Hva trenger mennesker når den akutte krisen er over – når de har mat, husly og medisiner? Patrick Weil mener tilgang til bøker, kunnskap, kultur og kontakt med omverdenen også må regnes som grunnleggende behov.
Konferansen ble holdt på Realfagsbygget på Gløshaugen campus, NTNU.
Den europeiske foreningen for forskningsbibliotek, LIBER, holdt sin årlige konferanse i Trondheim, 1.–3. juli. Det var NTNU Universitetsbiblioteket som var lokal samarbeidspartner for konferansen, som samlet rundt 500 deltakere. Her viste Weil hvordan mobile bibliotek kan nå mennesker i krise og områder uten bibliotektilbud gjennom innovative teknologiske løsninger.
Patrick Weil er grunnlegger av Libraries Without Borders, og i foredraget The Power of Libraries in an Uncertain World fortalte han hvordan de bruker pop-up-bibliotek for å nå frem til mennesker som befinner seg i områder uten vanlige bibliotek.
– Vi er alle steder hvor det er en krise. Vi er også der når krisen er over, sa Patrick Weil, grunnleggeren av Libraries Without Borders.
Pop-up-bibliotek
Innovasjonenes tid for bibliotek er ikke forbi. Weil fortalte at vendepunktet for organisasjonen kom etter arbeidet deres i forbindelse med jordskjelvet i Haiti i 2010.
Haiti er et av verdens fattigste land. I dette jordskjelvet mistet rundt 300 000 mennesker livet og 1,3 millioner ble hjemløse. På hjemmesiden til LWB står det at de etablerte små bibliotek under telt for å spre kunnskap, kultur og psykologisk støtte.
Weil fortalte at de under arbeidet på dette stedet la merke til at i flyktningeleirene gikk støtten til å redde liv. Menneskene fikk mat og legehjelp.
– Men når de er reddet fysisk, hva med heling? Hva med kontakt med familie og venner? Hva med lesing? Hva med å trene hjernen? spurte han, og fortalte videre at det gis ingen støtte til slike behov. Ifølge Weil oppholder flyktningene seg i UNHCR sine leire i flere år[1].
– Flere år uten bøker og uten forbindelse til internett! Vi ønsket å gjøre noe, sa han. Dermed fikk den anerkjente franske designeren Philippe Starck i oppdrag å utvikle et mobilt multimediebibliotek.
Bibliotekets byggeklosser
Resultatet ble Ideas Box eller Idéboks, oversatt til norsk. Disse fargerike boksene kan lett transporteres på to paller, åpnes og settes sammen til et pop-up-bibliotek på 20 minutter. Dette er midlertidige bibliotek som kan settes opp der folk befinner seg. Deretter kan de enkelt pakkes sammen for å beskytte innholdet mot sol, vann og sand.
Boksene inneholder blant annet laptoper med satellittforbindelse, en digital server, strømgenerator, nettbrett og bærbare datamaskiner. Innholdet skreddersys til målgruppen, i samarbeid med lokalbefolkningen.
Arena for medborgerskap
Ved hjelp av idéboksene kan de nå målgruppen uavhengig av hvor de oppholder seg. Weil sa at et slikt minibibliotek gir mulighet til å skape en arena for medborgerskap slik at barn fra begge sider i en konflikt kan møtes, sammen med foreldrene.
Han fortalte hva som skjedde i to ulike flyktningleirer i Jordan, der syriske flyktninger søkte tilflukt. I den ene var det ikke noe møtested for kultur, bøker og utdanning. I denne leiren var det konflikter mellom beboerne, noe som gav behov for politi og sikkerhetstiltak.
– Den beste måten å sørge for sikkerhet og fremtid for den unge generasjonen er å gi mer penger til kultur og bibliotek.
Patrick Weil
I den andre leiren plasserte de et pop-up-bibliotek som ble til et sted for læring og kultur. Her var det færre konflikter, og behov for færre sikkerhetsvakter.
– Politikere kutter noen ganger i kulturbudsjettet fordi de tror de må øke på sikkerheten. Den beste måten å sørge for sikkerhet og fremtid for den unge generasjonen er å gi mer penger til kultur og bibliotek. Dette fordi det reduserer spenninger og vold i lokalsamfunnet, sa han.
Utvidelse av biblioteket
Idéboksene er også i bruk i Europa. Det kan være levekårsutsatte områder i byer eller landlige områder med stor avstand til vanlige bibliotek. Pop-up-bibliotekene til LWB kan være en utvidelse av de vanlige bibliotekene. Weil utdyper i en epost til Bibliotekarforbundet:
– For å gjøre pop-up-bibliotekene til en forlengelse av det eksisterende biblioteket, startet et prosjekt i byen Calais på initiativ fra lederen for folkebiblioteket. Byen hadde en lang, rektangulær form, med rådhuset og biblioteket på den ene siden av den korte enden av rektangelet. Den lokale befolkningen måtte bruke én time med buss for å komme til biblioteket.
I stedet for å bygge en ny filial – noe som ville tatt flere år og kostet langt mer – eller anskaffe en bibliotekbuss, som var dyrere og mindre mobil enn en Idéboks, valgte de en Idéboks. Den sirkulerer nå mellom de ulike bydelene i byen.
Weil skriver i til Bibliotekarforbundet at at de aldri beholder eierskap eller kontroll over en Idéboks. – Vi utarbeider innholdet sammen med den lokale partneren, gir opplæring og følger opp implementeringen de påfølgende 18 månedene.
De finnes også i landdistrikter uten kulturtilbud som kino, teater og liknende. Noen lokale ordførere har bestemt seg for å kjøpe en idéboks som koster tre ganger mindre enn en bibliotekbuss og tilby til mennesker på landsbygda. En gang i uken bringer den lokale partneren idéboksen til bydelen, og beboerne kan for eksempel låne bøker og levere tilbake neste uke.
– Noen av disse brukerne er mennesker som opplever at teknologien først og fremst kommer de store byene til gode. De stemmer på ytre høyre partier fordi de er misfornøyde med å være glemt av regjeringen. Disse ordførerne tror at å gi tilgang til kunnskap og kultur gjennom teknologien vår kan hjelpe med å bekjempe dette, sa han i foredraget.
Må fungere offline
Weil fortalte at 40 prosent av verdens befolkning har liten eller ingen tilgang til internett. Pop-up-biblioteket må derfor fungere offline og inneholder derfor en såkalt «Ideas Cube» og SD-kort.
Illustrasjon: Patrick Weil. T.v. Ideas Cube. T.h. SD-kort.
En Ideas Cube oppretter et trådløst nettverk som brukerne kan koble seg til med smarttelefon, nettbrett eller datamaskin. Den inneholder en mini-server med lagringskapasitet på 2 TB for digitalt innhold som bøker, videoer og andre undervisningsressurser.
Idéboksen inneholder også Kajou SD-kort som kan plugges inn i en smarttelefon. Med innhold lagret på kortet kan dette gjøre telefonen til en e-læringsplattform. Kajou er et selskap som er grunnlagt av Libraries Without Borders. Kajou lager blant annet KI-assistenter som kan lagres på dette kortet.
Weil fortalte hvordan denne teknologien har vært viktig på Elfenbenskysten. Her er det underskudd på leger, og SD-kortet i idéboksen til denne målgruppen inneholder en offline KI-assistent med beskrivelse av sykdommer på lokale språk. Dette gjør at helsearbeidere kan få støtte til diagnostisering slik at de kan skrive ut resepter eller henvise til lege.
– Vi bruker ikke KI til å redusere stillinger eller å redusere kostnader. Vi bruker KI for å øke tilgangen til utdanning, informasjon og kampen for rettferdighet.
– Papir er frihet, og frihet er et av nøkkelprinsippene i demokrati
Patrick Weil
– Papir er frihet
– George Orwell fryktet at folk ville forby bøker. Aldous Huxley fryktet at ingen ville lese bøker lenger. I dag har vi en miks av dette. I verden har vi en nedgang i lesing, sa han, og fortsatte:
– Studier viser at uten leseferdigheter mister du evnen til å tenke. Nå overtar KI tilsynelatende tenkningen. Uten evne til å tenke kan du lett bli manipulert av falske fakta og falske nyheter. Du kan også komme til å stemme på mennesker som i partiprogrammet tilbyr demokratiets avslutning.
Idéboksen inneholder alltid en samling med papirbøker. Det begrunner han med at deres erfaring tilsier at barn foretrekker papirbøker når de har et valg. Afrikanske samarbeidspartnere trakk frem en annen grunn: En diktator kan kutte forbindelsen til internett på et sekund, men kan ikke brenne alle bøker like fort.
Papir er også bedre i tilfeller de må si opp abonnementet på et akademisk tidsskrift. Da beholder de papirheftene de har betalt for. Sier de derimot opp abonnementet på et e-tidsskrift, risikerer biblioteket å miste tilgang til alle årene de har betalt for.
Personvern er et annet argument. De digitale plattformene kan registrere hva du har lest i en e-bok eller e-tidsskrift. Det kan de ikke gjøre om man leser på papir.
– Papir er frihet, og frihet er et av nøkkelprinsippene i demokrati, understreket han.
Åpnere bibliotek
Weil anbefalte at forskningsbibliotekene blir mer åpne og inviterende. I noen tilfeller er biblioteket allerede fullt. Han nevner biblioteket ved University of Chicago som ville åpne biblioteket for omgivelsene, men kapasiteten til dette biblioteket var allerede fullt utnyttet. Nå er de i kontakt med LWB for å etablere et pop-up-bibliotek for nabolaget. Dette viser hvordan et forskningsbibliotek kan nå ut til nærmiljøet gjennom et pop-up-bibliotek.
Men Weil løftet også blikket og snakket om bibliotekene mer generelt. I noen tilfeller er det lite folk i forskningsbiblioteket fordi brukerne sitter andre steder og innhenter informasjon ved hjelp av datamaskinen. Med konferansedeltakere fra forskningsbibliotek over hele Europa foran seg, understreket han at bibliotekene må fjerne usynlige barrierer, samarbeide i nettverk med andre institusjoner i byen sin for å bedre tilgangen til kunnskap. Så, kanskje viktigst: Invitere barna inn. Dette er helt nødvendig for å ha brukere i fremtiden.
– Hvis dere ikke hjelper barn med tilgang til lesing, så vil dere ikke ha lesere om 20 år, sa han.
– Biblioteket har fremtiden foran seg. Demokratiske krefter i ethvert land i Europa må erkjenne at bibliotek er et veldig viktig sted for demokratiets fremtid, fortsatte han, og påpekte samtidig behovet for å tilpasse bibliotekene den teknologiske utvikling. Bibliotekene må tilpasse teknologien slik at den støtter tilgang til kunnskap, og ikke hemmer den.
– Jeg tror fremtiden er i bibliotekenes hender, fordi i demokratisk motstandskraft og i gjenoppbygging av demokratier er bibliotekene en av hovedpillarene.
Nøkkelfakta
Libraries Without Borders (LWB) Frivillig organisasjon etablert i 2007 av den franske historikeren Patrick Weil.Oppsøker miljøer i krise eller områder med levekårsutfordringer Arbeider for økt tilgang til kunnskap, kultur og utdanning.Samler hvert år inn over 800 000 bøker og distribuerer dem videre til bibliotek.Har virksomhet i 31 land, og med omtrent 130 ansatte.
Norge som gjesteland i Bologna: Et løft for norsk barnelitteratur
Tekst: Marta Llaudet Serra, bibliotekar og barneformidler ved Deichman.
Bologna Children’s Book Fair er verdens største barnebokmesse. Da Norge var gjesteland under messen i april, stod norsk litteratur, illustrasjon og lesefremmende arbeid i sentrum, gjennom et omfattende program ledet av NORLA (Senter for norsk litteratur i utlandet). Prosjektets slagord var «What if / Tenk om».
Prosjektleder Ellen Hogsnes forteller om satsingen, arbeidet bak og hva den kan betyr for norsk barnelitteratur internasjonalt.
Hvorfor takker NORLA ja til å være gjesteland?
Etter å ha vært gjesteland på en rekke messer de siste årene, blant annet i Frankfurt, Warszawa, Kairo, og Leipzig – har vi opplevd et enormt løft både i salg av rettigheter og internasjonal oppmerksomhet.
Et slikt prosjekt går rett inn i NORLAS kjerneoppdrag: å bidra til økt interesse for norsk litteratur i utlandet.
Hvordan har dere jobbet med prosjektet?
Vi signerte avtalen allerede i september 2022, og begynte på alvor arbeidet i 2024 sammen med flere samarbeidspartnere.
Prosjektet fikk økonomisk støtte fra Utenriksdepartement, Kultur- og likestillingsdepartement, Forleggerforeningen, Norske barne- og ungdomsbokforfattere, og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Ellen Hongsnes har vært prosjektleder for Norlas gjestelandssatsing i Bologna. Foto: Fartein Rudjord
Når det gjelder programarbeidet, inviterte vi ulike ikke-kommersielle aktører i bokbransjen til å søke om sceneplass og foreslå ulike programposter.
Hva var tankene bak programmet? Det var viktig for oss at alle som jobber ikke-kommersielt med barnelitteratur, skulle få mulighet til å søke om sceneplass.
Forslagene skulle enten fremme norsk og samisk litteratur for barn og unge, eller løfte problemstillinger knyttet til barn og lesing.
Resultatet ble et faglig sterkt program med norske forfattere, illustratører og organisasjoner blant annet Nasjonalt lesesenter og Norsk bibliotekforening. Du kan si at medvirkning har vært en rød tråd i alle prosesser.
Illustrasjonsutstillingen var også en viktig satsing i Bologna
– Vi ønsket å synliggjøre det høye nivået på illustrasjonskunst fra Norge.
Utvalget ble gjort av en jury bestående av illustratører, oppnevnt to år i forveien. Til slutt valgt de ut opptil tre illustrasjoner fra 49 kunstnere.
Deretter ble det gjennomført en arkitektkonkurranse for utformingen av utstillingen, og vi håper at den kan vandre videre til flere steder.
Hva særpreger norsk barnelitteratur og illustrasjon internasjonalt?
Et særtrekk er at den henvender seg til barn i øyehøyde, basert på troen på at barn er selvstendige individer.
Det er en litteratur som bryter grenser, konfronterer tabuer og gjenspeiler verdier som tillit og likestilling. Den kjennetegnes også av lekenhet i form og innhold.
Illustrasjonsutstillingen lyssatt i øyehøyde for barn. Foto: Marta Llaudet Serra.
Slagordet vårt, «What if», er ikke tilfeldig – det er en invitasjon til å være nysgjerrig, stille spørsmål og åpne dører.
Hva kan satsingen bidra til på lengre sikt?
Det er en stor investering, men også en satsing som kan gi oss mye på sikt. Økt salg av rettigheter styrker eksporten av norsk litteratur over tid, og bidrar til bedret økonomi for forlag og forfattere. Vi bygger samtidig et nettverk som både før og etter messen åpner for nye møteplasser.
Vi har også bidratt til å fremme norsk kultur med mer enn 8000 bøker oversatt til 73 språk fra 2004. Det handler om at det å dele fortellinger, styrker demokratiske verdier og fremmer dialog på tvers av grenser.
Marta Llaudet Serra på barnebokmessen i Bologna, her på Norla-standen.
Artikkelen er skrevet som del av rapporteringen knyttet til stipend fra Bibliotekarforbundet.
Dawit Isaak-biblioteket i Malmø: helt dedikert til forbudt litteratur
Tekst: Marta Llaudet Serra, bibliotekar og barneformidler ved Deichman.
I Malmø finnes et bibliotek viet til bøker som har blitt forbudt, sensurert eller omstridt. Ulrika Ahlberg, ansatt ved biblioteket, forteller om hvordan det jobbes med samlingen, formidling og hvorfor tilgang til ulike stemmer er avgjørende for demokratiet.
I en tid der sensur av bøker øker over hele verden, har Dawit Isaak-biblioteket fått en svært aktuell rolle. Biblioteket åpnet i 2020 og samler litteratur som noen har ønsket å hindre andre i å lese.
Hva slags bøker finner vi på biblioteket?
Hvis du åpner omslaget, finner du en ex-libris med informasjon om hvorfor boken er med i samlingen. Det finnes også faglitteratur om ytringsfrihet, og lignende temaer som setter de forbudte bøkene i kontekst og legger til rette for forskning.
Hvordan ble dette prosjektet til?
Tidligere stadsarkivar i Malmö, Adam Hidestål, tok initiativ til prosjektet: -å etablere et ytringsfrihetsbibliotek. Bakgrunnen var et økende behov for å sikre tilgang til et mangfold av perspektiver – noe som er avgjørende for et velfungerende demokrati, særlig i en tid preget av økende autoritarisme og sensur. Jo mer kjennskap folk har om sine rettigheter jo sterkere vil demokratiet være. Enkelt sagt er det som en vaksine.
Marta Llaudet Serra har intervjuet Ulrika Ahlberg (bildet) om tilbudet ved Dawit Isaak-biblioteket i Malmø, et unikt bibliotek med sensurert og forbudt litteratur fra hele verden.
Hvordan samler dere inn den forbudte litteraturen fra hele verden?
Det er et kontinuerlig og tidskrevende arbeid. Ambisjonen er å samle bøker fra hele verden, med hovedvekt på samtiden, men også med eksempler fra tidligere perioder.
Vi trenger spesielt hjelp med bøker skrevet på ikke-latinske alfabeter. Da tar vi kontakt med profesjonelle fra blant annet Iran, Russland og arabiske land Ideelt sett, vil vi ha bøkene på opprinnelig språk, og deretter på engelsk eller svensk. Men det er vanskelig å få tak i dem via vanlige kanaler. Vi også utvider samlingen med tips fra Malmös innbyggere.
Når det gjelder samling og formidling har vi et godt samarbeid med ICORN – det internasjonale fribynettverket – og PEN-organisasjoner. De bistår om aktuelle sensurerte forfattere, og sammen lager vi arrangementer som Forbudte bøker-uka.
Hva slags formidlingstilbud har dere?
Vi jobber mye med videregående klasser, der vi snakker om «retten til å lese», og har verksteder med et utvalg bøker hvor vi diskuterer hvorfor de ble forbudt. Det er et godt lite knep for å gjøre unge nysgjerrige på lesing.
Vi har også et program med vekt på ytringsfrihet. Vi ønsker å være en møteplass der vanskelige temaer kan tas opp, og bidra til fri meningsdannelse og øke bevisstheten om begrensningene av kunstnerisk frihet.
Når noe skjer, forsøker vi å ta det opp. Det kan for eksempel være LHBTQ+-tematikk, som for tiden er under press mange steder i verden, eller regimekritikk, som er særlig sensitivt i flere land.
Dere har opparbeidet mye kunnskap om sensurert litteratur og ytringsfrihet. Hvordan kan andre bibliotek og aktører dra nytte av denne kunnskapen?
Vi får mange forespørsler, og vi er glade for å hjelpe. Forhåpentligvis kan vi få midler til å arbeide mer systematisk, utvikle materiale og være en nasjonal ressurs.
Vi har allerede laget leseveiledninger for noen av bøkene på nettsiden vår. Vi har også lansert den åpne databasen DIDOC, i samarbeid med Göteborgs universitetet, Lunds universitet og Svenska PEN, som katalogiserer forbudt litteratur.
I tillegg støtter vi flere bibliotek med å lage utstillinger og samlinger.
Vårt ønske er å sikre tilgang til ulike stemmer, selv om det kan være krevende, – særlig når ytringsfrihet kolliderer med andre menneskerettigheter. Samtidig er det ikke vår oppgave å dømme, men å inkludere bøker som har skapt kontrovers, uansett innhold.
Det er ikke alltid like enkelt for andre bibliotek, men det er det som forventes av oss.
Marta Llaudet Serra har mottatt stipend fra Bibliotekarforbundet. Som del av stipendordningen deler mottakerne erfaringer of faglige inntrykk gjennom en tekst til våre medlemmer.
Bibliotekarene vet hva som skal til for å skape leselyst
Bibliotekarforbundet har levert sitt innspill til regjeringens kommende leselyststrategi for voksne. Innspillet bygger på erfaringer og vurderinger fra over 90 medlemmer over hele landet.
– Det har vært imponerende å se engasjementet blant medlemmene våre. Bibliotekarer jobber hver dag med å få mennesker til å oppdage leseglede, finne litteratur som treffer, og bidra til å etablere gode lesevaner. Denne kompetansen mener vi må strå sentralt i strategien, sier nestleder i BF Elisabeth Reinertsen.
Regjeringen arbeider nå med en nasjonal strategi for å styrke voksnes leselyst. Som del av arbeidet inviterte Kultur- og likestillingsdepartementet organisasjoner og fagmiljøer til en idédugnad til å komme med innspill til arbeidet. Fredag 29. mai gikk fristen ut for å levere innspill, og BF sendte inn sitt innspill i prosessen.
Elisabeth Reinertsen er nestleder i BF og er imponert over hvor mange av BF medlemmer som har engasjert seg i spørsmål om voksnes leselyst. Nå har BF levert sine innspill til regjeringens strategi.
Bibliotekarforbundet valgte å hente inn erfaringer direkte fra medlemmene før innspillet ble utformet. Responsen var stor, og mer enn 90 bibliotekarer og bibliotekansatte delte sine erfaringer og kompetanse fra arbeid med litteraturformidling og lesefremmende tiltak.
Skjermen utfordrer lesingen
Tilbakemeldingene fra medlemmene er tydelige. Mange peker på at skjermbruk, sosiale medier og et stadig høyere tempo i hverdagen gjør det mer krevende å finne tid og konsentrasjon til lesing.
En bibliotekar i folkebibliotek beskriver utfordringen slik:
Konsentrasjonstyven og leseødeleggeren er smarttelefonen, med endless scroll og fomo[1]
En annen peker på at lesevaner lett går tapt når hverdagen består av gjøremål og en konstant tidsklemme:
Tillærte lesevaner, eventuelt avglemte lesevaner. De som er motivert har knapt med tid. Særlig på hverdager.
Bibliotekarens rolle er avgjørende
Samtidig er medlemmene i BF samstemte om hva som faktisk virker.
Personlig litteraturformidling, lesesørvis, lesesirkler og andre lesefellesskap trekkes fram som noen av de mest effektive tiltakene for å få flere voksne til å lese.
– Det kanskje viktigste funnet er at bibliotekarene ser hvor stor forskjell personlig formidling gjør. Når mennesker møter fagpersoner som kjenner litteraturen og kan finne riktig bok til riktig leser, senkes terskelen for å lese, sier Reinertsen.
Hun understreker at dette arbeidet krever både kompetanse og ressurser.
– Leselyst oppstår ikke av seg selv. Den skapes gjennom formidling, samtaler og møteplasser. Bibliotekarer over hele landet gjør en formidabel innstas, men skal vi lykkes med å få flere voksne til å lese, må bibliotekene ha ressurser til å prioritere dette arbeidet.
Deltok på innspillsmøte
Bibliotekarforbundet deltok også på regjeringens innspillsmøte om leselyst for voksne i slutten av april. Der representerte forbundsstyremedlem Siv Christine Bjørang Jørstad BF i samtaler med en rekke organisasjoner og aktører fra bibliotek- og litteraturfeltet.
Siv Christine Bjørang Jørstad deltok på innspillsmøte til strategien på vegne av Bibliotekarforbundet.
– Det var stor enighet om at lesing ikke bare handler om tilgang til bøker, men om å skape motivasjon, fellesskap og gode leseopplevelser. Og om at tilgang også er tilgang til lydbøker, til digitale ressurser og andre kilder enn papir. Bibliotekarene spiller en helt sentral rolle i dette arbeidet, fordi de når ut til mennesker i ulike livsfaser og livssituasjoner, sier Jørstad.
Hun mener medlemsinnspillene har gitt BF et solid grunnlag for å løfte bibliotekarenes perspektiv inn i strategiarbeidet.
– Våre medlemmer sitter med en unik erfaring fra praktisk lesefremmende arbeid. Det har vært viktig for oss å få fremme disse stemmene i innspillet til regjeringen.
Vil styrke bibliotekene
I innspillet til regjeringen anbefaler BF blant annet styrket satsing på bibliotekfaglig formidling, bedre digitale tilbud og langsiktig støtte til lesefellesskap og oppsøkende virksomhet.
– Skal flere voksne lese, må vi investere i det som virker. Våre medlemmer er tydelige på at bibliotekene og bibliotekarenes kompetanse er en viktig del av løsningen, sier Reinertsen.
[1] fear of missing out/ frykt for å gå glipp av noe)
Møteplasser ved små folkebibliotek
Av Aud Gjersdal
Hva vil bibliotekene med sine møteplasser? Vilde Sandnes undersøkte situasjonen i fem små folkebibliotek. Noen forestilte seg biblioteket som tredjested, andre som høy- og lavintensive møteplasser. Den mest spennende tilnærmingen fokuserer på det relasjonelle arbeidet.
Fakta
Tittel: «Det er vi som skaper biblioteket» – en masteroppgave om små bibliotek som møteplass
Forfatter: Vilde Sandnes Fikk masterstipend fra BF for å dekke reiseutgifter
(foto: Kristin Strøm)
I 2014 kom det inn i folkebibliotekloven at biblioteket skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt. Men hvordan designes møteplasser i små folkebibliotek? Bibliotekar Vilde Sandnes har sett på dette i masteroppgaven sin. Hun forteller at som ledd i arbeidet besøkte hun fem små folkebibliotek i Norge, der hun intervjuet biblioteksjefer og enkelte bibliotekarer. Alle var opptatt av tre hovedtemaer: Sted, aktiviteter og relasjoner til bibliotekaren.
Et sted for nabolaget
Undersøkelsen viste at noen bibliotek hadde preg av å være et tredjested etter den anerkjente sosiologen Ray Oldenburgs beskrivelse – et sted mellom hjem og arbeid som bringer nabolaget sammen. Hun forteller at de kan minne om grendehus i tidligere tider der alle i bygda møtes.
Bibliotekarene var opptatt av at bibliotekrommet kan avgjøre om folk ønsker å bruke tid der, og samhandle med andre.
To av bibliotekene Sandnes undersøkte var designet med tanke på å fremme lokal tilhørighet. Det gjorde de ved å benytte seg av lokale kunstnere, og å gi biblioteket et særpreg basert på nærmiljøet slik at det skilte seg fra andre bibliotek.
– Jeg tror det er kjempeviktig at vi har steder hvor man kan sette seg ned sammen med folk man ikke kjenner.
Vilde Sandnes.
Flere bibliotekarer var opptatt av å skape god stemning i biblioteket f.eks. gjennom bruk av tidløse farger. Utformingen av rommet, som plassering av stoler, førte folk sammen. Noen bibliotek hadde få sitteplasser slik at ulike brukergrupper måtte sitte nær hverandre. En av informantene understreket betydningen av dette ved at brukerne bare hadde to bord å sitte ved. – Jeg tror det er kjempeviktig at vi har steder hvor man kan sette seg ned sammen med folk man ikke kjenner, sier hun.
Høy- og lavintensive møteplasser
Flere av bibliotekene fungerte som det Sandnes kaller høyintensive arenaer for deltakelse. På slike møteplasser lever mennesker ut sine viktigste verdier og interesser sammen med andre. De fleste hadde en slik funksjon i form av arrangementer. Ved et av bibliotekene har de «Lunsjpåfyll» der de inviterer inn en person som snakker om et tema, mens publikum kan spise lunsjen sin.
Lavintensive møteplasser, derimot, er steder der du eksponeres for, og må akseptere, mangfoldet av verdier og interesser. Nesten alle informantene snakket om slike møter på tvers, der en møter også ideer en ikke liker. Flere av bibliotekene hadde aviskrok, og når de slik bringer leserne i kontakt med aviser der de møter denne pluralismen av perspektiver, skapes en lavintensiv møteplass.
– Man blir ikke sittende i sin egen lille boble av tanker. Man blir eksponert for andres meninger, som kan gjøre at man revurderer det man selv tenker, sier hun.
Ved et bibliotek hadde de strikkekvelder. Dette kan fungere som en høyintensiv møteplass ved at folk samles om felles interesser. Samtidig kan det være en lavintensiv møteplass ved at arrangementet var åpent for alle, også de som ikke strikker. – Det gjør det med en gang til en mer lavintensiv møteplass, for da kan du bare komme og snakke. For det er jo det man gjør på en strikkekveld; man snakker sammen, sier Sandnes.
Informantene fasiliterte slike møteplasser ved å ha sitteplasser hvor det er naturlig å sette seg sammen med andre. Ved et av bibliotekene var bokhyllene fastmontert og det var lite plass. Denne begrensningen gjorde at barne- og ungdomsavdelingen var fysisk nær hverandre, noe som igjen førte de gruppene tettere sammen.
– Det er jo noe med at slik rommet er utformet, gjør noe med hvordan brukerne bruker biblioteket. Et bra bibliotek vil ofte ha muligheter for alt. Du kan sitte for deg selv, men du kan også sitte sammen med andre.
– Det relasjonelle arbeidet som en bibliotekar gjør i biblioteket er en av grunnene til at mange får lyst til å komme igjen og føler at det er et godt sted å være.
Vilde Sandnes.
Relasjonen helt avgjørende
Relasjoner er avgjørende for at biblioteket skal fungere som møteplass. Dette var det Sandnes syntes var mest interessant i arbeidet, og som hun opplevde var lite behandlet både i litteraturen og under bibliotekarutdanningen.
– Det relasjonelle arbeidet som en bibliotekar gjør i biblioteket er en av grunnene til at mange får lyst til å komme igjen og føler at det er et godt sted å være.
Noen kommer til biblioteket bare for å snakke med bibliotekaren. Hun forteller om en av informantene som var biblioteksjef og hadde mye administrativt arbeid.
– Hun så på det som kjempeviktig at hun også er ute i biblioteket og får den kontakten med de som kommer innom og kan være der for de faste brukerne. Som kommer innom og prater fordi de trenger noen å prate med, sier Sandnes.
Sandnes påpeker at biblioteket kan være et lavterskel sted for dem som synes sosiale situasjoner kan være krevende.
– Så er det lettere å komme på biblioteket, fordi der har de et utgangspunkt for samtalen, sier hun. En kan starte en samtale ved å spørre om hjelp til å finne en bok eller snakke om bøker.
Bibliotekarens rolle
Hun understreker at denne rollen som relasjonsbygger er helt grunnleggende for folkebibliotekene.
– Det at bibliotekaren kan være imøtekommende og være litt lyttende for alle som kommer i skranken og spør etter hjelp, er grunnsteinen i et godt folkebibliotek i dagens samfunn.
Bibliotekarforbundet: – Kommunekommisjonens forslag svekker kvalitet, kompetanse og velferd
Kommunekommisjonen la i dag fram sin første delrapport, der flertallet foreslår å fjerne lærernormen i skolen, fjerne lovfestede kompetansekrav i helse– og omsorgstjenesten, og innlemme øremerkede tilskudd i kommunenes rammetilskudd. Forslagene skaper sterke reaksjoner i utdannings- og velferdssektoren. Bibliotekarforbundet er tydelig på at dette er et stort steg tilbake for kunnskap, kvalitet og likeverdig velferd.
Støtte til Unio
Forbundsleder i Bibliotekarforbundet, Ola Eiksund støtter Unios vurderinger og de særmerknadene som Unios representant i Kommunekommisjonen, Geir Røsvoll, har levert.
– Når man river ned nasjonale krav til kompetanse og kvalitetsstandarder, taper både tjenestene og innbyggerne. Utdanning og kunnskap er grunnleggende velferd, det er direkte uansvarlig å svekke disse kravene i et forsøk på å gi kommuner større handlingsrom, sier Eiksund.
Røsvoll understreker i sine dissensmerknader at blant annet lærernormen har bidratt til en jevnere fordeling av lærerårsverk, og at kompetansekrav i helse– og omsorgstjenesten gir trygghet og kvalitet for pasienter og brukere. Å bruke rekrutteringsproblemer som argument for å senke kravene er både korttenkt og skadelig for sektoren.
Mye står på spill for skole, bibliotek og kunnskap
Bibliotekarforbundet mener at svekkelse av nasjonale minstestandarder i utdanning også vil ramme skolebibliotekene og bibliotekfaget på en rekke ulike måter.
Skolebibliotekenes rolle i læringsløpet blir mindre forutsigbar uten nasjonale føringer og stabil finansiering. Leselyst, informasjonskompetanse og den faglige støtten som skolebibliotekene står sentralt i å bygge trues når kompetansen og rammene svekkes. Uten styring og øremerkede midler kan kommunene få mindre insentiver til å prioritere nasjonale mål om kvalitet og likeverdig tilbud.
– Kunnskap bygges ikke ved tilfeldigheter, men må prioriteres. Kunnskap bygges gjennom kompetanse, ressurser og krever nasjonale forpliktelser. Når man foreslår å avvikle disse, er det et verdivalg som går på tvers av elevenes og innbyggernes behov, sier Eiksund.
Støtte fra Norsk Bibliotekforening: forslaget bekymrer
Leder i Norsk Bibliotekforening, Helene Voldner, gir sin støtte til Bibliotekarforbundets vurdering, og mener at forslaget motarbeider regjeringens satsing på leselyst:
– Vi er bekymret for konsekvensene av et forslag om å flytte midlene til skolebibliotek over til kommunenes rammetilskudd. Kommisjonens forslag vil svekke den viktige institusjonen som skolebibliotekene er. Det er bekymringsverdig.
Leder i Norsk bibliotekforening, Helene Voldner støtter Bibliotekarforbundets uttalelse og er bekymret for at forslagene om innlemming av bibliotektilskudd i kommunerammen vil svekke skolebibliotekene. (foto: Norsk bibliotekforening)
Kunnskap er velferd – kvalitet må stå i sentrum
Bibliotekarforbundet mener at det er fullt mulig, og nødvendig, å løse kommunenes økonomiske og rekrutteringsutfordringer uten å undergrave kvaliteten i velferdstjenestene:
– Vi er inne i en dyp økonomisk krisetid i kommune-Norge, og det er helt klart at vi har forståelse for at kommunedirektører har behov for kontroll på sine ressurser og at det krever omstilling. Men det siste vi trenger nå er å bygge tjenestene ned, sier Eiksund.
Han understreker at investering i kompetanse ikke er luksus, men en forutsetning for bærekraftige tjenester:
– Å redusere kompetansekravene og fjerne målrettede midler vil kanskje se ut som en besparelse på kort sikt, men det øker kostnadene på lengre sikt, både økonomisk og sosialt. Kvalifiserte ansatte gir bedre tjenester, forebygger frafall, sykdom og utenforskap, og de styrker fellesskapet. Det koster langt mer å reparere enn å bygge kvalitativt fra start av, sier Eiksund.
Han peker på at staten må ta et tydeligere ansvar for å sikre forutsigbar finansiering der nasjonale mål skal oppfylles.
– Kommunene skal ikke stå alene med regningen for samfunnets viktigste oppgaver. Nasjonale standarder må følges opp med nasjonale midler, avslutter Eiksund.
Bibliotekjournalistikken trengs – men den må også utvikles
Bibliotekarforbundet deler bekymringen til Biblioteket tar sakafor at uavhengig og kritisk bibliotekjournalistikk er under press. Bibliotekaren har i 32 år vært en viktig stemme, ikke minst som fagforeningskanal, men også med journalistikk som har bidratt til å belyse og utfordre utviklingen i biblioteksektoren. At savnet etter slike arenaer nå uttrykkes, tar vi på alvor.
Før vi tok beslutningen om å legge ned Bibliotekaren som trykt tidsskrift, spurte vi medlemmene våre hva de mente – og selv om det er mange som har satt pris på tidsskriftet, har det for flertallet av våre medlemmer ikke opplevdes som en krise å legge ned. Tvert imot fikk vi tydelige signaler om behovet for mer tilgjengelig og variert innhold, på flere plattformer.
Flere oppgaver – færre folk
Men for oss er det viktig å forstå landskapet vi opererer i. Biblioteksektoren har ikke vokst nevneverdig de siste årene i form av stillinger – selv om oppgavepresset har økt på bibliotekansatte. Tvert imot kjemper vi en daglig kamp for å bevare stillinger, og for å opplyse arbeidsgivere om hva bibliotekarer faktisk gjør, og hvilke samfunnsoppgaver de fyller.
Samtidig som sektoren holder fast ved sin sårbare posisjon, har heller ikke ressursene til å styrke infrastrukturen rundt den, som kommunikasjon og synliggjøring, økt.
I samme periode har forventningene til kommunikasjon vokst betydelig: Vi må være til stede på flere plattformer, konkurrere om oppmerksomheten i et overfylt informasjonsmarked og jobbe mer strategisk for å nå gjennom – både til egne medlemmer og til samfunnet rundt.
Prioriteringer og omprioriteringer
Det handler ikke om synlighet for synlighetens skyld. Presset utenfra mot bibliotekene øker – stillinger kuttes, rammer snevres inn, og forståelsen for bibliotekarenes rolle svekkes. Bibliotekarforbundet må derfor prioritere ressursene der vi best kan forsvare bibliotekene som samfunnsinstitusjon og bibliotekarene som profesjon. Det krever også at vi jobber på nye måter.
Våre medlemsundersøkelser viser at det i hovedsak er de eldste medlemmene som leser tidsskrifter. Vi må spørre oss: Hvordan kan vi lage innhold som både holder kvaliteten og samtidig treffer bredere – også de som er midt i arbeidslivet, eller på vei inn i det? Hvordan kan vi utvikle formidlingen, uten å miste dybden?
Vi vet at det trengs gode historier fra bibliotekfeltet. Og vi vet at bibliotekansatte har mye viktig å si og vise fram. Dette er noe vi ønsker å synliggjøre i større grad, men det er også et ansvar som må deles. Flere må bidra, fortelle, dokumentere og løfte hverandre. Journalistikkens fremtid i bibliotekfeltet avhenger ikke bare av plattformer, men av engasjement og samarbeid.
Vi håper at dette også kan bli en invitasjon til å utvikle nye former for journalistikk og debatt sammen. For vi trenger flere stemmer i bibliotekoffentligheten. Vi trenger Norsk Bibliotekforening, vi trenger Bok og bibliotek, og vi trenger at biblioteket tar saka. Ingen kan løfte dette feltet alene. Jo flere som bidrar til å dokumentere, analysere og synliggjøre hva som skjer i og rundt bibliotekene, desto sterkere står vi.
Trygge bibliotek, og tydelige stemmer
Når vi nå omprioriterer, gjør vi det også for å kunne bruke ressursene mer målrettet. For eksempel til å undersøke tilstandene i norske bibliotek – og ikke bare vise til «svenske tilstander». Trygge bibliotek er et tema mange norske bibliotekarer lenge har vært opptatt av. I høst har vi for første gang gjennomført en kartlegging av arbeidsmiljø og trygghet for de ansatte i bibliotekene, og om kort tid publiserer vi en rapport om omfanget av uønsket atferd og hvordan dette påvirker ansatte på jobb. På den måten kan vi bidra til å styrke arbeidsmiljøet for de som er på jobb, og følge opp nettopp den typen alvorlige saker som også når riksmedia, ikke bare fagpressen.
Men målet med dette arbeidet er ikke å havne i riksmedia – det er å bidra til løsninger. Vi ønsker at bibliotekene skal få oppmerksomhet for alt det viktige, spennende og fremtidsrettede som skjer – ikke bare når noe går galt. De mest alvorlige sakene må vi jobbe for å forebygge, ikke for å få omtale.
Så fortsett å følge med!
Vi skal gjøre det vi kan for å sikre gode arbeidsplasser, god journalistikk og sterk synlighet av bibliotek og bibliotekansatte over det ganske land.
Nasjonale prøver 2025: Lesekrisen kan ikke løses uten sterkere kommuneøkonomi
I en fersk pressemelding presenterer regjeringen nye tall om norske elevers leseferdigheter. Årets nasjonale prøver viser igjen en tydelig nedgang i leseferdighetene blant de yngste. På 5. trinn er nå 29 prosent av elevene på laveste mestringsnivå i lesing, omlag 3400 flere elever enn i 2022. På 8. trinn presterer 35 prosent på de to laveste nivåene i lesing.
Samtidig viser regjeringen til at de allerede har levert «ekstraordinære løft» for flere fysiske skolebøker, styrking av skolebibliotek og et nasjonalt leseløft på minst én milliard kroner over fire år. Denne lesemilliarden ble varslet i juli og fulgt opp i trontalen og statsbudsjettet for 2026 – det er ikke nye grep som følge av årets prøveresultater.
I budsjettforslaget for 2026 ligger de første midlene til leseløftet inne, blant annet 120 millioner til fysiske lærebøker og om lag 51 millioner til styrking av skolebibliotekene.
– I skarp kontrast til virkeligheten
Bibliotekarforbundet er positive til at regjeringen snakker om både lesing og skolebibliotek, men mener virkeligheten i kommunene forteller en annen historie enn den om satsing.
– Vi er dessverre ikke overrasket. I fjor løftet regjeringen også fram skolebibliotek og skolebibliotekarer, den gangen gjennom noen millioner i prosjektmidler til kompetanse. I samme periode har vi, som fagforening for bibliotekarer, sett en bølge av nedbemanninger i både skole- og folkebibliotek. Når dette omtales som en satsing, står det i skarp kontrast til virkeligheten for norske barn og foreldre. Det setter også kommunelederne i en umulig situasjon i allerede trange budsjetter, og tyder på at regjeringen undervurderer både alvoret i kommuneøkonomien og konsekvensene av kuttene lokalt, sier forbundsleder Ola Eiksund.
Flere bøker og nye prøver hjelper ikke hvis skolebibliotekene bygges ned og færre ansatte skal følge opp flere elever.
Leseløft og kommuneøkonomi må henge sammen
Etter at statsbudsjettet for 2026 ble lagt frem 15. oktober, har kommunale budsjettforslag poppet frem med kutt på kutt i utdanning og kultur. Bibliotek og skolebibliotek, som i liten grad er lovpålagte, rammes særlig hardt. Mange kommuner opplever at de ikke har økonomisk handlingsrom til å opprettholde aktivitet og bemanning i bibliotekene.
– Våre tillitsvalgte over hele landet jobber nå på spreng for å bremse kuttene lokalt og synliggjøre konsekvensene for barn og unge, sier Eiksund.
Skal leseløftet lykkes, må staten og kommunene dra i samme retning. Kommunene trenger handlingsrom til å:
ansette og beholde skolebibliotekarer
bygge opp og drifte gode skolebibliotek
gi lærere og bibliotekarer tid til systematisk leseoppfølging og formidling
Uten en reell styrking av kommuneøkonomien vil kommunene tvinges til å kutte videre i tjenester – også i skolebibliotek og andre lesefremmende tiltak.
Bibliotekarforbundet oppfordrer derfor alle partier på Stortinget til å bruke budsjettforhandlingene til å styrke kommuneøkonomien kraftig, slik at kommunene faktisk kan følge opp leseløftet i klasserom og skolebibliotek – ikke bare på papiret.
Biblioteket – et sted hvor alle føler seg velkommen?
Av Aud Gjersdal
Autistiske brukere av folkebibliotek møter barrierer som gjør at de ikke får brukt biblioteket som de ønsker. Ved å identifisere barrierer og redusere disse, økes tilgjengeligheten for denne gruppen.
Noen brukere opplever biblioteket på en annen måte enn de fleste. Bibliotekarene bør også tenke på dem. Det finnes ulike grupper som trenger tilrettelegging, og en av disse er autistene. Rundt 1,5 % av befolkningen er på autismespekteret, noe som i en by som Trondheim vil utgjøre over 3000 personer. Det betyr at mange kanskje ikke føler seg helt velkommen på biblioteket, og tilrettelegging kreves for å nå flere.
«Autisme, egentlig autismespekterforstyrrelser, er en fellesbetegnelse for slike utviklingsforstyrrelser i nervesystemet. Kjennetegn for autisme er vedvarende vansker med å starte eller opprettholde gjensidig sosialt samspill og kommunikasjon, samt begrensede interesseområder og repeterende og ufleksible atferdsmønstre.» (Store medisinske leksikon.)
Bibliotekar Tirill Bjørkeli Svaler (bildet over), opprinnelig fra vestlandsbygda Vaksdal, leverte i sommer masteroppgaven sin ved avdeling for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag ved OsloMet. Tittelen er «A Place Where Everyone Feels Welcome»: Strategies for Creating Sensory and Socially Inclusive Public Libraries for Autistic Users. Hun er opptatt av hvordan en kan redusere barrierer, slik at denne gruppen kan bruke bibliotekets tjenester på linje med andre. Bibliotekaren tok en prat med henne for å lære mer om dette lite omtalte temaet.
Demokratisk rettighet
Svaler sendte ut spørreskjema til autistiske brukere for å identifisere hvilke barrierer som hindret dem i å bruke tjenestene optimalt. Da hun fikk inn svarene, så hun at flere var besvart av personer som ikke var bibliotekbrukere. Likevel ønsket de å svare.
– Jeg tenker det er viktig å huske at det er folk som unngår biblioteket, selv om de har veldig lyst til å være der, understreker hun, og fortsetter:
– Alle har en demokratisk rett til å få tilgang til kunnskap, kultur og informasjon på lik linje med andre. Det står også i lovverket vårt, sier hun, og legger til at biblioteket fungerer som et tredje sted – en møteplass.
– Det gjør at det er et fint sted for autistiske brukere. Og om så, bare sitte alene og lese på det som de liker, ha et rolig sted å dra til, ha et sted der de kan utforske særinteresser og møte likesinnede mennesker. Men så er det ikke like lett for alle å komme til, og være i biblioteket. Dette handler også om universell utforming, sier hun.
Sensoriske og sosiale barrierer
Undersøkelsen kartla nettopp barrierer som gjør det vanskelig for personer å oppholde seg i biblioteket. Lyd var et hinder for mange.
– Det trenger ikke være for høy lyd, men at det er mange små lyder som legger seg over hverandre og blir en vond støy, sier hun. Andre barrierer kan være flimrende lyskilder, som gir for sterkt lys eller lager lyd. I tillegg kommer sosiale barrierer.
– Noen visste ikke helt hvordan de skulle spørre om hjelp, og det gjorde dem ukomfortable, sier hun. Mange kommuniserer ikke godt verbalt, og det blir vanskelig å spørre en bibliotekar om hvor ting er, eller hvordan man bruker søkesystemet. – Så er det fint å bare ha en åpenhet for at det fins andre typer kommunikasjon, om det så er skriftlig, med peking, eller tegnspråk.
Tirill Bjørkeli Svaler har besøkt Haugesund bibliotek, hvor teppebelagte gulv bidrar til å gi en behagelig sensorisk opplevelse.
Soner i biblioteket
Svaler spurte i spørreskjemaet hva drømmebiblioteket var. Flest ønsket seg ulike soner. Hun forklarer at dette handler om hvordan ting fungerer, og hvordan en skal oppføre seg i de ulike sonene. Uforutsigbarhet, som det å ikke vite hvilke regler som gjelder gjør det vanskelig for mange. En kan ha ulike lys i sonene, og muligheter for å justere lyssettingen. Møbler kan også varieres, for eksempel er stoler som runder rundt hodet veldig gode til å dekke lyd og gjør at man føler seg litt mer tilpass, forteller Svaler. – Så du får trygghetsfølelsen i biblioteket.
Haugesund bibliotek har også laget ulike soner med møbler som gjør oppholdet mer tilgjengelig for alle. Foto: Tirill Bjørkeli Svaler.
Åpne opp arrangementene
Noe som overrasket Svaler i svarene var at en stor andel hadde lyst til å ta del i arrangementer, men ikke klarte det på grunn av barrierer. Det var et stort sprik mellom de som tar del i arrangementer, og de som hadde hatt lyst til det uten de barrierene.
– Selv om man er autistisk, så har man jo ofte lyst til å ta del i samfunnet. Og arrangementer på biblioteker er en veldig fin måte å gjøre det på, på en litt lavterskel måte. Det handler om å finne læring og folk man kan ha noe til felles med, sier hun. Å gjøre arrangementer mer tilgjengelig er veldig viktig, og Svaler anbefaler at når det er et arrangement kan bibliotekaren forklare litt hva som kommer til å skje. Hvor lenge det kommer til å vare, og si at det er lov å gå om man føler for det. – Altså bare gi den informasjonen som kan gjøre det lettere å forholde seg til situasjonen. Bare de små konkrete tingene. Og det har veldig mye å si. Uforutsigbarhet er en av de største barrierene, utenom de sensoriske og sosiale.
Informasjon gir forutsigbarhet
Biblioteket kan gjøre besøket forutsigbart ved å gi informasjon. Kart er enkelt og effektivt.
– Det trenger ikke være et kjempebra kart. Det kan vise hvor biblioteket er, de ulike sonene og hvor toalettet er. Hvor det er utganger, og hvor man kan gå for å slappe av. Spesielt hvis man føler seg overveldet. Hvem kan man spørre om ting? Bare ha informasjonen tilgjengelig. Det hjelper mye, sier hun. British Museum har laget et «Sensory Map» som pdf på hjemmesiden. Kartet viser hvor kafé, heiser og informasjonsskranken er. Støynivået på ulike steder er markert, hvordan lyset er på ulike steder i bygget og hvor det er tett med folk. Introduksjonsvideoer er en annen løsning.
– Videoer som viser hva du kan forvente deg i biblioteket. De viser hvordan du kommer deg inn, hvordan inngangen ser ut, og hvor ulike ting er, sier hun. Legger man det ut på internett så blir det tilgjengelig for alle. Noen bibliotek ligger inne i Street View i Google Maps. Svaler synes dette er en veldig god løsning, men det er ikke alltid like lett å vite at denne tjenesten finnes, og hvor en kan finne den. Her kunne bibliotekarene synliggjøre bildene bedre.
– Ofte er det relevant for flere enn personer på autismespekteret.
Tydlig skilting og markering av stillesone ved HumSam-biblioteket ved UiO. Tydelig skilting av ulike soner, noe som er typisk for akademiske biblioteker, sier Tirill Bjørkeli Svaler. Kanskje kan flere ta lærdom av det? (foto: Tirill Bjørkeli Svaler).
– Bare være et godt menneske
– Jeg tenker det viktigste er å være klar over at det er noen som kanskje oppfører seg litt annerledes, eller må kommunisere på en annen måte, og at det ikke skal bli sett på som rart. Det handler egentlig bare om å være et godt menneske, godta at ikke alle har lyst til å snakke med deg, og at ikke alle har lyst til å si hei, sier hun. Noen har behov for å gå på biblioteket med solbriller og caps, og da er det viktig at det blir akseptert.
– Det skal ikke så veldig mye til annet enn aksept og forståelse. Og når man har det, så merkes det fort, sier hun. For eksempel kan en ha solsikkebånd til utlån i skranken.
– Om ikke solsikkebånd, kan man bruke pins med en solsikke på. Da kan personer vise at det kan være jeg trenger litt mer assistanse eller litt mer tålmodighet, sier Svaler.
Folkebibliotekene kan gjøre små endringer som betyr mye. En trenger kunnskap om brukergruppen, og det gir denne masteroppgaven. Så handler det videre om å tilstrebe å være et godt bibliotek for alle. Det betyr å redusere barrierer, å vise aksept og inkludering – slik at alle føler seg velkommen. – Alle kan gjøre noe.
Føler du deg trygg på jobb? – Delta i undersøkelse om vold, trusler og trygghet i bibliotek
Biblioteket skal være en trygg møteplass – men hva skjer når bibliotekansatte selv opplever trusler eller vold på jobb? Nå vil Bibliotekarforbundet kartlegge hvordan ansatte opplever tryggheten på arbeidsplassen. Og din stemme teller. Undersøkelsen er åpen for alle som jobber i bibliotek.
De siste årene har vi gjennom mediebildet kunnet få inntrykk av at tilfeller av vold og trusler i bibliotekene har økt, enten det er snakk om fysiske voldsepisoder i biblioteket, trusler mot ansatte eller andre tilfeller av uønsket atferd. – Alle som jobber i bibliotek har rett til en trygg arbeidsplass, sier forbundsleder i Bibliotekarforbundet, Ola Eiksund. – Vi vet at hverdagen er ulik – noen opplever et godt arbeidsmiljø, andre møter utfordringer og utrygghet. Vi tror presset kan ha økt flere steder, men vi trenger kunnskap for å forstå hva som faktisk skjer
Åpen møteplass skaper utfordringer
– Vi vet ikke sikkert, men vi kan anta at utviklingen kan være lik i Norge. NAV-kontorene og bankene har kun åpnet for avtalte møter, mens bibliotekene fortsatt har åpent for alle. Rus og psykiatri er en del av hverdagen her, og det gjør at ansatte noen ganger møter situasjoner som skaper frykt eller utrygghet. Hvordan disse situasjonene håndteres varierer, forklarer Eiksund.
Bibliotekene er blant de få offentlige stedene som er åpne for alle. I Sverige viser en ny rapport fra fagforeningen DIK at bibliotekarene i økende grad bruker arbeidstiden på å hjelpe innbyggere med tjenester som bank- og sosialtjenester. Undersøkelsen viser også økende sosial uro, hærverk og vold på bibliotekene.
Mangel på systematisk kunnskap
I Norge finnes det ingen bred kartlegging av arbeidsmiljøet i bibliotekene. Enkelte bibliotek har god oversikt over egen arbeidsplass, men for å avdekke trender og systematiske utfordringer trengs samlet kunnskap. I 2017 leverte Cecilie Røe og Anne Clemens masteroppgaven «Der ingen ville se at så mye kunne skje», som pekte på alvorlige trusler og konflikter i biblioteket. Arbeidet førte til økt bevissthet om konflikthåndtering og oppfølging i sektoren. Nå, nesten ti år senere, finnes det ingen ny kartlegging. – Som fagforening ønsker vi å ta ansvar for medlemmers arbeidshverdag og bruke denne undersøkelsen til å få fakta på bordet og kunne handle der det trengs, sier Eiksund.
Kartlegging for bedre arbeidsmiljø og trygghet
Undersøkelsen skal gi bedre kunnskap om hva som faktisk skjer, og slik blir det enklere å finne frem til tiltak som trengs for at alle som jobber i bibliotek skal føle seg trygge. Bibliotekarforbundet oppfordrer alle til å dele undersøkelsen med ansatte som har kontakt med publikum – i folkebibliotek, skolebibliotek, UH-bibliotek eller småbibliotek.
– Hovedansvaret for trygghet ligger hos arbeidsgiver, men vi har alle et ansvar for å si ifra og bidra til å finne de gode løsningene, sier Eiksund.
Svar på undersøkelsen her
Undersøkelsen er åpen for alle som jobber i bibliotek, uavhengig av medlemskap. Svarene er anonyme, og det tar ca. 7–10 minutter å gjennomføre.
