Folkebibliotek for beredskap – forberedt på kriser og krig
Av Aud Gjersdal
Denne uken har mange bibliotek bidratt i en dugnad for egenberedskap. Husholdninger må være forberedt på å klare seg selv en periode om noe uventet, som for eksempel bortfall av strøm, skjer. BF tok en prat med Stine-Marie Schmedling, tjenesteleder for avdeling Demokrati og ytringsfrihet på Tønsberg og Færder bibliotek. Biblioteket har laget en veileder for beredskap for bibliotekene sammen med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.
Veilederen viser hvordan bibliotekene kan inngå i kommunens beredskap. Den ble sendt ut til alle folkebibliotek i landet, sammen med bokmerker og en liste over litteratur som kan brukes i utstillinger. – Det vi ser er at dette er folk veldig interessert i. Folk er sultne på informasjon om beredskap, sier hun.
«Egenberedskap handler ikke bare om utstyr, men også om kunnskap, vaner og samarbeid. Biblioteket kan spille en viktig rolle i dette arbeidet: som formidler av kunnskap, som møteplass for samtaler, og som et sted folk har tillit til.»
– Bibliotek og egenberedskap – en veileder for bibliotekene
Når bredt ut
– Vi skal bidra til en befolkning som er rustet mot desinformasjon, sier hun, og understreker at bibliotekene må sørge for at folk er gode på kildekritikk. Det er mange gode grunner til at folk må være gode på kildekritikk, og en av dem er under en krise. Dersom befolkningen vår ikke kan skjelne mellom desinformasjon og reell informasjon fra myndighetene under en krise vil det kunne få alvorlige konsekvenser.
– Biblioteket er en arena som blir brukt av en veldig bred del av befolkningen. Her har vi mange ulike typer mennesker, sier hun.
På Tønsberg og Færder bibliotek har de godt over 300 000 besøkende i året. Her er det folk fra alle samfunnslag, opprinnelser og aldre.
– Egenberedskap, der tenker jeg vi kan ta en rolle nettopp fordi vi har mulighet til å nå så bredt ut.
Stine-Marie Schmedling, tjenesteleder ved avdelingen for demokrati og ytringsfrihet, Tønsberg og Færder bibliotek. Foto: Tønsberg og Færder bibliotek.
Samarbeid med kommunen
De har hatt et veldig godt samarbeid med kommunen.
– Vi oppfordrer veldig sterkt til at de som skal tematisere beredskap på en eller annen måte, må koble seg på de andre i kommunen som jobber med det, sier hun. Bibliotek blir gitt mange oppgaver i stortingsmeldinger og andre politiske dokumenter, og ble nevnt i Totalberedskapsmeldingen.
– Men det er noe med å sjekke hvem andre i min kommune eller i mitt lokalsamfunn som jobber med dette. Og så begynne med å kartlegge hva som egentlig er behovet, sier hun.
De hadde selv en del ideer om ting de ønsket å gjøre i Tønsberg. Men i et møte med beredskapssjefen og beredskapskoordinatoren kom det frem at andre allerede hadde det ansvaret. Det er viktig å ikke begynne å dekke behov som andre allerede har funnet en løsning på, så en må se hva som allerede blir gjort. Det kom også frem at de brukte begreper på en annen måte enn i beredskapsfaget.
– Jeg tror det er veldig viktig at folkebibliotekene er flinke til å koble seg på. Og når det kommer til akkurat beredskap, så er alle kommuner pålagt å ha en person i kommunen som er beredskapskoordinator.
Dugnad for sikkerheten
Schmedling poengterer at vi er helt avhengig av en godt opplyst befolkning som kan skille informasjon fra myndighetene fra desinformasjon. Sikkerheten til befolkningen må ivaretas. Biblioteket er ikke et kommunikasjonsverktøy for staten og kommunen. De har ansvar for å kommunisere ut tingene sine selv. Biblioteket skal ha en armlengdes avstand, og kan stille kritiske spørsmål.
– Vi har et redaksjonelt ansvar og en redaksjonell frihet, så vi står fritt til å si at dette skal vi ikke gjøre, sier hun. Samtidig ser de hvilke arrangementer publikum kommer på, hvilke foredrag de kommer på, og hvilken type informasjon de er opptatt av. Det viser at publikum er veldig opptatt av beredskap. – Det å bidra i en slags dugnad hvor vi hjelper stat, kommune og fylkeskommune med å få ut ekstremt viktig informasjon til befolkninga, tenker jeg at er en helt naturlig rolle å ta.
Enkelt å bidra
Det trenger ikke koste så mye å bidra. – Det er litt det som er poenget med veilederen også, at det kan være veldig lite ressurskrevende, sier hun. Det kan være noe så enkelt som å sende en kort mail til den som jobber med beredskap i kommunen. Si: «Hei, vi kan gjerne være en arena for litt informasjon om beredskap hvis det er interessant.»
– Det kan være at man har noen lokale aktører, sier hun. Hvis man er et veldig lite bibliotek med lite ressurser, så kanskje Røde Kors har lyst til å gjøre den jobben. De kan kanskje fortelle om hvilke planer de har i tilfelle en krisesituasjon. – Det er ubehagelig å tenke på alt som kan skje, men når trusselen er der, så er det bedre at folk får informasjon om hva som kommer til å skje. Det kan trygge en del folk, sier hun.
Tilbud om gratis helsesjekk av kosedyret har de også forsøkt. Her hadde bamseleger fra Larvik Røde Kors bamsesykehus. Dette gav barna mulighet til å møte hjelpeapparatet i trygge omgivelser, slik at situasjoner blir mindre dramatiske senere.
Samtidig kan biblioteket selv integrere oppgaven med daglig drift som bokkjøp og egne utstillinger.
– Det er egenberedskapsuka nå. Det er statens kampanje for å sørge for at befolkninga er klar, og har sin egen beredskap på plass. Men det er ingenting i veien for at bibliotekene tematiserer egenberedskap, snakker om kildekritikk og har bamsesykehus. Det kan man gjøre hele året. Det er ikke for sent å gjøre noe neste uke, etter jul eller på våren.
Biblioteker – en nøkkel til beredskap mot påvirkning
Av Aud Gjersdal
Aktører fra Russland og Kina bruker påvirkningsaksjoner for å svekke vesten og styrke egen posisjon, mener spesialrådgiver Eskil G. Sivertsen ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). I slike aksjoner inngår spredning av narrativer. Bibliotekene kan bidra til styrket beredskap mot slik påvirkning, mener han.
«Norge vil sende 22 F-16 kampfly til Ukraina, ti av dem er ikke egnet til å fly1.» Dette kan vi lese i nettavisen Pravda-NO2. Dette er en russisk såkalt «proxy-side» – en falsk nettavis som inngår i et større nettverk av falske nettaviser på mange språk. Artikkelen forteller videre at bare tolv av flyene er flydyktige og at resten kan demonteres for reservedeler. Ifølge avisen har vesten gjentatte ganger erkjent at det er for sent å levere F-16 fly til Ukraina, fordi det russiske luftforsvaret allerede er klar til å møte dem. Som kilde oppgis kanaler på Telegram. Dette er en skybasert tjeneste som tillater brukere å sende meldinger, dele bilder, videoer og andre filtyper. Den russiske nettavisen har i dag liten trafikk, men det kan fort endre seg. Artiklene kan uansett ha en viktig funksjon ved å fungere som kilde for andre saker.
Sannheten ofres
Falske nyheter som dette inngår i påvirkningsarbeid. Kunstig intelligens (KI) brukes i økende grad i slikt arbeid. – KI brukes i produksjon av såkalt syntetisk innhold, som falske bilder, tekst, lyd, video og så videre, sa spesialrådgiver Eskil G. Sivertsen ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) i sitt foredrag under Nordens dag 2024. – Det er nokså lett å klone stemmen til noen, sa han, og ga et eksempel: I Slovakia fikk lederen for det liberale NATO-tro partiet en deepfake lydfil mot seg, og den ble lekket på sosiale medier to dager før valget. Deepfake er bruk av KI til å lage realistisk, men falskt video- og lydinnhold, der kjente stemmer og personer manipuleres. – Her hørtes det ut som han snakket med en journalist og avtalte at han skulle rigge valget ved å kjøpe stemmer fra romfolket. I tillegg skulle han sette opp prisen på øl etter valget, sa Sivertsen.
Slik kan det gjøres. Her ofrer aktører sannheten for å nå mål. Fremmede stater fremmer egne interesser gjennom såkalte «påvirkningsoperasjoner». Men hva er egentlig påvirkningsoperasjoner, og hvordan kan bibliotekarene bidra til at befolkningen blir mer motstandsdyktig mot uønsket påvirkning?
– Nett og sosiale medier er en global kamparena for makt og innflytelse, og kamp om narrativer, sa Eskil G. Sivertsen på Nordens dag. Foto: Forsvarets forskningsinstitutt
Globalt økosystem for påvirkning
– En påvirkningsoperasjon er når noen – en fremmed stat, aktivister, grupper – hvem som helst, bruker illegitime virkemidler og manipulasjonsteknikker på nett og sosiale medier for å påvirke virkelighetsoppfatningen til en målgruppe, ofte uten at målgruppen er klar over det, sier Sivertsen til Bibliotekaren. Slike operasjoner brukes gjerne i kombinasjon med andre virkemidler.
– Hvordan kan vi identifisere påvirkningsaksjoner? – Det er ikke så lett. Av statlige aktører er det særlig Russland og Kina, og begge bruker stedfortredere slik at det ikke skal vises at det er dem som står bak. – Russland har for eksempel bygget opp et globalt økosystem av infrastruktur, profiler og falske nettaviser på mange forskjellige språk for å kunne distribuere informasjon til store målgrupper over hele verden. Dette skjer slik at det ikke er synlig at det er Russland som står bak, sier han, og legger til at nettaviser som Sputnik og RT er toppstyrt fra Kreml. De får instruks derfra om hva de skal fokusere på og hvilke ord som skal brukes. «Kiev-regimet» er for eksempel termen som brukes om den ukrainske regjeringen. – Så finnes en underskog av tilsynelatende legitime og uavhengige nettaviser og tenketanker på mange språk som reproduserer det RT og Sputnik sprer, og lager egne saker på de samme narrativene, sier han. Av nyere dato er det det internasjonale «Pravda-nettverket» som utgir tilsynelatende uavhengige nettaviser. Her spres desinformasjon og splittende innhold. Vi finner den norske utgaven på https://pravda-no.com/.
Botnettverk, fortsetter Sivertsen, er et annet element i økosystemet. Det er programvare som utfører oppgaver på Internett, ofte slik at de imiterer menneskelig aktivitet, som å kommentere, like og dele innlegg. Meta oppdaget for eksempel i 2023 et nettverk, opprettet fra Kina, på nærmere 4800 falske profiler på sosiale medier. Profilene inneholdt falske bilder, navn og steder, slik at det så ut som om vanlige amerikanske brukere uttalte seg om politiske saker. Kontoene spredte innhold fra både liberale og konservative kilder, og det antas at målet var å øke polariseringen i samfunnet3. – I tillegg betaler russiske myndigheter forfattere, journalister og influensere rundt omkring i verden for å spre russiske narrativer uten at det er synlig.
Målet er å svekke vesten
– Det store overbyggende målet er å påvirke internasjonal politikk og samfunn i en retning som gagner Russland. Målet er å svekke vestens makt og innflytelse, og øke sin egen, sier han, og det gjøres ved å påvirke de narrativene som utvikler politikk og samfunn. – Det er ganske tydelig for Russlands del at målet er «refleksiv kontroll». Det er å påvirke virkelighetsoppfatninger til en målgruppe, slik at disse tenker og derfor handler mest mulig i tråd med Russlands interesser, sier han. Det kan være å svekke støtten til Ukraina eller den tilliten befolkningen i Vesten har til egne myndigheter og egne medier. Hvordan kan de få dette til? Ved å spre fortellinger eller narrativer. Russiske aktører er opportunistiske og griper mulighetene som kommer i deres vei. Uro er her et nyttig element for å skape gripende fortellinger med en kjerne av sannhet i seg. For å svekke tillit i befolkningen forsøker de å forsterke uro som demonstrasjoner og protester i vestlige land. – Da går de inn på sosiale medier i et land, gir seg ut for å være fra dette landet og sprer meldinger for å fyre opp under konflikten. For å svekke støtten til Ukraina fortelles det blant annet at ukrainske myndigheter er korrupt og at støtten forsvinner i korrupsjon, sier han. Også bibliotekene kan bli involvert.
– Bibliotekene bør, som alle andre, ha gjort en risiko- og sårbarhetsanalyse. Hva er våre sårbarheter i egen institusjon og hva kan en aktør gjøre for at det blir vanskelig for oss å utføre vårt samfunnsoppdrag? Neste steg er å se på våre avhengigheter, og her vil tillit være viktig, sier han. Deretter må en se hvordan en aktør kan angripe sårbarhetene.
Våre briller er laget av narrativer
– Våre politiske syn er basert i narrativer, som er opplevde sannheter vi alle bærer på. De kan være sanne, delvis sanne eller helt usanne, men de føles sanne, sier han, og forteller en anekdote. Da russiske styrker angrep Ukraina, ringte en russisk student i Ukraina hjem og fortalte at universitetet nå ble evakuert, siden de ble beskutt av russiske soldater. Men det trodde ikke foreldrene noe på, for de var overbevist av Putins fortelling om at Russland utførte en målrettet spesialoperasjon mot ukrainske nazister og selvfølgelig ikke angrep sivile mål. – Det der er bare tull, mente foreldrene. Det passet ikke med deres opplevde sannhet. Vi ser på verden gjennom noen briller laget av et narrativ, sier han, de er ikke forskningsbaserte, men skaper tolkningsrammer for vår opplevelse av verden. De brukes av stater, grupper og kommersielle aktører for å oppnå egne strategiske mål.
Det er lettere å se russiske narrativ, enn våre egne.
– Vi er ofte blinde for våre egne narrativer, sier Sivertsen, og forteller som et eksempel hvordan samfunnet har endret syn på kvinner. Før skulle kvinnen være hjemme og ta seg av hus og hjem, mens mannen jobbet. Slik var narrativet, som ble opplevd som en selvsagt sannhet i samfunnet, men slik er det ikke nå. Når narrativene forandrer seg, utvikler samfunnet seg, sier han. Og narrativer kan konstrueres, forsterkes og fordreies.
Bibliotekene kan styrke beredskapen i befolkningen
– Utfordringen er at den åpne, frie og kritiske samtalen vi må ha i et demokrati beskyttet av ytringsfriheten, foregår i dag inne i digitale rom som ikke er underlagt demokratisk kontroll. De styres av noen få teknologiselskaper, der rommet manipuleres av algoritmer vi ikke har innsyn i. Det er relativt lett å manipulere det rommet, og det er det vi ser Kina og Russland gjør. Dermed infiltrerer de den offentlige samtalen uten at vi er i stand til å se det. Er vi mye på sosiale medier, kan vi få en fragmentert virkelighetsoppfatning der vi får mer og mer av det vi er interessert i og får bekreftet og forsterket det vi allerede mener og tror på, sier han. Bibliotekene tenker han har to viktige oppgaver i å styrke beredskapen mot påvirkningsoperasjoner.
– Det ene er å bidra til kunnskapsheving i befolkningen, særlig for dem som er ferdig på skolen, siden dette jo kommer litt inn i skolen. Alle er på den digitale slagmarken hvor narrativkrigen foregår hver dag. Det handler om digital kompetanse, kildekritikk og det å vite hvordan påvirkningsaksjoner fungerer, sier Sivertsen.
– Bibliotekene kunne holde kurs, temakvelder eller liknende. Kunnskap øker motstandskraft. Det andre er at bibliotekene er en møteplass med offentlig debatt.
– Man har tatt folk som kjefter på hverandre på nettet og satt dem sammen i et rom. Så har de blitt gode venner. Polariseringen, hatpratet og dritten øker med avstand og med å sitte bak en skjerm. Når vi sitter ansikt til ansikt, er det noe helt annet som skjer. Biblioteket kan tilrettelegge for arenaer der folk kan møtes, gjerne med folk som en er riv, ruskende uenig med. – Prøv å tørre litt. Inviterer vi til debatt om brennbare temaer som vindkraft, innvandring, klima eller kjønnsidentitet? Det hadde vært kult.
Fakta
RT (tidligere Russia Today) er et russisk, statseid nettverk av nyhetskanaler som sender på mange språk over store deler av verden.
Sputnik er et russisk, statlig nyhetsbyrå.
I vesten regnes disse to mediene som Kreml-styrte propagandakanaler.
Beredskap handler ikke bare om å sikre seg vann, batterier og knekkebrød i hjemmet. I dagens verden, preget av desinformasjon, propaganda, krig og politisk polarisering, trenger vi nye former for beredskap. Lesing er en av dem. Lesing gir mulighet til å orientere oss, og forstå hva som foregår i samfunnet. Den kan bidra til å løse problemet med den fragmenterte virkelighet. Bibliotekene og bibliotekarene kan vise frem den gode litteraturen, og dyrke lesegleden slik at det dannes brede fellesskap. Skolebibliotekene bidrar i leseopplæringen, slik at det ikke oppstår ressursskiller mellom de som kan tilegne seg informasjon og de som ikke kan.
Dette kom frem under arrangementet «Lesing er beredskap» under Arendalsuka i august om. Arrangører var Norsk bibliotekforening (NBF), Den norske Forleggerforening og Litteraturhuset i Oslo. Ordstyrer var leder av NBF, Helene Voldner.
– Kanskje er mediet budskapet?
Paul Buvarp, forsker på påvirkning og desinformasjon ved Forsvarets forskningsinstitutt påpeker at dagens metoder som faktasjekking, avsløring og merking av informasjon har begrenset effekt. – Forskning har vist at usannheter sprer seg fortere, bredere og dypere enn sannhet på sosiale medier, sier han. Buvarp stiller spørsmål ved om problemet ligger i mediet.
Panelet på Arendal bibliotek. Fra venstre: Helene Voldner, Sarah Sørheim, Mads A. Andersen, Kjersti Løken Stavrum og Paul Buvarp
– Kanskje ligger problemet i selve mediet, som lar usannheter bevege seg friere enn sannheten? Kanskje er mediet budskapet? spør han. Dette siste utdyper han senere i en epost til Bibliotekaren: «Mediet er budskapet er egentlig det mest kjente sitatet eller konseptet fra medieteoretikeren Marshall McLuhan. Det han (og i forlengelse, jeg) mener med det er at det det er mediet i seg selv, altså teknologien og formatet, som former samfunnssamtalen, mer enn innholdet. Syntaks i stedet for semantikk. Av og til illustrerer jeg dette ved å si noe sånt som at det er forskjell på de samtalene og den kommunikasjonen som skjer via radio, eller litteratur, eller tv eller røyksignaler. Så mediet i seg selv er det som gir forutsetningene og former hva vi snakker om.»
I panelsamtalen fremhevet Buvarp videre at pressen filtrerer og verifiserer informasjon, før den når allmennheten, noe som ikke skjer på Internett. På nettet eksisterer små individuelle brukerprofiler som trekker til seg informasjonen de ønsker. – Det finnes ingen verifikasjon. Det atomiserer oss og vi blir til enkeltpersons-markeder og personlige brands, sier han. Buvarp trekker også frem at vi har en iboende tendens til bekreftelsesfeil, der vi lettere tror på informasjon som bekrefter våre allerede eksisterende overbevisninger. I tillegg er vi mer tilbøyelige til å tro på informasjon som gir oss verdi i den gruppen vi ønsker å tilhøre.
– Sannhet er lavere nede på listen over det vi verdsetter. Vi ønsker sosial kontakt og bekreftelse på at vi har rett.
Paul Buvarp, Forsvarets forskningsinstitutt.
– Sannhet er lavere nede på listen over det vi verdsetter. Vi ønsker sosial kontakt og bekreftelse på at vi har rett, sier han, og fortsetter:
– Vår felles virkelighetsforståelse krymper. Internett og sosiale medier undergraver vår evne til å danne bred konsensus og dyrke den felles virkelighetsforståelsen. Kunstig intelligens forsterker dette ved å gi bedre muligheter til å pleie egne personlige virkeligheter og lage det vi vil se selv, sier han, og poengterer viktigheten for samfunnet og demokratiet med konsensusbyggende prosesser. Papirbøkene kan bidra til å løse utfordringen med fragmenterte virkeligheter.
– Vi må absolutt dyrke lesegleden, og det på en måte som dyrker brede fellesskap.
Større mangfold
Mads A. Andersen, nyhetsredaktør i Dagbladet, ser tilbake på den tiden han vokste opp i Fredrikstad på 1980-tallet. Da hadde mor, far og barna i familien mer enhetlige virkelighetsoppfatninger, og med de samme referansepunktene fra mediene, når de samlet seg rundt middagsbordet.
– I dag har vi ikke det. Mor kommer med sine nyheter som hun har konsumert i løpet av dagen, jeg selv med mine, og barna kommer med hver sine ting, sier han. Dette gjør samtalene rundt middagsbordet mer mangfoldige.
– Samtalene og refleksjonene rundt middagsbordet blir bredere, og perspektivene som det er mulig å ta opp, og få forståelse for, blir større. Det er den positive siden av den fragmenterte virkeligheten vi lever i, poengterer han. Andersen påpeker at medieinnhold kan være både uforståelig og kjedelig, noe som gjør at det ikke når ut til flest mulig nordmenn. Han understreker nødvendigheten av å skrive på en forståelig og engasjerende måte, slik at leseren henger med.
– Dersom vi kan skrive om Donald Trump på en måte som både når en gutt på tolv år og en kvinne på 41 så har vi jo lyktes. Da kan de sitte rundt middagsbordet og ha en fornuftig samtale rundt det, og det er samfunnsnyttig, og en bra beredskap å ha med oss videre.
Mads A. Andersen, nyhetsredaktør i Dagbladet.
– Dersom vi kan skrive om Donald Trump på en måte som både når en gutt på tolv år og en kvinne på 41 så har vi jo lyktes. Da kan de sitte rundt middagsbordet og ha en fornuftig samtale rundt det, og det er samfunnsnyttig, og en bra beredskap å ha med oss videre, sier han. Andersen forteller at de ønsker folk skal komme til Dagbladet ikke bare for å sikre Norge god beredskap, men også for å bli underholdt.
– Det som er det fantastiske med den tabloide journalistikken, er den buffeen som tabloide medier byr på: Den gir deg ting du kan le av og å bli klok av.
Må bli bedre til å formidle
Sarah Sørheim, leder for nisjeenheten i Schibsted, styreleder i Shifter og Fri Flyt, påpeker at beredskap, altså evnen til å kunne forsvare seg, også handler om muligheten til å forstå hva som skjer rundt seg.
– Det er derfor vi har medier. Det å forklare hva som foregår i samfunnet er vår kanskje viktigste jobb, sier hun. For å lykkes med det, må mottakeren være i stand til å forstå innholdet. God formidling er avgjørende.
– Det viktigste er ikke hvor folk får tak i informasjon, men at de får tak i informasjon som er kvalitetssikret og at leseren klarer å gjøre gode vurderinger av informasjonen ved hjelp av kildekritikk, sier hun. Samtidig er det vanskelig å få folk til å lese lange tekster, og de har derfor redusert bruken av slike.
– Det er ikke noe alternativ å lage Aftenposten slik den var i papir på 1980- og 90-tallet. Vi må nå leseren på en helt ny måte, sier hun og minner om hvor snevert og elitepreget medielandskapet da var. Mediene hadde et hegemoni og det var deres virkelighetsforståelse som dominerte.
– Det alle som jobber med tekst må gjøre er å skrive og formidle på en måte som gjør det mulig å forstå for de med normal evne til å lese, sier hun, og peker på at målinger viser at den er svekket. For å gjøre det enklere å lese har Aftenposten junior derfor gulet ut alle vanskelige ord i artiklene. Når en holder musepekeren over vises en forklaring. Dette senker terskelen for at folk kan tilegne seg godt innhold. Sørheim poengterer at mediene må være der folk er.
– Vi må være på TikTok og Snapchat. Så må vi håpe da at de vi treffer blir nysgjerrige og får lyst til å vite mer.
Sara Sørheim, Schibsted.
– Vi må være på TikTok og Snapchat. Så må vi håpe da at de vi treffer blir nysgjerrige og får lyst til å vite mer, og beveger seg opp fra 15 sekunder på TikTok til å bli abonnementer på New York Times.
Må bli bedre til å lese
Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, understreker at vi ikke må svartmale Internett, som gir så mange mulighet til å både innhente informasjon, og å meddele seg. Også papirpressen har dårlige virkninger, og hun siterer en av Ludvig Holberg sine epistler, fra 1748:
«Derimot kan det innvendes at den letthet og makelighet som trykken fører med seg, forårsaker adskillige uleiligheter. Derved belastes verden med en uhyrlig mengde av unyttige skrifter, og studerende folk fyller opp hjernen med vidløftig lærdom, og gir seg hverken tid eller midler til å reflektere over hva de leser. Herutover ser vi i vår tid ikke slike sjeldne genier som i gamle dager, da studerende menn heller skjerpet sitt hode ved inderlig meditasjon, enn å fylle det med vidløftig lesning og med andres tanker og meninger.»
– Alt var ikke bedre før, fortsetter hun. – Dersom vi skrur av Internett, så kommer ikke papiravisene tilbake, sier hun. Vi kommer da heller ikke til å finne tilbake sammen rundt TV-en eller radioapparatet som da vi var små.
– Det har aldri vært bedre for ytringsfriheten enn nå.
Kjersti Løken Stavrum, adm. dir i stiftelsen Tinius.
– Det har aldri vært bedre for ytringsfriheten enn nå, sier hun. Nettet gjør det mulig å nå andre som deler interesser uansett hvor de er. En kan innhente informasjon fra hele verden. – Klart det er en fordel at algoritmene bringer meg til New York Times, når jeg er vokst opp med Øvre Smaalenene, sier hun, og poengterer at tilgang til uendelige mengder informasjon ikke hjelper om en ikke kan tilegne seg den. Til syvende og sist handler det om evnen til å tilegne seg informasjon. Mengdetrening i lesing er nødvendig, og da er det smart å lese både på skolen, samt ha leselekser. Læreren og skolebibliotekene må være med på å vise frem all den gode litteraturen som finnes.
– Det vil oppstå helt uønskede ressursskiller mellom de som kan tilegne seg informasjonen og de som ikke evner det.
Vi trenger fortsatt papirboka
Forfatter Maja Lunde tok opp hvordan den digitale verden har endret måten vi konsumerer nyheter på. Nyhetene designes ut fra å få folk til å klikke på dem, fremfor å prioritere kvalitet.
Forfatter Maja Lunde
– De aktørene som er best på å treffe det i mennesket som får en til å klikke videre, vinner informasjonskrigen, sier hun. Dette fører til at vi mister alternative perspektiver.
– Nettaktørene tilbyr oss mer av er det vi har vist preferanser for, i stedet for å presentere oss for saker som bryter med våre oppfatninger, sier hun, og understreker at det er teksten, det skrevne ord, som fortsatt er den beste kilden til kunnskap. Hun viser til Anne Mangen sin forskning, som peker på at vi skummer og skanner mer på nett enn ved lesing på papir. Dette kan smitte over til papirlesing.
– Leser vi mye på skjerm, vil vi også ta denne måten å lese på, over på papir, advarer hun, og viser så til leseforsker Maryanne Wolf. Dersom vi ikke lenger kan lese godt, vil det svekke demokratiet:
– Når et samfunn bruker stadig mindre tid på dybdelesingsprosesser som kritisk tenkning og empati, trues demokratiske institusjoner, og demagogi og usannheter kan florere, siterer Lunde fra Wolf.
Når et samfunn bruker stadig mindre tid på dybdelesingsprosesser som kritisk tenkning og empati, trues demokratiske institusjoner, og demagogi og usannheter kan florere.
Maja Lunde, forfatter.
– Løsningen er å styrke leseopplæringen i skolen, sier hun. Særlig må det satses på lystlesing, altså den lesingen eleven driver med for at det er gøy, i en selvvalgt bok. – Lese fort og å konsentrere seg er de to viktigste superkreftene som skolen må arbeide for at elevene får, sier hun og legger til at lesingen primært bør skje i papirbøker, siden det gir bedre leseforståelse.
– Én time der elevene får slange seg på puter på golvet eller i hjørnet på det fine skolebiblioteket som alle skoler burde ha. Kanskje tar de boken hjem og fortsetter der.
Trine Skei Grande fra Den norske Forleggerforeningen på Arendal bibliotek
– Trenger mer samarbeid
Blant publikum var Trine Skei Grande, direktør i Den norske Forleggerforeningen. Hun var ikke del av panelet, men delte sine tanker med Bibliotekaren etter arrangementet.
Hva er det viktigste du tar med hjem til kontoret ditt?
– Det er to ting. Først er det å få til mer samarbeid i sektoren. Det trenger vi, for det er for mye kjemping mot hverandre. Det andre er å promotere lesing som er kjempeutfordrende for hele sektoren. Vi ser at leseresultatene går ned, folk leser mindre og har mindre glede av å lese. Det er den største utfordringen vi står overfor, sier hun. Har Forleggerforeningen strategier som gjelder nye teknologier?
– Vi har som mål at den som skaper åndsverk skal få betalt for det i de nye teknologene også. – Så må vi slutte å tro at vi er i blinde krefters vold, og at vi ikke kan styre disse nye teknologiene, at vi ikke kan bestemme. For det kan vi. Det handler om politisk vilje til å regulere, legger hun til.
Har du noe råd til BF?
– Jeg håper vi kan jobbe sammen, for det blir veldig kjedelig på bibliotekene dersom ingen skaper det innholdet som er der. Så vi er veldig avhengige av hverandre og av gode fagfolk i bibliotekene som kan bidra til at lesingen og lesegleden øker. Her har vi en felles oppgave.
Og bibliotekene?
– Jeg ser at innkjøpene går ned og det tror jeg også frustrerer mange bibliotekarer at de ikke har handlingsrom til å sette sammen en samling som møter den befolkningen som bruker dem. Det er noe vi kunne kjempet sammen om.
I påvirkningsoperasjoner brukes desinformasjon for å få befolkningen til å innta bestemte synspunkter. Dette gjøres for å oppnå sivile eller militære mål. Desinformasjon finner vi kanskje særlig på TV og i sosiale medier. Den utgjør et demokratisk problem og et viktig mottrekk er å bygge tillit til hverandre.
Påvirkningskonferansen ble i år avholdt på Deichmanske bibliotek Bjørvika den 31. mai. Tema for konferansen var hvilke erfaringer og kunnskap de to nyeste Natomedlemmene Sverige og Finland har gjort seg om påvirkningstrusselen. Det var ingen ledige plasser i salen, og ventelisten var lang. Forsvarets forskningsinstitutt og Forsvarets høyskole var arrangører.
Seniorforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) Paul Buvarp var først ute med foredraget Disinformation Theory : Truth, Lies and Bullshit. Hva er desinformasjonens konstituerende deler, og hvordan fungerer den?
Hvis vi løfter blikket vårt litt, ser vi kanskje at det ikke er et enkelt tre som brenner, men en skogbrann.
Paul Buvarp
– Vi tenderer mot å se på desinformasjon som små enkeltstående hendelser. Små branner som dukker opp nå og da, og da griper vi etter brannslukkerne våre. Hvis vi løfter blikket vårt litt, ser vi kanskje at det ikke er et enkelt tre som brenner, men en skogbrann, innleder Buvarp.
– Vi trodde vi kjempet mot løgn, men i stedet var det bullshit, sier forsker ved FFI, Paul Buvarp
Usannhet slår ut sannhet
Er løgn et definerende trekk ved desinformasjon? I løgnen skjules sannheten, og i et slikt perspektiv blir det en strategi å bekjempe løgnen med sannhet. – Farlige usannheter spres på nettet, så vi bekjemper dem med sannheten. Vi tror at sannheten avslører løgneren, og at da blir alt ok, sier Buvarp. Forskning viser imidlertid noe annet. Sannhetssentrerte responser som faktasjekking og avsløring av falske nyheter har en liten og midlertidig effekt, om noen i det hele tatt. Han viser til resultatene fra en undersøkelse publisert i tidsskriftet Science (2018), der en gruppe forskere gikk gjennom rykteflommer på Twitter over et tiår. De fant ut at usann informasjon spredte seg lengre, bredere og raskere, enn sann informasjon. Resultatet skjedde uavhengig av roboter: Det er mennesker, og ikke roboter, som er tilbøyelig til å dele usann informasjon. – Usannheten slår ut sannheten. Usannheter er best egnet for nettet. Usannheter spredte seg så effektivt, fordi folk liker å spre usannheter, sier han. – Selv om noen antar eller vet at noe er usant, så stopper dette dem ikke fra å dele denne informasjonen, sier han. Dette kom frem i en studie publisert i tidsskriftet Nature (2021). – Hvis falske nyheter som man også skjønner er falske, ikke stopper dem fra deling, da trenger vi å reflektere over i hvilken grad nettbasert deling av nyheter er frakoblet sannferdighet og pålitelighet.
– Bullshit har ikke noe anker, ingen iboende logikk, og har andre motiver enn å representere noe sant om verden.
Paul Buvarp
Desinformasjonens vesen
Den amerikanske filosofen Harry G. Frankfurt har i boken «On Bullshit» (2005) beskrevet, nettopp, bullshit. Løgneren har ved å negere eller skjule sannheten, i det minste en referanse til sannheten, mens bullshitteren ikke har slike begrensninger. Frankfurt skriver at en bullshitter «bryr seg ikke om tingene han sier beskriver i realiteten er korrekt. Han bare velger ut, eller finner på, det som tjener hans hensikt». Frankfurt selv peker på trangen til å virke kompetent, eller å få sosial verdi. Buvarp tenker sistnevnte er mest vesentlig i denne konteksten. Som pekt på i artikkelen fra Nature (2021), veide sosiale verdier som tilhørighet, sosial signalisering, og anerkjennelse ofte tungt der man delte uriktig innhold. – Bullshit har ikke noe anker, ingen iboende logikk, og har andre motiver enn å representere noe sant om verden, sier Buvarp og poengterer at dette er desinformasjonens vesen. Den tjener ikke sannheten, men hensikten til den som skapte innholdet i desinformasjonen.
Medieteknologien endrer den offentlige samtale
Buvarp viser til medieteoretikeren Marshall McLuhan. Han mente at medieteknologien er viktig i å definere hvordan vi tenker og kommuniserer, og hva vi tenker og kommuniserer om. – Teknologien er sentral i å forme bruken av informasjon, sier Buvarp, og viser videre til medieviteren Neil Postman sin bok Vi morer oss til døde (1985), der han studerte fjernsynet, som da var på sitt mest populære. Her eksemplifiseres nettopp sammenhengen mellom medieteknologien og desinformasjon, ved at TV gjør alt til underholdning, og seerne får et feilaktig bilde av saken, preget av avsenders interesser.
Buvarp siterer fra boken: «Det er ikke det at TV er underholdende, men at det har gjort underholdning til det naturlige formatet for representasjon av all erfaring. Problemet er ikke at TV presenterer underholdende temaer, man at alle temaer presenteres som underholdning.» – Den offentlige samtale har flyttet seg fra skriftlige og muntlige medier, gjennomsyret av språk, argumenter og logisk form, til prangende visuelle medier med høyt tempo, og dette hadde store konsekvenser, sier Buvarp. Til og med den politiske debatten endret seg fra argumenter til slagord i en overfladisk og påtatt form. Nå har vi sosiale medier. – Hva ville Postman sagt i dag? spør han, og poengterer at effekten av sosiale medier på vår offentlige samtale ikke kan overdrives. På den ene siden har en algoritmer som velger ut hva vi ser, og på den andre, våre egne feilbarlige, fordomsfulle hjerner. – Ingenting av dette prioriterer sannheten. Det er et miljø der bullshit ikke bare tillates, men blomstrer.
Bibliotek er beredskap – Bibliotekarer har samfunnskritisk kompetanse
De fleste av oss har blitt kjent med at vi bør ha et lite lager av vann, havregryn, knekkebrød og hermetikk i tilfelle vi må klare oss hjemme i tre døgn. I beredskapsbrosjyren kan du lese at «Livet i Norge er imidlertid helt avhengig av blant annet strøm, vann og internett – og nettopp det er vår største sårbarhet». Men har du tenkt på hvordan du kan forsikre deg om at informasjonen du har tilgang til er trygg og sann?
En undersøkelse fra medietilsynet viser at særlig unge har utfordringer med å håndtere desinformasjon og falske nyheter, og et fragmentert informasjonssamfunn gir oss stadig nye utfordringer. Senest i september var justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl selv ute med bekymringer om at kunstig intelligens vil kunne brukes som hjelpemiddel i kriminalitet. Aldri har det vært større behov for å styrke befolkningens motstandsdyktighet mot desinformasjon og feilinformasjon, og i dette arbeidet vil solide kunnskapsgrunnlag, akademisk frihet og tillit til forskning være både forutsetning og fundament for vår beredskap.
– Det finnes mange eksempler på bibliotekarer som må veilede studenter og besøkende som insisterer på å låne bøker som ikke finnes, basert på anbefalinger fra kunstige intelligenser eller andre falske kilder. Det sier forbundsleder i Bibliotekarforbundet Veronicha Angell Bergli.
Norsk Bibliotekforening og Bibliotekarforbundet har sammen tatt til orde for at tilgang og formidling av kvalitetssikret informasjon sikres nettopp gjennom bibliotekene. Det er kritisk at bibliotekene må sikres tilgang til forskning for å få til formidling av sikker informasjon. Dette handler om demokratisk beredskap, og det å ta i bruk bibliotekarenes kunnskap om kildekritikk er en essensiell ressurs og en samfunnskritisk kompetanse.
– Det er en av grunnene til at vi jobber for Helsebiblioteket som en felles informasjonskilde med kvalitetssikret helseinformasjon, forteller Vidar Lund, leder i Norsk Bibliotekforening.
Vet du hvordan du verifiserer informasjon? Bibliotekene og bibliotekarene er essensielle i kampen mot des- og feilinformasjon, mener Norsk Bibliotekforening og Bibliotekarforbundet.
Hvem kan vi stole på?
Og det er nettopp tillit til det du ser, hører og leser som er stikkord når vi snakker om kriser og situasjoner som krever at nasjonen står samlet. Dersom vi skal være motstandsdyktige mot informasjonskrig og trusler fra falske nyheter eller totalitære ideer, er det behov for steder som er fri for fordommer og institusjoner som folk har tillit til. I innspillet til Totalberedskapskommisjonens NOU mener NBF og BF at bibliotekenes rolle som tillitsbyggende samfunnsinstitusjon nettopp vil være viktig for demokratisk stabilitet, også i krisetider. –Vi er helt avhengig av ytringsrom hvor meningsbrytning kan skje utenfor de mer polariserte og tidvis misvisende ekkokamrene som den digitale offentligheten og sosiale medier fort representerer, sier Bergli.
Den viktige møteplassen
Bibliotekene i Oslo fikk holde åpent under store deler av pandemien, selv under spredningen av delta-viruset. Det var det en grunn til. Bibliotekene har en sosial rolle langt utover det som har vært anerkjent tidligere, men forståelsen for dette må også tillegges i planleggingen av beredskapen. Økende sosial ulikhet bidrar til å redusere samhørighet og forsterke motsetninger mellom grupper i samfunnet. NBF og BF vektlegger at kommunene må planlegge for et bredt spekter av kriser når de skal legge sine beredskapsstrategier.
– Det er viktig at bibliotekenes kompetanse og potensielle rolle anerkjennes og brukes i den lokale beredskapstenkinga, sier Vidar Lund, leder i Norsk Bibliotekforening.
