra både liberale og konservative kilder, og det antas at målet var å øke polariseringen i samfunnet3. – I tillegg betaler russiske myndigheter forfattere, journalister og influensere rundt omkring i verden for å spre russiske narrativer uten at det er synlig.
Målet er å svekke vesten
– Det store overbyggende målet er å påvirke internasjonal politikk og samfunn i en retning som gagner Russland. Målet er å svekke vestens makt og innflytelse, og øke sin egen, sier han, og det gjøres ved å påvirke de narrativene som utvikler politikk og samfunn. – Det er ganske tydelig for Russlands del at målet er «refleksiv kontroll». Det er å påvirke virkelighetsoppfatninger til en målgruppe, slik at disse tenker og derfor handler mest mulig i tråd med Russlands interesser, sier han. Det kan være å svekke støtten til Ukraina eller den tilliten befolkningen i Vesten har til egne myndigheter og egne medier. Hvordan kan de få dette til? Ved å spre fortellinger eller narrativer. Russiske aktører er opportunistiske og griper mulighetene som kommer i deres vei. Uro er her et nyttig element for å skape gripende fortellinger med en kjerne av sannhet i seg. For å svekke tillit i befolkningen forsøker de å forsterke uro som demonstrasjoner og protester i vestlige land. – Da går de inn på sosiale medier i et land, gir seg ut for å være fra dette landet og sprer meldinger for å fyre opp under konflikten. For å svekke støtten til Ukraina fortelles det blant annet at ukrainske myndigheter er korrupt og at støtten forsvinner i korrupsjon, sier han. Også bibliotekene kan bli involvert.
– Bibliotekene bør, som alle andre, ha gjort en risiko- og sårbarhetsanalyse. Hva er våre sårbarheter i egen institusjon og hva kan en aktør gjøre for at det blir vanskelig for oss å utføre vårt samfunnsoppdrag? Neste steg er å se på våre avhengigheter, og her vil tillit være viktig, sier han. Deretter må en se hvordan en aktør kan angripe sårbarhetene.
Våre briller er laget av narrativer
– Våre politiske syn er basert i narrativer, som er opplevde sannheter vi alle bærer på. De kan være sanne, delvis sanne eller helt usanne, men de føles sanne, sier han, og forteller en anekdote. Da russiske styrker angrep Ukraina, ringte en russisk student i Ukraina hjem og fortalte at universitetet nå ble evakuert, siden de ble beskutt av russiske soldater. Men det trodde ikke foreldrene noe på, for de var overbevist av Putins fortelling om at Russland utførte en målrettet spesialoperasjon mot ukrainske nazister og selvfølgelig ikke angrep sivile mål. – Det der er bare tull, mente foreldrene. Det passet ikke med deres opplevde sannhet. Vi ser på verden gjennom noen briller laget av et narrativ, sier han, de er ikke forskningsbaserte, men skaper tolkningsrammer for vår opplevelse av verden. De brukes av stater, grupper og kommersielle aktører for å oppnå egne strategiske mål.
Det er lettere å se russiske narrativ, enn våre egne.
– Vi er ofte blinde for våre egne narrativer, sier Sivertsen, og forteller som et eksempel hvordan samfunnet har endret syn på kvinner. Før skulle kvinnen være hjemme og ta seg av hus og hjem, mens mannen jobbet. Slik var narrativet, som ble opplevd som en selvsagt sannhet i samfunnet, men slik er det ikke nå. Når narrativene forandrer seg, utvikler samfunnet seg, sier han. Og narrativer kan konstrueres, forsterkes og fordreies.
Bibliotekene kan styrke beredskapen i befolkningen
– Utfordringen er at den åpne, frie og kritiske samtalen vi må ha i et demokrati beskyttet av ytringsfriheten, foregår i dag inne i digitale rom som ikke er underlagt demokratisk kontroll. De styres av noen få teknologiselskaper, der rommet manipuleres av algoritmer vi ikke har innsyn i. Det er relativt lett å manipulere det rommet, og det er det vi ser Kina og Russland gjør. Dermed infiltrerer de den offentlige samtalen uten at vi er i stand til å se det. Er vi mye på sosiale medier, kan vi få en fragmentert virkelighetsoppfatning der vi får mer og mer av det vi er interessert i og får bekreftet og forsterket det vi allerede mener og tror på, sier han. Bibliotekene tenker han har to viktige oppgaver i å styrke beredskapen mot påvirkningsoperasjoner.
– Det ene er å bidra til kunnskapsheving i befolkningen, særlig for dem som er ferdig på skolen, siden dette jo kommer litt inn i skolen. Alle er på den digitale slagmarken hvor narrativkrigen foregår hver dag. Det handler om digital kompetanse, kildekritikk og det å vite hvordan påvirkningsaksjoner fungerer, sier Sivertsen.
– Bibliotekene kunne holde kurs, temakvelder eller liknende. Kunnskap øker motstandskraft. Det andre er at bibliotekene er en møteplass med offentlig debatt.
– Man har tatt folk som kjefter på hverandre på nettet og satt dem sammen i et rom. Så har de blitt gode venner. Polariseringen, hatpratet og dritten øker med avstand og med å sitte bak en skjerm. Når vi sitter ansikt til ansikt, er det noe helt annet som skjer. Biblioteket kan tilrettelegge for arenaer der folk kan møtes, gjerne med folk som en er riv, ruskende uenig med. – Prøv å tørre litt. Inviterer vi til debatt om brennbare temaer som vindkraft, innvandring, klima eller kjønnsidentitet? Det hadde vært kult.
Fakta
RT (tidligere Russia Today) er et russisk, statseid nettverk av nyhetskanaler som sender på mange språk over store deler av verden.
Sputnik er et russisk, statlig nyhetsbyrå.
I vesten regnes disse to mediene som Kreml-styrte propagandakanaler.
Digitalisering handler ikke lenger bare om å skanne gamle dokumenter og få dem ut på nett. Det handler heller ikke om digitale publiseringsprosesser. For i bakgrunnen av digitaliseringen durer store datamaskiner som prosesserer persondata vi har lagt igjen på nettet. Hva skjer med dem, og hva kan vi gjøre?
Ikke fotavtrykk, men krater
– Som enkeltmenneske har du liten sjanse til å skru igjen krana på din egen datalekkasje. Det sier Vivi Ringnes Berrefjord, som skriver doktorgrad på UiO om digital overvåking og leder cyber-programmet ved Forsvarets høgskole.
– Digitale fotavtrykk er et ganske misvisende uttrykk. Mesteparten av Norges befolking og store deler av den digitaliserte verden lager ikke digitale fotavtrykk. De røyter data. De legger igjen så massive mengder at fotavtrykk blir en underdrivelse. Det er mer som et krater etter en meteoritt, sier Berrefjord.
Innsamlingen er legitim hvis grunnlaget er informert samtykke og folk vet hva datasettene brukes til. Men samtykket er ikke alltid reelt. – De fleste samtykkeerklæringene er veldig lange og benytter vanskelig språk. Som forbruker har jeg ikke sjanse tidsmessig til å lese dem, heller ikke kompetanse til å forstå det som står der. I tillegg henviser de gjerne til underleverandørers personvernerklæringer, og det kan være flere titalls. Samtidig oppdateres de med jevne mellomrom.
Brukeratferd til salgs
– Data samles langt utover det som er nødvendig for å optimalisere brukeropplevelsen. Brukeratferd selges på en internasjonal databørs, sier Berrefjord. Annonsører bruker informasjonen til å kjøpe riktig annonseplass i dine digitale informasjonsflater. – Dataene gir pekepinn på hvem du er som person, hvilke nettverk du tilhører, interesser, hvor du beveger deg, sier hun. De danner grunnlag for profilering, der man lager antakelser om hvordan segmenter vil reagere på ulike budskap.
Lokaliseringsdata viser om enheten f.eks. har vært på psykiatriske institusjoner, abortklinikker eller politiske steder. – Telefonene har unike ID-er, og det er relativt lett å knytte brukerdata opp til faktiske mennesker, sier hun. Dette gjør det mulig å følge enkeltmennesker både i deres fysiske hverdag, men også hvordan de forflytter seg digitalt, som hva de søker på, hva de viser mest interesse for og hvem de kommuniserer med. – I praksis er det ofte en pseudonymisering av datasettene, og ikke anonymisering, sier hun. Selv om navnet er tatt vekk, kan store datasett fra ulike kilder sammenkobles eller knyttes opp til numerisk ID. Ved bruk av for eksempel lokasjonsdata er det nokså enkelt å finne ut hvilken person som hører til datasettet.
(artikkelen fortsetter under bildet)
– Det er like vanskelig å anonymisere dine digitale fotspor som det er å anonymisere din DNA, sier Vivi Ringnes Berrefjord.
Undergraving av demokratiet
Databørsene kan utgjøre en fare for demokratiet, hvis de misbrukes. Hvem som helst kan kjøpe datasettene med de overvåkingsmuligheter dette gir. – De kan brukes i påvirkningsoperasjoner og valginnblanding og hva det har å si for vår selvråderett. De kan målrette oppfyring av ekstremt tankegods og konfliktlinjer i samfunnet, sier Berrefjord. – Datasettene koster lite, og vi vet ikke hva fremtidens sårbarheter er. Det er ikke vanskelig å se for seg at enkelte myndigheter har interesse av å sope dette opp og legge i skuffen bare i tilfelle de trenger å bruke det. Man snakker om at vi skal bli datadrevet og at data er det nye gullet eller nye oljen. Da er det litt snålt at vi samtidig tillater at «gullet vårt» slenger fritt rundt og at hvem som helst kan plukke det opp, sier hun. – Hva er manipulering av fotavtrykk? – At en fremmed makt tar de digitale fotavtrykkene og bruker dem til sitt formål. For eksempel data samlet inn for markedsføring og er samtykket som det – eller fra en lekkasje eller datainnbrudd. Så bruker man eller manipulerer det for å fremme et budskap eller en handling. For eksempel et tankegods, rekrutteres til noe, klikke på noe eller gjøre noe som ikke er i min beste hensikt. – At folk får de rette meningene? – Digitale fotavtrykk kan i hvert fall sørge for at timing, publikumssegment og formulering skreddersys og dermed har større sjanse for gjennomslag, enten i henhold til det landet jeg opererer på vegne av eller strategisk i den forstand at en øker konflikten i det samfunnet en retter angrepet mot. Samfunn der alle krangler med hverandre, er dårligere stilt i en forsvarssituasjon.
Vi vet ikke hvor mye WikiLeaks sin lekkasje av Hillary Clinton sine e-poster påvirket valgresultatet. – Men det hadde god effekt på å undergrave tilliten til valgsystemet og valgresultatet i seg selv, poengterer hun. – Det er mer hensiktsmessig for en motstander i det lange løp enn et enkeltstående valg. Her undergraves en annen stats samhold og dermed motstandskraft. Land med høyt innenlands konfliktnivå kan også bli mer introverte i den forstand at de trekker engasjement i andre regioner, som igjen kan være strategisk gunstig for manipulatorer.
Vi blir sårbare
I en studie ved Duke University kjøpte forskere datasett på militært personell for noen få kroner, og som inneholdt navn, telefonnummer, adresse og familiære forhold. – I tillegg har forskere og journalister publisert kjøp av mer inngripende data som nummerskilt på bilen, lokaliseringsdata, alkoholhistorikk, utroskapshistorikk, i noen tilfeller politisk overbevisning og finansiell sårbarhet, sier hun, og påpeker at vi kanskje snakker for lite om truslene dette innebærer for spionasje og rekruttering av informanter på individnivå. – En må være bevisst på at budskap som oppildner, blir mye raskere delt, og ved deling, deler du din troverdighet, sier hun. Da kan du være med på å støtte oppunder falske nyheter, feilinformasjon eller øke muligheten for at andre klikker på en lenke med skadelig programvare som infiserer utstyret. Det kan for eksempel være løsepengevirus, der du må betale for å få tilgang på innholdet ditt.
Bevare tilliten
– Åpenhetens dilemma handler om at informasjonen vi deler kan skape store verdier og fordeler, men i en annen kontekst eller sammenstilt kan informasjonen også utnyttes kriminelt eller undergrave vår felles sikkerhet. Tillit har samme utfordring: Den tillit og åpenhet vi møter hverandre med, er en fantastisk styrke og en verdi. Samtidig gjør den oss sårbare ved at den kan svekke forsvarsverk eller nødvendig skepsis, sier hun.
Samtidig kan man snakke så mye om at samfunnets felles verdier, sannhet og samhold er under angrep at vi kanskje selv ender opp med å undergrave tilliten vi har til hverandre. – Vi må være ærlige på hva risiko er og ta høyde for at motstandere er kreative. Men samtidig ikke rope så høyt om hvor farlig verden er, at folk blir blaserte eller at vi roper «ulv, ulv» for mange ganger.
Hvordan vi skal møte slike utfordringer er altså komplisert. Beredskap bygges ved å være bevisst farer og gjøre seg klar. Samtidig er denne type farer snikende og søker å operere under radaren. Åpenhet blir viktig for å bygge og beholde tillit. – Bibliotekene bør være åpne om hvordan de bruker sin innkjøpsmakt der de har den. Når de ikke har den, være åpne på at dette er tjenester vi er avhengig av og som inneholder potensielle risikoer som vi ikke kan kontrollere. Da gjør vi noe med den asymmetriske kunnskapen mellom de store aktørene og brukeren.
Skru igjen lekkasjene!
Berrefjord anbefaler at vi kartlegger våre verdier. Hvilke verdier besitter vi som fremmede aktører kan ha interesse av og hvilken evne har de til å tilegne seg dem? – For eksempel er bibliotekene en viktig arena i samfunnet og besitter innsikt i store deler av Norges befolkning, sier hun. Anonymisering er viktig. – I et demokrati skal man ikke frykte for å havne på en liste etter å ha lest Maos lille røde eller Marx’ manifest. – En må være tydelig på hvilke verdier vi vil forsvare. Jo, vi vil forsvare verdien til demokratisk fostring. For eksempel ved at jeg har mulighet til å finne ut hva jeg mener om et tema uten å være redd for at det skal brukes mot meg senere. Men for at dette skal være reelt, må vi som samfunn akseptere at noen kommer til å ville lese noe vi kanskje ikke synes noe om.
– Vi har ikke kontroll på hva leverandørene gjør. – Det er en nøtt. Maktforholdet er så skjevt. De kommersielle plattformene, forleggerne og databørsene er så store, multinasjonale og essensielle at de setter mye av premissene, sier hun, og forteller videre at bibliotekene bør være veldig bevisst på hvilke tjenesteleverandører de bruker og ha oppdaterte avtaler som gjelder informasjonstilgang- og deling. – Rørene lekker. Hvis vi kan skru igjen flere av de små lekkasjene, vil det spille en ganske stor rolle, sier Berrefjord.
Digitaliseringen og kunstig intelligens gir nye og store utfordringer. – Jeg er ikke helt sikker på at vi er rigget for stordata og KI-tsunamien som kommer. Vi må sørge for at de verktøyene vi anvender, er de som får jobben gjort. Ikke bare at de er pene og fancy. Noen ganger tenker jeg på The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy. Vi leter så ivrig etter svarene at vi risikerer å glemme hva spørsmålet er.
Beredskap handler ikke bare om å sikre seg vann, batterier og knekkebrød i hjemmet. I dagens verden, preget av desinformasjon, propaganda, krig og politisk polarisering, trenger vi nye former for beredskap. Lesing er en av dem. Lesing gir mulighet til å orientere oss, og forstå hva som foregår i samfunnet. Den kan bidra til å løse problemet med den fragmenterte virkelighet. Bibliotekene og bibliotekarene kan vise frem den gode litteraturen, og dyrke lesegleden slik at det dannes brede fellesskap. Skolebibliotekene bidrar i leseopplæringen, slik at det ikke oppstår ressursskiller mellom de som kan tilegne seg informasjon og de som ikke kan.
Dette kom frem under arrangementet «Lesing er beredskap» under Arendalsuka i august om. Arrangører var Norsk bibliotekforening (NBF), Den norske Forleggerforening og Litteraturhuset i Oslo. Ordstyrer var leder av NBF, Helene Voldner.
– Kanskje er mediet budskapet?
Paul Buvarp, forsker på påvirkning og desinformasjon ved Forsvarets forskningsinstitutt påpeker at dagens metoder som faktasjekking, avsløring og merking av informasjon har begrenset effekt. – Forskning har vist at usannheter sprer seg fortere, bredere og dypere enn sannhet på sosiale medier, sier han. Buvarp stiller spørsmål ved om problemet ligger i mediet.
Panelet på Arendal bibliotek. Fra venstre: Helene Voldner, Sarah Sørheim, Mads A. Andersen, Kjersti Løken Stavrum og Paul Buvarp
– Kanskje ligger problemet i selve mediet, som lar usannheter bevege seg friere enn sannheten? Kanskje er mediet budskapet? spør han. Dette siste utdyper han senere i en epost til Bibliotekaren: «Mediet er budskapet er egentlig det mest kjente sitatet eller konseptet fra medieteoretikeren Marshall McLuhan. Det han (og i forlengelse, jeg) mener med det er at det det er mediet i seg selv, altså teknologien og formatet, som former samfunnssamtalen, mer enn innholdet. Syntaks i stedet for semantikk. Av og til illustrerer jeg dette ved å si noe sånt som at det er forskjell på de samtalene og den kommunikasjonen som skjer via radio, eller litteratur, eller tv eller røyksignaler. Så mediet i seg selv er det som gir forutsetningene og former hva vi snakker om.»
I panelsamtalen fremhevet Buvarp videre at pressen filtrerer og verifiserer informasjon, før den når allmennheten, noe som ikke skjer på Internett. På nettet eksisterer små individuelle brukerprofiler som trekker til seg informasjonen de ønsker. – Det finnes ingen verifikasjon. Det atomiserer oss og vi blir til enkeltpersons-markeder og personlige brands, sier han. Buvarp trekker også frem at vi har en iboende tendens til bekreftelsesfeil, der vi lettere tror på informasjon som bekrefter våre allerede eksisterende overbevisninger. I tillegg er vi mer tilbøyelige til å tro på informasjon som gir oss verdi i den gruppen vi ønsker å tilhøre.
– Sannhet er lavere nede på listen over det vi verdsetter. Vi ønsker sosial kontakt og bekreftelse på at vi har rett.
Paul Buvarp, Forsvarets forskningsinstitutt.
– Sannhet er lavere nede på listen over det vi verdsetter. Vi ønsker sosial kontakt og bekreftelse på at vi har rett, sier han, og fortsetter:
– Vår felles virkelighetsforståelse krymper. Internett og sosiale medier undergraver vår evne til å danne bred konsensus og dyrke den felles virkelighetsforståelsen. Kunstig intelligens forsterker dette ved å gi bedre muligheter til å pleie egne personlige virkeligheter og lage det vi vil se selv, sier han, og poengterer viktigheten for samfunnet og demokratiet med konsensusbyggende prosesser. Papirbøkene kan bidra til å løse utfordringen med fragmenterte virkeligheter.
– Vi må absolutt dyrke lesegleden, og det på en måte som dyrker brede fellesskap.
Større mangfold
Mads A. Andersen, nyhetsredaktør i Dagbladet, ser tilbake på den tiden han vokste opp i Fredrikstad på 1980-tallet. Da hadde mor, far og barna i familien mer enhetlige virkelighetsoppfatninger, og med de samme referansepunktene fra mediene, når de samlet seg rundt middagsbordet.
– I dag har vi ikke det. Mor kommer med sine nyheter som hun har konsumert i løpet av dagen, jeg selv med mine, og barna kommer med hver sine ting, sier han. Dette gjør samtalene rundt middagsbordet mer mangfoldige.
– Samtalene og refleksjonene rundt middagsbordet blir bredere, og perspektivene som det er mulig å ta opp, og få forståelse for, blir større. Det er den positive siden av den fragmenterte virkeligheten vi lever i, poengterer han. Andersen påpeker at medieinnhold kan være både uforståelig og kjedelig, noe som gjør at det ikke når ut til flest mulig nordmenn. Han understreker nødvendigheten av å skrive på en forståelig og engasjerende måte, slik at leseren henger med.
– Dersom vi kan skrive om Donald Trump på en måte som både når en gutt på tolv år og en kvinne på 41 så har vi jo lyktes. Da kan de sitte rundt middagsbordet og ha en fornuftig samtale rundt det, og det er samfunnsnyttig, og en bra beredskap å ha med oss videre.
Mads A. Andersen, nyhetsredaktør i Dagbladet.
– Dersom vi kan skrive om Donald Trump på en måte som både når en gutt på tolv år og en kvinne på 41 så har vi jo lyktes. Da kan de sitte rundt middagsbordet og ha en fornuftig samtale rundt det, og det er samfunnsnyttig, og en bra beredskap å ha med oss videre, sier han. Andersen forteller at de ønsker folk skal komme til Dagbladet ikke bare for å sikre Norge god beredskap, men også for å bli underholdt.
– Det som er det fantastiske med den tabloide journalistikken, er den buffeen som tabloide medier byr på: Den gir deg ting du kan le av og å bli klok av.
Må bli bedre til å formidle
Sarah Sørheim, leder for nisjeenheten i Schibsted, styreleder i Shifter og Fri Flyt, påpeker at beredskap, altså evnen til å kunne forsvare seg, også handler om muligheten til å forstå hva som skjer rundt seg.
– Det er derfor vi har medier. Det å forklare hva som foregår i samfunnet er vår kanskje viktigste jobb, sier hun. For å lykkes med det, må mottakeren være i stand til å forstå innholdet. God formidling er avgjørende.
– Det viktigste er ikke hvor folk får tak i informasjon, men at de får tak i informasjon som er kvalitetssikret og at leseren klarer å gjøre gode vurderinger av informasjonen ved hjelp av kildekritikk, sier hun. Samtidig er det vanskelig å få folk til å lese lange tekster, og de har derfor redusert bruken av slike.
– Det er ikke noe alternativ å lage Aftenposten slik den var i papir på 1980- og 90-tallet. Vi må nå leseren på en helt ny måte, sier hun og minner om hvor snevert og elitepreget medielandskapet da var. Mediene hadde et hegemoni og det var deres virkelighetsforståelse som dominerte.
– Det alle som jobber med tekst må gjøre er å skrive og formidle på en måte som gjør det mulig å forstå for de med normal evne til å lese, sier hun, og peker på at målinger viser at den er svekket. For å gjøre det enklere å lese har Aftenposten junior derfor gulet ut alle vanskelige ord i artiklene. Når en holder musepekeren over vises en forklaring. Dette senker terskelen for at folk kan tilegne seg godt innhold. Sørheim poengterer at mediene må være der folk er.
– Vi må være på TikTok og Snapchat. Så må vi håpe da at de vi treffer blir nysgjerrige og får lyst til å vite mer.
Sara Sørheim, Schibsted.
– Vi må være på TikTok og Snapchat. Så må vi håpe da at de vi treffer blir nysgjerrige og får lyst til å vite mer, og beveger seg opp fra 15 sekunder på TikTok til å bli abonnementer på New York Times.
Må bli bedre til å lese
Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, understreker at vi ikke må svartmale Internett, som gir så mange mulighet til å både innhente informasjon, og å meddele seg. Også papirpressen har dårlige virkninger, og hun siterer en av Ludvig Holberg sine epistler, fra 1748:
«Derimot kan det innvendes at den letthet og makelighet som trykken fører med seg, forårsaker adskillige uleiligheter. Derved belastes verden med en uhyrlig mengde av unyttige skrifter, og studerende folk fyller opp hjernen med vidløftig lærdom, og gir seg hverken tid eller midler til å reflektere over hva de leser. Herutover ser vi i vår tid ikke slike sjeldne genier som i gamle dager, da studerende menn heller skjerpet sitt hode ved inderlig meditasjon, enn å fylle det med vidløftig lesning og med andres tanker og meninger.»
– Alt var ikke bedre før, fortsetter hun. – Dersom vi skrur av Internett, så kommer ikke papiravisene tilbake, sier hun. Vi kommer da heller ikke til å finne tilbake sammen rundt TV-en eller radioapparatet som da vi var små.
– Det har aldri vært bedre for ytringsfriheten enn nå.
Kjersti Løken Stavrum, adm. dir i stiftelsen Tinius.
– Det har aldri vært bedre for ytringsfriheten enn nå, sier hun. Nettet gjør det mulig å nå andre som deler interesser uansett hvor de er. En kan innhente informasjon fra hele verden. – Klart det er en fordel at algoritmene bringer meg til New York Times, når jeg er vokst opp med Øvre Smaalenene, sier hun, og poengterer at tilgang til uendelige mengder informasjon ikke hjelper om en ikke kan tilegne seg den. Til syvende og sist handler det om evnen til å tilegne seg informasjon. Mengdetrening i lesing er nødvendig, og da er det smart å lese både på skolen, samt ha leselekser. Læreren og skolebibliotekene må være med på å vise frem all den gode litteraturen som finnes.
– Det vil oppstå helt uønskede ressursskiller mellom de som kan tilegne seg informasjonen og de som ikke evner det.
Vi trenger fortsatt papirboka
Forfatter Maja Lunde tok opp hvordan den digitale verden har endret måten vi konsumerer nyheter på. Nyhetene designes ut fra å få folk til å klikke på dem, fremfor å prioritere kvalitet.
Forfatter Maja Lunde
– De aktørene som er best på å treffe det i mennesket som får en til å klikke videre, vinner informasjonskrigen, sier hun. Dette fører til at vi mister alternative perspektiver.
– Nettaktørene tilbyr oss mer av er det vi har vist preferanser for, i stedet for å presentere oss for saker som bryter med våre oppfatninger, sier hun, og understreker at det er teksten, det skrevne ord, som fortsatt er den beste kilden til kunnskap. Hun viser til Anne Mangen sin forskning, som peker på at vi skummer og skanner mer på nett enn ved lesing på papir. Dette kan smitte over til papirlesing.
– Leser vi mye på skjerm, vil vi også ta denne måten å lese på, over på papir, advarer hun, og viser så til leseforsker Maryanne Wolf. Dersom vi ikke lenger kan lese godt, vil det svekke demokratiet:
– Når et samfunn bruker stadig mindre tid på dybdelesingsprosesser som kritisk tenkning og empati, trues demokratiske institusjoner, og demagogi og usannheter kan florere, siterer Lunde fra Wolf.
Når et samfunn bruker stadig mindre tid på dybdelesingsprosesser som kritisk tenkning og empati, trues demokratiske institusjoner, og demagogi og usannheter kan florere.
Maja Lunde, forfatter.
– Løsningen er å styrke leseopplæringen i skolen, sier hun. Særlig må det satses på lystlesing, altså den lesingen eleven driver med for at det er gøy, i en selvvalgt bok. – Lese fort og å konsentrere seg er de to viktigste superkreftene som skolen må arbeide for at elevene får, sier hun og legger til at lesingen primært bør skje i papirbøker, siden det gir bedre leseforståelse.
– Én time der elevene får slange seg på puter på golvet eller i hjørnet på det fine skolebiblioteket som alle skoler burde ha. Kanskje tar de boken hjem og fortsetter der.
Trine Skei Grande fra Den norske Forleggerforeningen på Arendal bibliotek
– Trenger mer samarbeid
Blant publikum var Trine Skei Grande, direktør i Den norske Forleggerforeningen. Hun var ikke del av panelet, men delte sine tanker med Bibliotekaren etter arrangementet.
Hva er det viktigste du tar med hjem til kontoret ditt?
– Det er to ting. Først er det å få til mer samarbeid i sektoren. Det trenger vi, for det er for mye kjemping mot hverandre. Det andre er å promotere lesing som er kjempeutfordrende for hele sektoren. Vi ser at leseresultatene går ned, folk leser mindre og har mindre glede av å lese. Det er den største utfordringen vi står overfor, sier hun. Har Forleggerforeningen strategier som gjelder nye teknologier?
– Vi har som mål at den som skaper åndsverk skal få betalt for det i de nye teknologene også. – Så må vi slutte å tro at vi er i blinde krefters vold, og at vi ikke kan styre disse nye teknologiene, at vi ikke kan bestemme. For det kan vi. Det handler om politisk vilje til å regulere, legger hun til.
Har du noe råd til BF?
– Jeg håper vi kan jobbe sammen, for det blir veldig kjedelig på bibliotekene dersom ingen skaper det innholdet som er der. Så vi er veldig avhengige av hverandre og av gode fagfolk i bibliotekene som kan bidra til at lesingen og lesegleden øker. Her har vi en felles oppgave.
Og bibliotekene?
– Jeg ser at innkjøpene går ned og det tror jeg også frustrerer mange bibliotekarer at de ikke har handlingsrom til å sette sammen en samling som møter den befolkningen som bruker dem. Det er noe vi kunne kjempet sammen om.
Det skal være observert åpen ild inne på et toalett på Tromsø bibliotek, meldte Troms politidistrikt 7. juli 2023.
Det er mye som kan gå galt i en offentlig storstue. Biblioteket er kunnskapsbank, møteplass, kulturarena, SFO for voksne, og hver dag, over hele landet, går det meste bra. Men det kan være dyrt å ikke være forberedt på det motsatte. Det er mye som kan gå galt. Brann, vold, flom – og ikke minst dataangrep. Hva gjør du når krisa rammer?
Det er 356 folkebibliotek med til sammen 641 avdelinger spredt ujevnt over landets indre fjordarmer, dype skoger, blankskurte holmer og vidåpne kyster. Mange steder der politiet er langt unna, må bibliotekarene være sin egen lille blålysetat. Dermed er det viktig å øve og trene på potensielle kriser.
Bibliotekaren har tatt praten med noen av dem som har brettet opp ermene når det brenner på do – bokstavelig talt.
Heldigvis gikk det bra på Tromsø bibliotek.
Brannen er slukket av personer på stedet. Det er ikke opplyst om personskade. Biblioteket trenger noe lufting. Politiet mistenker at brannen er påsatt.
Larvik bibliotek var ikke like heldige.
– Jeg tror ikke man kan ruste seg for alt, sier biblioteksjef i Larvik, Kari Moldvær.
Ildprøve
Da telefonen ringte, var Moldvær på helgetur i Oslo. Kollegaen i andre enden fortalte om røykutvikling. Det er sikkert bare ett eller annet som har løst ut brannalarmen, tenkte biblioteksjefen for seg selv. De hadde nettopp startet en oppgradering av underetasjen, der barneavdelingen befant seg. Det er sikkert bare noen bygningsarbeidere som har trigget alarmen med byggestøv. Neste telefon var klar tale: Brannen sprer seg. De har ikke kontroll.
Ikke før hun kastet seg i bilen og med egne øyne se flammene velte ut av Nansetgata 29, klarte hun å forstå omfanget av det som hadde skjedd. Som leder var hun fremdeles på vei til å jobbe seg inn i hyllene, kollegiet, rutinene etter et knapt år på jobb. Hun skulle nå bli satt på en skikkelig ildprøve – bokstavelig talt.
Det som møtte biblioteksjefen, beskriver hun som mildt sagt uggent. Røyken veltet ut fra taket, flammene rullet, det var svart november, været var dårlig. Brannmannskapet holdt på i timesvis, folk stimlet til.
Verst gikk det utover barneavdelinga. Bildebøker og store deler av samlinga for barn gikk tapt. Store deler av samlinga var enten røykskadet, brent eller oppbløtt i vann.
Kollegiet med bibliotekarer var på pletten lynraskt for å bidra der de kunne.
Takket være noen kalde hoder underveis og i etterkant, fikk de reddet det som kunne reddes.
– Folk reagerer veldig forskjellig. Noen blir løsningsorienterte og praktiske, andre blir overveldet. Det var mange følelser, men alle var praktiske på sin måte, forteller hun.
Tiden rett etterpå var tøff, det var mye å ta stilling til. De fikk opp et lite pop-up-bibliotek opp og gå i to uker før koronaen satte inn.
– Da stengte alt ned, og den ene krisa ble avløst av en annen krise. Det gjorde det veldig vanskelig, forteller hun.
– Men – man blir tøffere av å stå i noe sånt. Jeg står trygt i min rolle og tenker at når jeg klarte dette, så tåler jeg en støyt.
Samholdet mellom de rundt 18 ansatte har vært sterkt etterpå. Etter først å ha vært innom flere ad hoc-løsninger har biblioteket nå flyttet inn i et tomt kjøpesenter sentralt i Larvik.
– Nå synes jeg vi har kommet oss veldig på beina, og det er veldig fint å jobbe der. Alle kollegene er utrolig positivt innstilt og hiver seg utpå nye ting med liv og lyst, forteller hun.
Og besøket, det har økt med over 70 prosent siden de flyttet inn. Kanskje skyldes det faktumet om at de nå ligger enda mer sentralt, men biblioteksjefen tror det kan ligge noe mer bak.
– Jeg tror det satte en støkk i folk som fikk dem til å slå ring om biblioteket. At det ikke er noe man kan ta for gitt, og at biblioteket er ment for dem.
Krisa har lært dem mye som biblioteksjefen håper andre kan ta lærdom av.
Papirene må være i orden. Og som leder må du være proaktiv og aktivt søke opp alt du burde vite. Det blir ikke nødvendigvis servert på sølvfat.
– Jeg har skjønt at som ny leder må man i stor grad etterspørre alt man burde vite. Du kan ikke ta det for gitt at det er system for lederopplæring. Du må vite hva du ikke vet.
En mann på 29 år ble dømt for å ha tent på biblioteket. Bygningen ble totalskadet, og ifølge straffedommen er tapet beregnet til rundt 60 millioner kroner.
Til tross for at brannen var påsatt, fulgte det turbulens i kjølvannet av saken, der forsikringsselskapet gikk rettens vei. De mente erstatningen måtte avkortes på grunn av at søppeldunkene ikke sto forskriftsmessig plassert.
Men selv om alle rutiner er fulgt, så skjer ting likevel. Noen hadde tent på søppelbøtta. Hvordan sikrer man seg mot fri vilje? Mot folk?
– Man kan aldri sikre seg mot alt.
Først corona, så brann. Biblioteksjef i Larvik Bibliotek, Kari Moldvær, var nytilsatt i jobben da krisene rammet. – Vi har klart å stå i det, og har kommet styrket ut på andre siden. Foto: Larvik kommune
Data-angrepet
I vår tid ruller hverdagen på digitale hjul og systemer som får alle samfunnsområder til å gli. Fra vipps-betalinger til helsesjekk, utdannelse og kommunikasjon. Når systemene går ned, blir vi sårbare. Også på biblioteket. For selv om de fysiske samlingene står på plass i hyllene, blir vi rådville når det gjelder å finne fram og få tak dem. Et data-angrep er et uoversiktlig landskap, fylt av kompleksitet og usikkerhet. Angrepet er nesten abstrakt, men lammer dagligliv og håndfaste operasjoner.
British Library i London er et av de største bibliotekene i verden. Samlingene inneholder mer enn 170 millioner bøker, manuskripter, aviser, lydopptak, Et hackernettverk kalt Rhysida har ifølge The Guardian tatt på seg ansvaret for angrepet mot biblioteket i oktober 2023. Ifølge The New Yorker beskriver amerikanske myndigheter at dette er en gruppe som selger hackingtjenester.
De ansatte var forberedt på dataangrep. De hadde trent på hva de skulle gjøre. Likevel ble lammelsen total. Tre måneder med nedetid fulgte. Og ETHOS-databasen med 600.000 doktorgradsavhandlinger ble utilgjengelig, noe som lammet forskningsmiljøet og studenter knallhardt – og la hele utdanningsløp på is. Persondata for ansatte og brukere ble stjålet, og alt fra ansattkontrakter til passinformasjon ble forsøkt solgt.
Hackerne krevde løsepenger, noe biblioteket nektet å innfri. Nå stabler de systemene på føttene igjen i en operasjon som kan få en prislapp på 90 millioner kroner.
Også britiske forfattere ble gisler i cyberspace. Hackingen lammet også utbetalingene av Public Lending Rights (PBL), som gir forfatterne royalties for utlån av bøker, er låst.
Om det var Rhysida som sirklet seg inn på Indre Toten vites ikke.
9. januar 2021 ble Østre Toten kommune utsatt for et cyber-angrep, et såkalt løsepengevirus. I det hittil verste tilfellet av sitt slag i Norge noensinne ble omkring 240 systemer i kommunen ble låst, inkludert biblioteket. Noe så enkelt som å komme seg inn i medisinskapet på sykehjem og å låne ut en bok ble umulig. Angrepet eskalerte med at sensitive personopplysninger ble lagt ut på det mørke nettet.
Ordføreren mener de har tapt anslagsvis 35 millioner kroner. De fikk også en historisk bot på fire millioner kroner fra Datatilsynet – den største som er utstedt noensinne – for ikke å ha rutiner på plass for å håndtere angrepet. «Vi ser svært alvorlig på saken», skrev de i vedtaket. På den andre siden fikk Østre Toten 16 millioner kroner i skjønnsmidler fra staten for å bidra til oppryddingen.
Hva kan vi lære av Østre Toten?
NTNUs Norwegian Cyber Range har et pågående forskningsprosjekt om nettopp håndtering av slike hendelser.
Flere titalls ansatte i Østre Toten er intervjuet i rapporten. I intervjuene kom det fram at:
«All tid gikk til krisehåndtering.»
«Det er dette jeg har jobbet med det siste året. Veldig mange andre oppgaver har måtte vente.»
«Det snudde opp ned på hele arbeidshverdagen, vi måtte ta i bruk manuelle rutiner, og det var en stor jobb å sikre at brukere fikk den hjelpen de skulle ha.»
«Det var tilbake til blyant og papir.»
«Lange dager, kriseledelse og gjenopprettingsarbeid. Alle dokumenter var borte.»
«Vi mistet tilgang til kritisk informasjon for å kunne utføre saksbehandling.»
For å unngå lignende scenarioer kan det være lurt å:
• Ha en gjennomarbeidet plan. Cyber-angrep krever egne planer – ikke som en bisetning til beredskap om strømbrudd eller ekom-feil.
• Kriselederansvaret er like klart som i en «vanlig» hendelse, men de naturlige instansene for hjelp og støtte er ikke nødvendigvis de samme.
• Man må ha et IKT-hendelseshåndterings- og gjenopprettingsteam tilgjengelig enten innad i kommunen eller gjennom kontrakt med et selskap.
• Man må ha en planfor handtering av sensitive personopplysninger på avveie.
• Intern kommunikasjon om prioritering og oppfølging av uløste situasjoner er svært krevende. Over tid kan krisestyringslinjen bryte sammen, og man trenger da en god plan for hvordan man skal handtere dette.
• Øv på cyber-angrep på lik linje med brann og andre kriser.
• Krysskoordinering fra lokale og statlige myndigheter kan skape forvirring og usikkerhet. Det må under dagens regime planlegges for å kunne håndtere begge deler.
• En nylig studie foreslår også å kombinere denne type sosio-teknisk håndtering med National Institute of Standards and Technology (NIST) sitt rammeverk for hendelseshåndtering.
Der ingen ville se, at så mye kunne skje
Biblioteket er ei offentlig storstue, åpen for alle. Det betyr at bliotekansatte må håndtere alle typer mennesker i forskjellige livssituasjoner, inkludert psykisk syke og rusmisbrukere, barn, ungdomsgrupper – og alt imellom. Noen ganger oppstår det episoder, som i Svelgen i Bremanger. Der ble to personer skadet etter at en ung kvinne gikk til angrep på flere personer i biblioteket. Flere fulgte etter og prøvde å stoppe henne, før politiet kom.
Masteroppgaven fra Høgskolen i Oslo og Akershus Der ingen ville se, at så mye kunne skje, fra 2017, undersøker hvordan hverdagen for de ansatte i bibliotekene i landet arter seg når det kommer til vold og trusler.
I undersøkelsen deltok 540 kvinnelige og 75 mannlige bibliotekansatte. Der kommer det fram at:
Flere i de store bibliotekene har opplevd vold og trusler enn i de små med to eller færre ansatte.
84 prosent har opplevd aggressive brukere.
To tredjedeler har opplevd hærverk.
96 prosent av uroen skjer ansikt til ansikt med brukerne over disk.
De vanligste truslene er seksuell trakassering, trusler om politianmeldelser, usømmelig språkbruk og utskjellinger, fordi bruker mener den ansatte ikke duger i jobben og derfor burde få sparken.
6 prosent er utsatt for fysisk vold i arbeidstiden.
Tekniske problemer ved PC på biblioteket er den vanligste kilden til stress og sinne hos brukerne.
Snakk om det
Der ingen ville se trekker fram flere momenter som kan bidra til forebygging og å trygge de ansatte på bibliotekene:
Ikke la spisse gjenstander, som for eksempel sakser, stå fremme og være tilgjengelig.
Det er viktig å være flere sammen når en hendelse oppstår, og som hovedregel bør man alltid være minst to.
Rapporten «Vold og trusler om vold i offentlig sektor» av Inger Marie Hagen tar for seg hvilke tiltak og virkemidler det kan være fornuftig å benytte seg av for å redusere forekomsten av vold og trusler.
Det er viktig med kompetanse, opplæring og kollegastøtte.
Det er nødvendig med jevnlige møter slik at de ansatte kan snakke sammen og utveksle erfaring når det kommer til vanskelige situasjoner. Dette er også et viktig hjelpemiddel for ledelsen, som på den måten får innblikk i de ansattes hverdag og hvilke konfliktsituasjoner som kan oppstå.
Det viktigste er å kunne stole på at de andre medarbeiderne stiller opp både under og etter en episode.
I tillegg må arbeidsplassen ha god åpenhet, som kan bidra til at ansatte føler seg tryggere på jobb.
Sikkerhetsansvarlige på bibliotek i USA mener sikkerhet innebærer blant annet planlegging, beskyttelse, holdninger og opplæring av ansatte samt at bibliotekene bør ha alarmknapper eller overvåkningskameraer.
Flom og naturkatastrofer
Ekstremværet Hans brakte med seg flom, jordskred og oversvømmelser, da det slo inn over Østlandet i august i fjor. 14 ras rev med seg veier og hus. 200 mennesker ble isolert i Nesbyen. I fjor hørte innbyggerne i Nesbyen en dyp rumling fra fjellet, som fylte dalen rundt den lille bygda. Fulgt av høye drønn. Så ble Nesbyen stående under vann – lenge. I Ål ble mer enn 100 personer evakuert fra boligene sine, og noen måtte søke tilflukt i kulturhus og bibliotek.
Nesbyen bibliotek gikk klar av vannmassene, men har måttet iverksette tiltak tidligere.
– Da var vi plassert i kjelleren et annet sted i sentrum, med flere tilfeller der vannet piplet inn gjennom tak og vegger, forteller Linda Sofie Øye, biblioteksjef i Nesbyen.
De har vært proaktive og flyttet inn i nye lokaler i 2021, litt lenger opp i sentrum.
Biblioteksjefen forteller at befolkninga nå har blitt over gjennomsnittet opptatt av beredskap. I vinter hadde de et arrangement på biblioteket med Egil Aslak Hagerup, forfatteren av boka I tilfelle dommedag. I etterkant av dette møtet ble den uformelle gruppa Samberging Nesbyen startet opp.
– Der hjelper vi hverandre med planlegging av uforutsette og uheldige hendelser lokalt og ikke minst ute i verden, sier Øye.
Gruppa stiller spørsmål og deler informasjon. Hva gjør man om strømmen blir borte en time, en uke eller en måned? Hva bør man ha i bilen når man er ute og kjører vinterstid? Hvordan lager man sin egen mat, såpe og medisin? Hva slags vannrensesystem eller sikringsradio er det lurt å investere i? Kanskje finnes det noen med spennende dyrkingskompetanse? Eller kanskje kan vi få info om Heimevernet i vårt område?
– Kanskje handler det mest om å få en oversikt over hvilke ressurser som finnes i lokalsamfunnet av dem som kan dyrke mat, lage strøm, har kompetanse på helse, som kan lage verktøy og så videre, forteller Øye.
Gruppa har planer om å ta kontakt med aktører som kan dele kunnskap om solcellepanel og produkter for å rense vann.
Fra kommunens side jobbes det for å sikre Nesbyen med en voll.
– En flomvoll skal sikre oss dersom og når den virkelige store flommen kommer, sier Øye.
I tillegg har kommunen overvåkningskamera som forebyggende tiltak for andre trusler.
Som biblioteket i Nesbyen gjør, kan det være lurt å skape et knutepunkt der også lokalbefolkninga kan møtes og dele kunnskap for å kunne stå sammen og hjelpe hverandre i en unntakstilstand.
Enten det gjelder data-angrep, brann, flom, strømbrudd, vold eller trusler kan vi kanskje ta lærdom av bibliotekene og kommunene som har stått i kriser. Selv om det meste går bra, kan det koste dyrt å ikke være forberedt på det motsatte.
Linda Øye i Nesbyen er biblioteksjef i Nesbyen hvor kommunen har tatt grep og satt inn en rekke forebyggende tiltak i arbeidet med flomsikring. Foto: privat.
Desinformasjon, som ild i tørt gress
Tekst og foto: Aud Gjersdal
I påvirkningsoperasjoner brukes desinformasjon for å få befolkningen til å innta bestemte synspunkter. Dette gjøres for å oppnå sivile eller militære mål. Desinformasjon finner vi kanskje særlig på TV og i sosiale medier. Den utgjør et demokratisk problem og et viktig mottrekk er å bygge tillit til hverandre.
Påvirkningskonferansen ble i år avholdt på Deichmanske bibliotek Bjørvika den 31. mai. Tema for konferansen var hvilke erfaringer og kunnskap de to nyeste Natomedlemmene Sverige og Finland har gjort seg om påvirkningstrusselen. Det var ingen ledige plasser i salen, og ventelisten var lang. Forsvarets forskningsinstitutt og Forsvarets høyskole var arrangører.
Seniorforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) Paul Buvarp var først ute med foredraget Disinformation Theory : Truth, Lies and Bullshit. Hva er desinformasjonens konstituerende deler, og hvordan fungerer den?
Hvis vi løfter blikket vårt litt, ser vi kanskje at det ikke er et enkelt tre som brenner, men en skogbrann.
Paul Buvarp
– Vi tenderer mot å se på desinformasjon som små enkeltstående hendelser. Små branner som dukker opp nå og da, og da griper vi etter brannslukkerne våre. Hvis vi løfter blikket vårt litt, ser vi kanskje at det ikke er et enkelt tre som brenner, men en skogbrann, innleder Buvarp.
– Vi trodde vi kjempet mot løgn, men i stedet var det bullshit, sier forsker ved FFI, Paul Buvarp
Usannhet slår ut sannhet
Er løgn et definerende trekk ved desinformasjon? I løgnen skjules sannheten, og i et slikt perspektiv blir det en strategi å bekjempe løgnen med sannhet. – Farlige usannheter spres på nettet, så vi bekjemper dem med sannheten. Vi tror at sannheten avslører løgneren, og at da blir alt ok, sier Buvarp. Forskning viser imidlertid noe annet. Sannhetssentrerte responser som faktasjekking og avsløring av falske nyheter har en liten og midlertidig effekt, om noen i det hele tatt. Han viser til resultatene fra en undersøkelse publisert i tidsskriftet Science (2018), der en gruppe forskere gikk gjennom rykteflommer på Twitter over et tiår. De fant ut at usann informasjon spredte seg lengre, bredere og raskere, enn sann informasjon. Resultatet skjedde uavhengig av roboter: Det er mennesker, og ikke roboter, som er tilbøyelig til å dele usann informasjon. – Usannheten slår ut sannheten. Usannheter er best egnet for nettet. Usannheter spredte seg så effektivt, fordi folk liker å spre usannheter, sier han. – Selv om noen antar eller vet at noe er usant, så stopper dette dem ikke fra å dele denne informasjonen, sier han. Dette kom frem i en studie publisert i tidsskriftet Nature (2021). – Hvis falske nyheter som man også skjønner er falske, ikke stopper dem fra deling, da trenger vi å reflektere over i hvilken grad nettbasert deling av nyheter er frakoblet sannferdighet og pålitelighet.
– Bullshit har ikke noe anker, ingen iboende logikk, og har andre motiver enn å representere noe sant om verden.
Paul Buvarp
Desinformasjonens vesen
Den amerikanske filosofen Harry G. Frankfurt har i boken «On Bullshit» (2005) beskrevet, nettopp, bullshit. Løgneren har ved å negere eller skjule sannheten, i det minste en referanse til sannheten, mens bullshitteren ikke har slike begrensninger. Frankfurt skriver at en bullshitter «bryr seg ikke om tingene han sier beskriver i realiteten er korrekt. Han bare velger ut, eller finner på, det som tjener hans hensikt». Frankfurt selv peker på trangen til å virke kompetent, eller å få sosial verdi. Buvarp tenker sistnevnte er mest vesentlig i denne konteksten. Som pekt på i artikkelen fra Nature (2021), veide sosiale verdier som tilhørighet, sosial signalisering, og anerkjennelse ofte tungt der man delte uriktig innhold. – Bullshit har ikke noe anker, ingen iboende logikk, og har andre motiver enn å representere noe sant om verden, sier Buvarp og poengterer at dette er desinformasjonens vesen. Den tjener ikke sannheten, men hensikten til den som skapte innholdet i desinformasjonen.
Medieteknologien endrer den offentlige samtale
Buvarp viser til medieteoretikeren Marshall McLuhan. Han mente at medieteknologien er viktig i å definere hvordan vi tenker og kommuniserer, og hva vi tenker og kommuniserer om. – Teknologien er sentral i å forme bruken av informasjon, sier Buvarp, og viser videre til medieviteren Neil Postman sin bok Vi morer oss til døde (1985), der han studerte fjernsynet, som da var på sitt mest populære. Her eksemplifiseres nettopp sammenhengen mellom medieteknologien og desinformasjon, ved at TV gjør alt til underholdning, og seerne får et feilaktig bilde av saken, preget av avsenders interesser.
Buvarp siterer fra boken: «Det er ikke det at TV er underholdende, men at det har gjort underholdning til det naturlige formatet for representasjon av all erfaring. Problemet er ikke at TV presenterer underholdende temaer, man at alle temaer presenteres som underholdning.» – Den offentlige samtale har flyttet seg fra skriftlige og muntlige medier, gjennomsyret av språk, argumenter og logisk form, til prangende visuelle medier med høyt tempo, og dette hadde store konsekvenser, sier Buvarp. Til og med den politiske debatten endret seg fra argumenter til slagord i en overfladisk og påtatt form. Nå har vi sosiale medier. – Hva ville Postman sagt i dag? spør han, og poengterer at effekten av sosiale medier på vår offentlige samtale ikke kan overdrives. På den ene siden har en algoritmer som velger ut hva vi ser, og på den andre, våre egne feilbarlige, fordomsfulle hjerner. – Ingenting av dette prioriterer sannheten. Det er et miljø der bullshit ikke bare tillates, men blomstrer.
Bibliotek er beredskap – Bibliotekarer har samfunnskritisk kompetanse
De fleste av oss har blitt kjent med at vi bør ha et lite lager av vann, havregryn, knekkebrød og hermetikk i tilfelle vi må klare oss hjemme i tre døgn. I beredskapsbrosjyren kan du lese at «Livet i Norge er imidlertid helt avhengig av blant annet strøm, vann og internett – og nettopp det er vår største sårbarhet». Men har du tenkt på hvordan du kan forsikre deg om at informasjonen du har tilgang til er trygg og sann?
En undersøkelse fra medietilsynet viser at særlig unge har utfordringer med å håndtere desinformasjon og falske nyheter, og et fragmentert informasjonssamfunn gir oss stadig nye utfordringer. Senest i september var justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl selv ute med bekymringer om at kunstig intelligens vil kunne brukes som hjelpemiddel i kriminalitet. Aldri har det vært større behov for å styrke befolkningens motstandsdyktighet mot desinformasjon og feilinformasjon, og i dette arbeidet vil solide kunnskapsgrunnlag, akademisk frihet og tillit til forskning være både forutsetning og fundament for vår beredskap.
– Det finnes mange eksempler på bibliotekarer som må veilede studenter og besøkende som insisterer på å låne bøker som ikke finnes, basert på anbefalinger fra kunstige intelligenser eller andre falske kilder. Det sier forbundsleder i Bibliotekarforbundet Veronicha Angell Bergli.
Norsk Bibliotekforening og Bibliotekarforbundet har sammen tatt til orde for at tilgang og formidling av kvalitetssikret informasjon sikres nettopp gjennom bibliotekene. Det er kritisk at bibliotekene må sikres tilgang til forskning for å få til formidling av sikker informasjon. Dette handler om demokratisk beredskap, og det å ta i bruk bibliotekarenes kunnskap om kildekritikk er en essensiell ressurs og en samfunnskritisk kompetanse.
– Det er en av grunnene til at vi jobber for Helsebiblioteket som en felles informasjonskilde med kvalitetssikret helseinformasjon, forteller Vidar Lund, leder i Norsk Bibliotekforening.
Vet du hvordan du verifiserer informasjon? Bibliotekene og bibliotekarene er essensielle i kampen mot des- og feilinformasjon, mener Norsk Bibliotekforening og Bibliotekarforbundet.
Hvem kan vi stole på?
Og det er nettopp tillit til det du ser, hører og leser som er stikkord når vi snakker om kriser og situasjoner som krever at nasjonen står samlet. Dersom vi skal være motstandsdyktige mot informasjonskrig og trusler fra falske nyheter eller totalitære ideer, er det behov for steder som er fri for fordommer og institusjoner som folk har tillit til. I innspillet til Totalberedskapskommisjonens NOU mener NBF og BF at bibliotekenes rolle som tillitsbyggende samfunnsinstitusjon nettopp vil være viktig for demokratisk stabilitet, også i krisetider. –Vi er helt avhengig av ytringsrom hvor meningsbrytning kan skje utenfor de mer polariserte og tidvis misvisende ekkokamrene som den digitale offentligheten og sosiale medier fort representerer, sier Bergli.
Den viktige møteplassen
Bibliotekene i Oslo fikk holde åpent under store deler av pandemien, selv under spredningen av delta-viruset. Det var det en grunn til. Bibliotekene har en sosial rolle langt utover det som har vært anerkjent tidligere, men forståelsen for dette må også tillegges i planleggingen av beredskapen. Økende sosial ulikhet bidrar til å redusere samhørighet og forsterke motsetninger mellom grupper i samfunnet. NBF og BF vektlegger at kommunene må planlegge for et bredt spekter av kriser når de skal legge sine beredskapsstrategier.
– Det er viktig at bibliotekenes kompetanse og potensielle rolle anerkjennes og brukes i den lokale beredskapstenkinga, sier Vidar Lund, leder i Norsk Bibliotekforening.
