Hva vil bibliotekene med sine møteplasser? Vilde Sandnes undersøkte situasjonen i fem små folkebibliotek. Noen forestilte seg biblioteket som tredjested, andre som høy- og lavintensive møteplasser. Den mest spennende tilnærmingen fokuserer på det relasjonelle arbeidet.
Fakta
Tittel: «Det er vi som skaper biblioteket» – en masteroppgave om små bibliotek som møteplass
Forfatter: Vilde Sandnes Fikk masterstipend fra BF for å dekke reiseutgifter
(foto: Kristin Strøm)
I 2014 kom det inn i folkebibliotekloven at biblioteket skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt. Men hvordan designes møteplasser i små folkebibliotek? Bibliotekar Vilde Sandnes har sett på dette i masteroppgaven sin. Hun forteller at som ledd i arbeidet besøkte hun fem små folkebibliotek i Norge, der hun intervjuet biblioteksjefer og enkelte bibliotekarer. Alle var opptatt av tre hovedtemaer: Sted, aktiviteter og relasjoner til bibliotekaren.
Et sted for nabolaget
Undersøkelsen viste at noen bibliotek hadde preg av å være et tredjested etter den anerkjente sosiologen Ray Oldenburgs beskrivelse – et sted mellom hjem og arbeid som bringer nabolaget sammen. Hun forteller at de kan minne om grendehus i tidligere tider der alle i bygda møtes.
Bibliotekarene var opptatt av at bibliotekrommet kan avgjøre om folk ønsker å bruke tid der, og samhandle med andre.
To av bibliotekene Sandnes undersøkte var designet med tanke på å fremme lokal tilhørighet. Det gjorde de ved å benytte seg av lokale kunstnere, og å gi biblioteket et særpreg basert på nærmiljøet slik at det skilte seg fra andre bibliotek.
– Jeg tror det er kjempeviktig at vi har steder hvor man kan sette seg ned sammen med folk man ikke kjenner.
Vilde Sandnes.
Flere bibliotekarer var opptatt av å skape god stemning i biblioteket f.eks. gjennom bruk av tidløse farger. Utformingen av rommet, som plassering av stoler, førte folk sammen. Noen bibliotek hadde få sitteplasser slik at ulike brukergrupper måtte sitte nær hverandre. En av informantene understreket betydningen av dette ved at brukerne bare hadde to bord å sitte ved. – Jeg tror det er kjempeviktig at vi har steder hvor man kan sette seg ned sammen med folk man ikke kjenner, sier hun.
Høy- og lavintensive møteplasser
Flere av bibliotekene fungerte som det Sandnes kaller høyintensive arenaer for deltakelse. På slike møteplasser lever mennesker ut sine viktigste verdier og interesser sammen med andre. De fleste hadde en slik funksjon i form av arrangementer. Ved et av bibliotekene har de «Lunsjpåfyll» der de inviterer inn en person som snakker om et tema, mens publikum kan spise lunsjen sin.
Lavintensive møteplasser, derimot, er steder der du eksponeres for, og må akseptere, mangfoldet av verdier og interesser. Nesten alle informantene snakket om slike møter på tvers, der en møter også ideer en ikke liker. Flere av bibliotekene hadde aviskrok, og når de slik bringer leserne i kontakt med aviser der de møter denne pluralismen av perspektiver, skapes en lavintensiv møteplass.
– Man blir ikke sittende i sin egen lille boble av tanker. Man blir eksponert for andres meninger, som kan gjøre at man revurderer det man selv tenker, sier hun.
Ved et bibliotek hadde de strikkekvelder. Dette kan fungere som en høyintensiv møteplass ved at folk samles om felles interesser. Samtidig kan det være en lavintensiv møteplass ved at arrangementet var åpent for alle, også de som ikke strikker. – Det gjør det med en gang til en mer lavintensiv møteplass, for da kan du bare komme og snakke. For det er jo det man gjør på en strikkekveld; man snakker sammen, sier Sandnes.
Informantene fasiliterte slike møteplasser ved å ha sitteplasser hvor det er naturlig å sette seg sammen med andre. Ved et av bibliotekene var bokhyllene fastmontert og det var lite plass. Denne begrensningen gjorde at barne- og ungdomsavdelingen var fysisk nær hverandre, noe som igjen førte de gruppene tettere sammen.
– Det er jo noe med at slik rommet er utformet, gjør noe med hvordan brukerne bruker biblioteket. Et bra bibliotek vil ofte ha muligheter for alt. Du kan sitte for deg selv, men du kan også sitte sammen med andre.
– Det relasjonelle arbeidet som en bibliotekar gjør i biblioteket er en av grunnene til at mange får lyst til å komme igjen og føler at det er et godt sted å være.
Vilde Sandnes.
Relasjonen helt avgjørende
Relasjoner er avgjørende for at biblioteket skal fungere som møteplass. Dette var det Sandnes syntes var mest interessant i arbeidet, og som hun opplevde var lite behandlet både i litteraturen og under bibliotekarutdanningen.
– Det relasjonelle arbeidet som en bibliotekar gjør i biblioteket er en av grunnene til at mange får lyst til å komme igjen og føler at det er et godt sted å være.
Noen kommer til biblioteket bare for å snakke med bibliotekaren. Hun forteller om en av informantene som var biblioteksjef og hadde mye administrativt arbeid.
– Hun så på det som kjempeviktig at hun også er ute i biblioteket og får den kontakten med de som kommer innom og kan være der for de faste brukerne. Som kommer innom og prater fordi de trenger noen å prate med, sier Sandnes.
Sandnes påpeker at biblioteket kan være et lavterskel sted for dem som synes sosiale situasjoner kan være krevende.
– Så er det lettere å komme på biblioteket, fordi der har de et utgangspunkt for samtalen, sier hun. En kan starte en samtale ved å spørre om hjelp til å finne en bok eller snakke om bøker.
Bibliotekarens rolle
Hun understreker at denne rollen som relasjonsbygger er helt grunnleggende for folkebibliotekene.
– Det at bibliotekaren kan være imøtekommende og være litt lyttende for alle som kommer i skranken og spør etter hjelp, er grunnsteinen i et godt folkebibliotek i dagens samfunn.
Folkebibliotek for beredskap – forberedt på kriser og krig
Av Aud Gjersdal
Denne uken har mange bibliotek bidratt i en dugnad for egenberedskap. Husholdninger må være forberedt på å klare seg selv en periode om noe uventet, som for eksempel bortfall av strøm, skjer. BF tok en prat med Stine-Marie Schmedling, tjenesteleder for avdeling Demokrati og ytringsfrihet på Tønsberg og Færder bibliotek. Biblioteket har laget en veileder for beredskap for bibliotekene sammen med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.
Veilederen viser hvordan bibliotekene kan inngå i kommunens beredskap. Den ble sendt ut til alle folkebibliotek i landet, sammen med bokmerker og en liste over litteratur som kan brukes i utstillinger. – Det vi ser er at dette er folk veldig interessert i. Folk er sultne på informasjon om beredskap, sier hun.
«Egenberedskap handler ikke bare om utstyr, men også om kunnskap, vaner og samarbeid. Biblioteket kan spille en viktig rolle i dette arbeidet: som formidler av kunnskap, som møteplass for samtaler, og som et sted folk har tillit til.»
– Bibliotek og egenberedskap – en veileder for bibliotekene
Når bredt ut
– Vi skal bidra til en befolkning som er rustet mot desinformasjon, sier hun, og understreker at bibliotekene må sørge for at folk er gode på kildekritikk. Det er mange gode grunner til at folk må være gode på kildekritikk, og en av dem er under en krise. Dersom befolkningen vår ikke kan skjelne mellom desinformasjon og reell informasjon fra myndighetene under en krise vil det kunne få alvorlige konsekvenser.
– Biblioteket er en arena som blir brukt av en veldig bred del av befolkningen. Her har vi mange ulike typer mennesker, sier hun.
På Tønsberg og Færder bibliotek har de godt over 300 000 besøkende i året. Her er det folk fra alle samfunnslag, opprinnelser og aldre.
– Egenberedskap, der tenker jeg vi kan ta en rolle nettopp fordi vi har mulighet til å nå så bredt ut.
Stine-Marie Schmedling, tjenesteleder ved avdelingen for demokrati og ytringsfrihet, Tønsberg og Færder bibliotek. Foto: Tønsberg og Færder bibliotek.
Samarbeid med kommunen
De har hatt et veldig godt samarbeid med kommunen.
– Vi oppfordrer veldig sterkt til at de som skal tematisere beredskap på en eller annen måte, må koble seg på de andre i kommunen som jobber med det, sier hun. Bibliotek blir gitt mange oppgaver i stortingsmeldinger og andre politiske dokumenter, og ble nevnt i Totalberedskapsmeldingen.
– Men det er noe med å sjekke hvem andre i min kommune eller i mitt lokalsamfunn som jobber med dette. Og så begynne med å kartlegge hva som egentlig er behovet, sier hun.
De hadde selv en del ideer om ting de ønsket å gjøre i Tønsberg. Men i et møte med beredskapssjefen og beredskapskoordinatoren kom det frem at andre allerede hadde det ansvaret. Det er viktig å ikke begynne å dekke behov som andre allerede har funnet en løsning på, så en må se hva som allerede blir gjort. Det kom også frem at de brukte begreper på en annen måte enn i beredskapsfaget.
– Jeg tror det er veldig viktig at folkebibliotekene er flinke til å koble seg på. Og når det kommer til akkurat beredskap, så er alle kommuner pålagt å ha en person i kommunen som er beredskapskoordinator.
Dugnad for sikkerheten
Schmedling poengterer at vi er helt avhengig av en godt opplyst befolkning som kan skille informasjon fra myndighetene fra desinformasjon. Sikkerheten til befolkningen må ivaretas. Biblioteket er ikke et kommunikasjonsverktøy for staten og kommunen. De har ansvar for å kommunisere ut tingene sine selv. Biblioteket skal ha en armlengdes avstand, og kan stille kritiske spørsmål.
– Vi har et redaksjonelt ansvar og en redaksjonell frihet, så vi står fritt til å si at dette skal vi ikke gjøre, sier hun. Samtidig ser de hvilke arrangementer publikum kommer på, hvilke foredrag de kommer på, og hvilken type informasjon de er opptatt av. Det viser at publikum er veldig opptatt av beredskap. – Det å bidra i en slags dugnad hvor vi hjelper stat, kommune og fylkeskommune med å få ut ekstremt viktig informasjon til befolkninga, tenker jeg at er en helt naturlig rolle å ta.
Enkelt å bidra
Det trenger ikke koste så mye å bidra. – Det er litt det som er poenget med veilederen også, at det kan være veldig lite ressurskrevende, sier hun. Det kan være noe så enkelt som å sende en kort mail til den som jobber med beredskap i kommunen. Si: «Hei, vi kan gjerne være en arena for litt informasjon om beredskap hvis det er interessant.»
– Det kan være at man har noen lokale aktører, sier hun. Hvis man er et veldig lite bibliotek med lite ressurser, så kanskje Røde Kors har lyst til å gjøre den jobben. De kan kanskje fortelle om hvilke planer de har i tilfelle en krisesituasjon. – Det er ubehagelig å tenke på alt som kan skje, men når trusselen er der, så er det bedre at folk får informasjon om hva som kommer til å skje. Det kan trygge en del folk, sier hun.
Tilbud om gratis helsesjekk av kosedyret har de også forsøkt. Her hadde bamseleger fra Larvik Røde Kors bamsesykehus. Dette gav barna mulighet til å møte hjelpeapparatet i trygge omgivelser, slik at situasjoner blir mindre dramatiske senere.
Samtidig kan biblioteket selv integrere oppgaven med daglig drift som bokkjøp og egne utstillinger.
– Det er egenberedskapsuka nå. Det er statens kampanje for å sørge for at befolkninga er klar, og har sin egen beredskap på plass. Men det er ingenting i veien for at bibliotekene tematiserer egenberedskap, snakker om kildekritikk og har bamsesykehus. Det kan man gjøre hele året. Det er ikke for sent å gjøre noe neste uke, etter jul eller på våren.
– Den lille sparehøvelen som ustanselig spiser seg bittelitt mer innover hvert år uten en helhetlig plan er en trussel for biblioteket, sier hovedtillitsvalgt i Nordland, Elin Fostvedt.
Tekst og foto: Kristina R. Johnsen
Den hvite murfasaden er nesten glødende, ligner vaniljeis med et dryss glitter i sola – er det marmor? Ja? Nei?
Betongen brytes opp av lange, smale vinduer som speiler havn, hav, båter, himmel. Hvite, prefabrikkerte, selvbærende betongelementer støpt med hvit sement og en betydelig andel hvitt. Den er visstnok en betongmiks som har vunnet priser. Disse bygningskroppene er nok tegnet og tenkt ut over mer enn én kopp te av DRDH Architects i London.
Stormen er to hvitkledde kvartal: det ene ytterst mot havna er bibliotek. Hakket lenger inn mot bykjernen ligger konserthuset. Navnet spiller kanskje like mye på stormene som ruller inn og den politiske stormen rundt tomta bygget står på, som Stormen av Shakespeare eller Arne Nordheim?
Vinterstormene står på pause, det er varmt i Bodø i dag. Vinden som vanligvis har skarpe brodder frost her på vippen til polarsirkelen er motsatt i dag; sydenvarm og insisterende, og leker rolig med et stort banner med påskriften «Pat Metheney», som er strukket oppover bygningskroppen.
Inne i biblioteket kan dumpe lyder så vidt høres fra toppetasjen. Fra bunnen av den gedigne tre-trappa er vi under oppsyn av et ektepar på et gammelt sort-/hvitt-fotografi. Bildet viser en sviende urfolksrealitet fra nyere historie: De samiske komagene mannen har på seg, er skrapet vekk. Bildet som en gang lå gjemt i noens skuff, er nå forstørret til 20 kvadratmeter og plassert i en lysboks, i samarbeid mellom kunstneren A. K. Dolven og Rune Johansen. En av husets – og byens – mange tankevekkende installasjoner.
Byen som populært blir kalt «“byen i vinden» lever opp til navnet på mer enn én måte, og skyr ikke unna store prosjekter. Sporene etter et historisk hårete kulturløft, folkefesten i 2024, da byen var europeisk kulturhovedstad, sitter fortsatt i.
– Det har vært et fryktelig interessant kapittel. Det skjedde voldsomt mye i byen, og alt kom parallelt med kuttprosessene, sier Elin Johanne Fostvedt, som i dag har skrankevakt på barneavdelinga på Stormen Bibliotek.
Men de store kuttene biblioteket har lidd under, har ingenting med Bodø 2024 å gjøre, understreker hun.
– Det er bygginga av store signalbygg – rådhus – som folk er så misfornøyde med at de heller har hjemmekontor – svømmehall og skoler kombinert med et stort rentehopp som har resultert i en kommune på konkursens rand. Og da må det kuttes et sted, sier Fostvedt.
Hun har jobbet i Bodø bibliotek siden 1997. Da biblioteket skiftet navn til Stormen i 2014, ble hun med på lasset. Men det er ikke bare på sin egen arbeidsplass hun er lommekjent. Fostvedt kjenner bibliotekene i et område fra Bindal i sør til Andenes i nord på tennene – et område som strekker seg over 500 kilometer – som distriktlagsleder i Nordland og lokal tillitsvalgt i Bibliotekarforbundet.
En himmel full av stjerner
I et dunkelt, mystisk, men likevel trygt fortellerrom med runde hjørner og stjernehimmel sitter en håndfull barnehagebarn med store øyne, halvåpne munner og hodene støttet på håndbaker og knær. Foran bildet på det opplyste lerretet står en ivrig skikkelse og gestikulerer og forteller om Åsa Gås. Hun er ikke en sånn gås som hyler og løper sin vei, selv om det er det alle rovdyrene forventer. Åsa Gås foretrekker faktisk å invitere alle hjem på kake og te.
Med Elin Fostvedt i fortellerrommet på Stormen Bibliotek: Åsa Gås inviterer rovdyr hjem på kake og te. Fortellerstunden er en fast post på bibliotekets program.
Fast post på programmet i sommer er fortellerstunden i det svale fortellerrommet. Et kjærkomment avbrekk i den nærmest tropiske sommervarmen de siste ukene, øverst i et bygg som bakes gjennom ei sol som står på døgnet rundt gjennom store glassvinduer i taket – noe de britiske arkitektene kanskje ikke hadde tenkt over? Vips er stunda over, og lyset kommer på. Festen til Åsa Gås er over, men kanskje det er på tide å invitere beslutningstakerne på te?
Da 300 stillinger ble kuttet i Bodø kommune i fjor, mistet Stormen bibliotek fire stillinger.
– Problemet var at dette ble lagt opp gjennom naturlig avgang. Akkurat da var to av de ansatte i transitt – ei skulle pensjonere seg og en annen bytte jobb. Det førte til et helt vanvittig tilfeldig kutt i stillingene og at vi mistet fire stillinger i løpet av halvannet år, sier hun.
Dette klart målbare – og tilfeldige – kuttet, forklarer Fostvedt, idet hun vikler seg ut fra bøylemikrofonen, er likevel ikke det verste.
– Det verste er den lille høvelen, den lille hakken og spaden som ustanselig spiser seg bittelitt mer innover hvert år.
1000 kutt små, uten noen overordnet tanke, spiser seg innpå budsjettene, drifta og biblioteket som helhet.
Elin Johanne Fostvedt
Verre enn stillingene som forsvant, er belastningen i at biblioteket fanger politikernes oppmerksomhet hver gang beltet må strammes ett hakk og lyser mot dem som et mulig svar: Ja, det er lovpålagt, men …
– Problemet er mangelen på en overordnet tanke. 1000 kutt små, uten noen overordnet tanke, spiser seg innpå budsjettene, drifta og biblioteket som helhet. Og det er vi ikke alene om å oppleve, sier Fostvedt.
En stein som kan prate
Det lå en hesteskrott der, og den va full av makk … Humla gikk inn i hesteskrotten, og fór opp …
En summende lyd ligger som et bakteppe i etasjen. Den kommer allesteds og ingensteds fra. Hva er det vi hører?
Mannen drømte at han reiste laangt bort …
Øverst i tredje etasje, i øyet av Stormen, ligger et atrium som et smørøye. I en lomme midt i barneavdelinga har en massiv granittstein fått plass. Og steinen kan prate. Det har den faktisk gjort non-stop siden åpninga av Stormen bibliotek i 2014.
Her ute kan ungene tumle rundt og fritt forsyne seg med fargerike kritt. Men steinen får de ikke fargelegge. Den snakkende steinen midt i rommet forteller nordnorske eventyr og sagn, og mellom eventyrene blir det spilt en gammel samisk joik. En betryggende lyd som danner bakteppet for arbeidshverdagen til barnebibliotekaren.
– Lyden blir jo litt som en foss eller en bekk som sildrer i bakgrunnen, en del av omgivelsene. En trygg lyd.
Like ved ligger et rom med digre bord og arbeidsstasjoner, fulle av romskip, en skyskraper, et hjem og et sykehus med operasjonssal. Barnas små kreasjoner gjennom uka samles bak et «ikke rør»-skilt og utgjør sin egen lille by som bygges opp og rives, igjen og igjen.
Hver uke starter teamet med å rive Lego og starte uka med blanke ark. De første årene leide de massive mengder Lego hos non-profit-organisasjonen FIRST Scandinavia, arrangørene av FIRST LEGO League, forteller hun. Da FIRST Scandinavia skulle selge legoen, fikk biblioteket tilbud om å kjøpe. Da fikk de kjøpe den for den samme summen de har betalt i leie hver sommer.
– Vi har betalt 10 000 for alt det her, sier hun, og slår ut med armene.
– Og det blir godt brukt.
Ei elv av barnehagebarn i signalgule vester strømmer inn, etterfulgt av lukta av solkrem. Alle som én ser forventningsfullt opp mot Elin bak skranken og hilser – tydelig husvarme – de er på fornavn. En mor og en datter kommer tuslende og stiller seg ved skranken.
– Trenger du noe hjelp?
– Ja – premiene til Sommerles?
– Ja de er utstilt i skapet her. Da er premiene på level 10 og 20 her og der.
Du kan velge, sier Elin, og tar dem med til glassmonteren som inneholder krystaller, haitenner og andre glitrende premier.
Jenta velger seg ei haitann, Elin sier «Godt jobba, det er bare å fortsette!», og jenta tusler fornøyd bort til bokhyllene for å velge seg mer lesestoff.
– Det er en lovpålagt tjeneste å lære ungene våre å lese. Hvis vi ikke prioriterer det – hva er det egentlig vi holder på med?
Ofte tikker det inn meldinger, e-poster og telefoner til barnebibliotekaren på Stormen bibliotek i Bodø.
– Jeg får meldinger fra hele fylket. Det styggeste er når biblioteksjefene rundt omkring sier de ikke kan kjøpe inn Sommerles-premier til neste år, for de vet ikke om de har penger til å betale det. Og det er ikke mye det er snakk om. I en liten kommune er det kanskje 2–3000 kroner, det er jo småpenger. Tilfellet er slik at det er stor sjanse for at budsjettet blir kuttet, sier hun.
Stormen bibliotek på kaikanten i Bodø. Navnet «Stormen» er kanskje både et nikk til været, den politiske debatten rundt byggeplassen og verk av Shakespeare og Arne Nordheim.
Ei hylle under ei trapp
Én av stilingene som røyk i fjor, var pedagogen.
Der de tidligere kunne stille med tilpassede opplegg og formidling til skoler, har de nå kapasitet til å peke klassene i cirka riktig retning og ønske dem lykke til. Elin har ei gås å plukke også når det gjelder skolenes egne bibliotek.
– Nordland var gode på skolebibliotek. Men så gikk økonomien ad undas, og da gikk det samme vei med skolebibliotekarene i form av at man lot være å lyse ut og ansette nye når noen sluttet eller gikk av med pensjon, sier Fostvedt, og legger til:
– På grunnskolenivå vet jeg ikke om ett eneste godt skolebibliotek. Ikke ett.
– Nordland var gode på skolebibliotek. Men så gikk økonomien ad undas, og da gikk det samme vei med skolebibliotekarene
Elin Johanne Fostvedt
Men der er mange gode intensjoner, forteller hun. På Alstad skole i Bodø kommune, for eksempel, kom FAU på banen og malte, ryddet og fikk tak i bøker.
– Men veldig ofte er det arvede bøker, bøker fra loppemarked, andresortering om du vil. Og det som er populært, er alltid utlånt. Og hvis man ikke har noen til å holde styr på skolebiblioteket, så vet ingen hvor boka er, og det hjelper ikke de andre som har lyst til å lese den.
Regelverket sier kort og greit at skoler skal ha et bibliotek. Da blir det ofte ei hylle under trappa ned til bomberommet eller skippertak hvert femte år når noen hiver og rydder, og det ser bra ut i to måneder.
– Så er det gjerne satt av litt midler til drift. Men det er altfor lite. En skole med 300 elever og 10 000 på budsjettet er et spøtt i havet. Det er latterlig. Så prøver de å få pengene til å rekke lengst mulig – da går vi på loppemarked eller ber om gaver for å få mest mulig ut av pengene. Da ender man opp med gammelt ræl.
– Hva er det som trengs for å rydde opp i rekkene, egentlig?
Svaret er: En varig endring i regelverket. En helhetlig tanke, også her.
– Hvis du kunne ha fått bestemt?
– Klare statlige retningslinjer, med krav om et visst antall bøker per elev, et gitt antall timer per elev, fastsatte normtall. Ideelt sett skulle det vært fagutdannete skolebibliotekarer – det går ikke i alle småkommuner, men i større kommuner går det fint. Man kan kanskje ikke ha fullt utdanna skolebibliotekarer på alle skoler i alle kommuner, men du kan dele på ting og kjøpe tjenester fra folkebiblioteket. Det er mye som går an. Det trengs krav om faglig styring. Det mulighet for videreutdanning for lærere – mange har tatt den, men får ikke noe igjen for det. Ikke får de mer betalt og ikke får de brukt den.
Elin Fostvedt og kollegene på Stormen bibliotek gjør det beste ut av det med ressursene de har å gå på.
Søndagsengler
– Nå har jeg tatt en runde, det var gorrskittent! Klissete fingre, solkrem.
Kluten er mørkegrå, på grensa til svart.
Bibliotekar-kollega Kjersti Svendsen dukker fram fra ei hylle.
– Vi kan ikke jobbe like systematisk som før. Vi har ikke tid til bakgrunnsjobbinga med kassering og slike ting.
Kvaliteten blir dårligere. Bare en så enkel ting som å tørke støv fra hyllene – det må gjøres, men er definitivt ikke på toppen av prioriteringslista, sier Svendsen.
– Det er derfor hun jobber på søyla som driver med samlingsutvikling, imens jeg leser høyt for ungene. Hver sine styrker. Men til sammen! sier Fostvedt og smiler bredt.
De har mistet en hel del kompetanse som er vanskelig å erstatte. Da må de fordele oppgavene seg imellom – de kan ikke la være å gjøre dem.
– Jeg har nå fått ansvar for innkjøp av faglitteratur, og det er jo et felt som krever enormt med tid som jeg ikke har, sier Svendsen.
– Hvordan påvirker dette arbeidsmiljøet?
– Vi har et godt arbeidsmiljø. Vi er stå-på-folk, ja-folk, vi sier ja. Problemet er at folk er mer slitne. Vi måtte kutte i åpningstidene, da vi ble fire færre ansatte. Å stenge på søndager ble heller ikke akseptert. Bystyret vedtok et pålegg om å holde åpent på søndager – uten flere ressurser. Tvert imot …
– Hvordan prioriterer dere?
– Det å både kjempe for tilbudet til lånerne og samtidig ta vare på de ansattes arbeidsforhold, er en vanskelig balansegang. Noe av grunnen til at vi har akseptert å dekke søndagsåpent på eget budsjett, er at alternativene er enda dårligere; bruk av frivillige eller ufaglærte fra konserthuset – noe som ble en lang og bitter kamp i vinter, forteller Fostvedt.
De må jevnt over prioritere knallhardt. I et kraftig kuttet innkjøpsbudsjett av bøker, blir barn og unge prioritert.
– Barnebøker har vært en klar prioritet. Vi er en ganske solidarisk gjeng … «nei hei!»
Her kommer en ny barnehage ruslende – 14 små «hallo» og «hei» følger, de er tydelig husvarme de også.
– Yes. Dåkker må jo innom Lego-rommet, ikkje sant?
Elin snur seg tilbake til oss og fortsetter der hun slapp:
– Så kuttes det samtidig i mediebudsjett og i skolenes budsjett. Vi har kuttet i aviser – vi har ikke aviser fra hele landet. Studenter som har lyst å lese lokalavisa, kan ikke det lenger. Nå er det kun noen lokale og den store riksavisen.
– Hva gjør dette med et samfunn?
– Jeg tror folk blir litt numne. Folk spør ofte etter lokalavisa si, sier like ofte at vi har måttet si den opp, fordi vi ikke har nok penger. De er lei seg, men sier ikke nødvendigvis noe. Folk blir resignerte. De går ikke i fakkeltog, fordi de ikke får Bergens Tidende. Men de der tusen små kuttene. Det skjer litt og litt og litt og litt. Vi prøver å verne barna mest mulig, det har vært prioritert internt. Men det er jo ikke politikerne sin fortjeneste.
Et nytt ansikt dukker opp ved skranken. Ungene skal betjenes.
Bøker skal leses. Sommerles-premieren skal deles ut. I alle fall i bibliotekene som har råd.
Ja, vi elsker folkebibliotekene – men tilliten til de folkevalgte vakler
I den nylig publiserte innbyggerundersøkelsen utført av Direktoratet for økonomistyring (DFØ), avdekkes det at norske folkebiblioteker fortsetter å være en hjørnestein i samfunnet med høy tillit blant befolkningen. Til tross for en generelt lavere tilfredshet med offentlige tjenester, har folkebibliotekene sammen med brannvesen, offentlige museer og teatre opprettholdt sin posisjon som troverdig tjenesteyter.
Undersøkelsen, som gjennomføres hvert annet år, har vært et viktig redskap for å evaluere og forstå innbyggernes oppfatning av offentlige tjenester. I 2023 har den imidlertid avslørt en nedgang i den generelle tilfredsheten med statlige og kommunale tjenester sammenlignet med tidligere år. Bibliotekarforbundet ser med bekymring på de store omorganiseringsprosjektene i mange norske kommuner. I vår sektor er det utvilsomt en økt grad av nedbemanning som følge av omorganisering i mange kommuner, sier forbundsleder Ola Eiksund i Bibliotekarforbundet. Han peker på de ødeleggende effektene kutt i bibliotekenes driftsmidler, og reduksjonen i kvaliteten på tjenestene på kort sikt.
Folkebibliotekene står sterkt
Mens helse- og omsorgstjenester, barnehage- og utdanning og tjenester som kollektivtransport mister oppslutning blant folk, holder folkebibliotekene høy stand. De har opprettholdt en betydelig tillit blant innbyggerne, og rangeres sammen med brannvesenet, offentlige museer og teatre blant de høyest vurderte tjenestene. Dette markerer en fortsatt trofasthet blant nordmenn til bibliotekene som et uvurderlig samfunnsgode. – Bibliotekarene går på jobb, og gikk også på jobb gjennom hele pandemien. Ansatte i bibliotekene har vært gode på omstilling, og vist at de mestrer endringer i arbeidshverdagen, de håndterer arrangementer, kommuniserer til alle og er gode på inkludering. Det gjenspeiles åpenbart i den høye tilfredsheten folk har til tjenestene, sier Eiksund.
Det er også verdt å merke seg at offentlige museer og teatre har opplevd en betydelig økning i tilfredshet sammenlignet med tidligere år. Dette indikerer en økende anerkjennelse for kulturelle institusjoner blant befolkningen, og understreker deres viktige rolle i samfunnet.
Bekymring for kommunepolitikernes synlighet
Til tross for befolkningens velvilje til å gi bibliotekene en tommel opp, er det en dyster skygge som ellers brer seg over landet. Innbyggerundersøkelsen avdekker at befolkningen har synkende tillit til kommunepolitikere og deres evne til å forvalte offentlige tjenester effektivt. Folk opplever i større grad at de ikke blir lyttet til av sine lokale politikere.
Bibliotekarforbundet frykter at manglende lydhørhet kan føre til dårligere tjenester og tilbud, og at det vil ramme innbyggernes bibliotektilbud.
– Det er avgjørende at lokalpolitikere tar disse funnene på alvor og arbeider aktivt for å gjenopprette tilliten blant innbyggerne, sier Eiksund. Han ønsker å skape et godt samarbeid med kommune-Norge for å få opprettholde og utvikle det beste bibliotektilbudet for innbyggere i norske kommuner.
Forbundsleder Ola Eiksund vil gjerne ta samtalen med kommune-Norge om hvilken betydning folkebibliotekene har for innbyggerne. -Dette er ikke stedet å bygge ned tjenestene, her er tilliten høy og dørene åpne.
– Med kunnskap om bibliotekets betydning og rolle som demokratisk institusjon og samfunnsbygger er jeg helt sikker på at det er mulig å finne gode helhetlige løsninger som ikke struper det lokale tilbudet, sier Eiksund. Han kjenner godt til at mange kommuner ser seg om etter budsjettposter hvor det kan gjøres innsparinger. – Men vi har også en jobb å gjøre for å fortelle kommunepolitikere om hvor viktig folkebibliotekene er dersom de ikke forstår rekkevidden av tilbudet. Folkebibliotekene er åpne møteplasser hvor folk kan komme og kjenne seg hjemme, uansett hvem de er og hvor de kommer fra, det er et tilbud som aldri må undervurderes, sier Eiksund.
