Mange av dere er i gang med en velfortjent sommerpause – og jeg vet at den trengs. For hverdagen i bibliotekene er krevende. Nye kutt svekker tilbudene, og innsatsen deres blir ofte møtt med tomme løfter.
Bibliotekarer jobber hver dag for at alle skal føle seg inkludert og sett. Gjennom utstillinger, samlingsutvikling og arrangementer løfter dere fram mangfold, minoritetsstemmer og ytringsrom – og gjør bibliotekene til trygge fellesskapsarenaer for alle.
Men slik er det ikke overalt. I USA ser vi nå hvordan ordet mangfold fjernes fra politiske dokumenter, bibliotekarer permitteres og presset på uavhengige kunnskapsinstitusjoner øker. Et angrep på fri kunnskap er et angrep på demokratiet.
For oss i Bibliotekarforbundet er det viktig å stå sammen med kollegene våre når slike trusler gjør seg gjeldende. I april sendte vi en tydelig solidaritetsuttalelse til bibliotekarer og kunnskapsarbeidere i USA. Uttalelsen ble varmt mottatt – selv om vår innflytelse er liten, er det viktig å vise at de ikke står alene.
Midt i en tid preget av desinformasjon og økt polarisering er bibliotekarer avgjørende for demokratisk beredskap. Dere sikrer tilgang til troverdig informasjon, skaper åpne rom for ytring og bygger motstandskraft i befolkningen. Det er ikke tilfeldig at tilliten til bibliotekarer er blant den høyeste i samfunnet.
Midt i en tid preget av desinformasjon og økt polarisering er bibliotekarer avgjørende for demokratisk beredskap.
Ola Eiksund
Til høsten markere bibliotekarer over hele landet nok en gang Forbudte bøker-uka – et viktig uttrykk for vår felles forpliktelse til ytrings- og lesefrihet. Og i hele landet står BF-medlemmer for mangfold, trygghet og kunnskap – i praksis, hver eneste dag.
Bibliotekarforbundet står i kampen sammen med dere. Vi krever anerkjennelse for de verdiene dere skaper, og vi jobber for trygge vilkår for jobbene våre. Dette gir vi oss ikke på!
Bruk sommeren til å hente krefter. På den andre siden fortsetter vi – sterkere, oppladet og klar til å stå støtt for profesjonen, bibliotekene og samfunnet vårt.
God sommer!
Ola Eiksund Forbundsleder
Persondata til besvær
Av Aud Gjersdal
Digitalisering handler ikke lenger bare om å skanne gamle dokumenter og få dem ut på nett. Det handler heller ikke om digitale publiseringsprosesser. For i bakgrunnen av digitaliseringen durer store datamaskiner som prosesserer persondata vi har lagt igjen på nettet. Hva skjer med dem, og hva kan vi gjøre?
Ikke fotavtrykk, men krater
– Som enkeltmenneske har du liten sjanse til å skru igjen krana på din egen datalekkasje. Det sier Vivi Ringnes Berrefjord, som skriver doktorgrad på UiO om digital overvåking og leder cyber-programmet ved Forsvarets høgskole.
– Digitale fotavtrykk er et ganske misvisende uttrykk. Mesteparten av Norges befolking og store deler av den digitaliserte verden lager ikke digitale fotavtrykk. De røyter data. De legger igjen så massive mengder at fotavtrykk blir en underdrivelse. Det er mer som et krater etter en meteoritt, sier Berrefjord.
Innsamlingen er legitim hvis grunnlaget er informert samtykke og folk vet hva datasettene brukes til. Men samtykket er ikke alltid reelt. – De fleste samtykkeerklæringene er veldig lange og benytter vanskelig språk. Som forbruker har jeg ikke sjanse tidsmessig til å lese dem, heller ikke kompetanse til å forstå det som står der. I tillegg henviser de gjerne til underleverandørers personvernerklæringer, og det kan være flere titalls. Samtidig oppdateres de med jevne mellomrom.
Brukeratferd til salgs
– Data samles langt utover det som er nødvendig for å optimalisere brukeropplevelsen. Brukeratferd selges på en internasjonal databørs, sier Berrefjord. Annonsører bruker informasjonen til å kjøpe riktig annonseplass i dine digitale informasjonsflater. – Dataene gir pekepinn på hvem du er som person, hvilke nettverk du tilhører, interesser, hvor du beveger deg, sier hun. De danner grunnlag for profilering, der man lager antakelser om hvordan segmenter vil reagere på ulike budskap.
Lokaliseringsdata viser om enheten f.eks. har vært på psykiatriske institusjoner, abortklinikker eller politiske steder. – Telefonene har unike ID-er, og det er relativt lett å knytte brukerdata opp til faktiske mennesker, sier hun. Dette gjør det mulig å følge enkeltmennesker både i deres fysiske hverdag, men også hvordan de forflytter seg digitalt, som hva de søker på, hva de viser mest interesse for og hvem de kommuniserer med. – I praksis er det ofte en pseudonymisering av datasettene, og ikke anonymisering, sier hun. Selv om navnet er tatt vekk, kan store datasett fra ulike kilder sammenkobles eller knyttes opp til numerisk ID. Ved bruk av for eksempel lokasjonsdata er det nokså enkelt å finne ut hvilken person som hører til datasettet.
(artikkelen fortsetter under bildet)
– Det er like vanskelig å anonymisere dine digitale fotspor som det er å anonymisere din DNA, sier Vivi Ringnes Berrefjord.
Undergraving av demokratiet
Databørsene kan utgjøre en fare for demokratiet, hvis de misbrukes. Hvem som helst kan kjøpe datasettene med de overvåkingsmuligheter dette gir. – De kan brukes i påvirkningsoperasjoner og valginnblanding og hva det har å si for vår selvråderett. De kan målrette oppfyring av ekstremt tankegods og konfliktlinjer i samfunnet, sier Berrefjord. – Datasettene koster lite, og vi vet ikke hva fremtidens sårbarheter er. Det er ikke vanskelig å se for seg at enkelte myndigheter har interesse av å sope dette opp og legge i skuffen bare i tilfelle de trenger å bruke det. Man snakker om at vi skal bli datadrevet og at data er det nye gullet eller nye oljen. Da er det litt snålt at vi samtidig tillater at «gullet vårt» slenger fritt rundt og at hvem som helst kan plukke det opp, sier hun. – Hva er manipulering av fotavtrykk? – At en fremmed makt tar de digitale fotavtrykkene og bruker dem til sitt formål. For eksempel data samlet inn for markedsføring og er samtykket som det – eller fra en lekkasje eller datainnbrudd. Så bruker man eller manipulerer det for å fremme et budskap eller en handling. For eksempel et tankegods, rekrutteres til noe, klikke på noe eller gjøre noe som ikke er i min beste hensikt. – At folk får de rette meningene? – Digitale fotavtrykk kan i hvert fall sørge for at timing, publikumssegment og formulering skreddersys og dermed har større sjanse for gjennomslag, enten i henhold til det landet jeg opererer på vegne av eller strategisk i den forstand at en øker konflikten i det samfunnet en retter angrepet mot. Samfunn der alle krangler med hverandre, er dårligere stilt i en forsvarssituasjon.
Vi vet ikke hvor mye WikiLeaks sin lekkasje av Hillary Clinton sine e-poster påvirket valgresultatet. – Men det hadde god effekt på å undergrave tilliten til valgsystemet og valgresultatet i seg selv, poengterer hun. – Det er mer hensiktsmessig for en motstander i det lange løp enn et enkeltstående valg. Her undergraves en annen stats samhold og dermed motstandskraft. Land med høyt innenlands konfliktnivå kan også bli mer introverte i den forstand at de trekker engasjement i andre regioner, som igjen kan være strategisk gunstig for manipulatorer.
Vi blir sårbare
I en studie ved Duke University kjøpte forskere datasett på militært personell for noen få kroner, og som inneholdt navn, telefonnummer, adresse og familiære forhold. – I tillegg har forskere og journalister publisert kjøp av mer inngripende data som nummerskilt på bilen, lokaliseringsdata, alkoholhistorikk, utroskapshistorikk, i noen tilfeller politisk overbevisning og finansiell sårbarhet, sier hun, og påpeker at vi kanskje snakker for lite om truslene dette innebærer for spionasje og rekruttering av informanter på individnivå. – En må være bevisst på at budskap som oppildner, blir mye raskere delt, og ved deling, deler du din troverdighet, sier hun. Da kan du være med på å støtte oppunder falske nyheter, feilinformasjon eller øke muligheten for at andre klikker på en lenke med skadelig programvare som infiserer utstyret. Det kan for eksempel være løsepengevirus, der du må betale for å få tilgang på innholdet ditt.
Bevare tilliten
– Åpenhetens dilemma handler om at informasjonen vi deler kan skape store verdier og fordeler, men i en annen kontekst eller sammenstilt kan informasjonen også utnyttes kriminelt eller undergrave vår felles sikkerhet. Tillit har samme utfordring: Den tillit og åpenhet vi møter hverandre med, er en fantastisk styrke og en verdi. Samtidig gjør den oss sårbare ved at den kan svekke forsvarsverk eller nødvendig skepsis, sier hun.
Samtidig kan man snakke så mye om at samfunnets felles verdier, sannhet og samhold er under angrep at vi kanskje selv ender opp med å undergrave tilliten vi har til hverandre. – Vi må være ærlige på hva risiko er og ta høyde for at motstandere er kreative. Men samtidig ikke rope så høyt om hvor farlig verden er, at folk blir blaserte eller at vi roper «ulv, ulv» for mange ganger.
Hvordan vi skal møte slike utfordringer er altså komplisert. Beredskap bygges ved å være bevisst farer og gjøre seg klar. Samtidig er denne type farer snikende og søker å operere under radaren. Åpenhet blir viktig for å bygge og beholde tillit. – Bibliotekene bør være åpne om hvordan de bruker sin innkjøpsmakt der de har den. Når de ikke har den, være åpne på at dette er tjenester vi er avhengig av og som inneholder potensielle risikoer som vi ikke kan kontrollere. Da gjør vi noe med den asymmetriske kunnskapen mellom de store aktørene og brukeren.
Skru igjen lekkasjene!
Berrefjord anbefaler at vi kartlegger våre verdier. Hvilke verdier besitter vi som fremmede aktører kan ha interesse av og hvilken evne har de til å tilegne seg dem? – For eksempel er bibliotekene en viktig arena i samfunnet og besitter innsikt i store deler av Norges befolkning, sier hun. Anonymisering er viktig. – I et demokrati skal man ikke frykte for å havne på en liste etter å ha lest Maos lille røde eller Marx’ manifest. – En må være tydelig på hvilke verdier vi vil forsvare. Jo, vi vil forsvare verdien til demokratisk fostring. For eksempel ved at jeg har mulighet til å finne ut hva jeg mener om et tema uten å være redd for at det skal brukes mot meg senere. Men for at dette skal være reelt, må vi som samfunn akseptere at noen kommer til å ville lese noe vi kanskje ikke synes noe om.
– Vi har ikke kontroll på hva leverandørene gjør. – Det er en nøtt. Maktforholdet er så skjevt. De kommersielle plattformene, forleggerne og databørsene er så store, multinasjonale og essensielle at de setter mye av premissene, sier hun, og forteller videre at bibliotekene bør være veldig bevisst på hvilke tjenesteleverandører de bruker og ha oppdaterte avtaler som gjelder informasjonstilgang- og deling. – Rørene lekker. Hvis vi kan skru igjen flere av de små lekkasjene, vil det spille en ganske stor rolle, sier Berrefjord.
Digitaliseringen og kunstig intelligens gir nye og store utfordringer. – Jeg er ikke helt sikker på at vi er rigget for stordata og KI-tsunamien som kommer. Vi må sørge for at de verktøyene vi anvender, er de som får jobben gjort. Ikke bare at de er pene og fancy. Noen ganger tenker jeg på The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy. Vi leter så ivrig etter svarene at vi risikerer å glemme hva spørsmålet er.
Beredskap handler ikke bare om å sikre seg vann, batterier og knekkebrød i hjemmet. I dagens verden, preget av desinformasjon, propaganda, krig og politisk polarisering, trenger vi nye former for beredskap. Lesing er en av dem. Lesing gir mulighet til å orientere oss, og forstå hva som foregår i samfunnet. Den kan bidra til å løse problemet med den fragmenterte virkelighet. Bibliotekene og bibliotekarene kan vise frem den gode litteraturen, og dyrke lesegleden slik at det dannes brede fellesskap. Skolebibliotekene bidrar i leseopplæringen, slik at det ikke oppstår ressursskiller mellom de som kan tilegne seg informasjon og de som ikke kan.
Dette kom frem under arrangementet «Lesing er beredskap» under Arendalsuka i august om. Arrangører var Norsk bibliotekforening (NBF), Den norske Forleggerforening og Litteraturhuset i Oslo. Ordstyrer var leder av NBF, Helene Voldner.
– Kanskje er mediet budskapet?
Paul Buvarp, forsker på påvirkning og desinformasjon ved Forsvarets forskningsinstitutt påpeker at dagens metoder som faktasjekking, avsløring og merking av informasjon har begrenset effekt. – Forskning har vist at usannheter sprer seg fortere, bredere og dypere enn sannhet på sosiale medier, sier han. Buvarp stiller spørsmål ved om problemet ligger i mediet.
Panelet på Arendal bibliotek. Fra venstre: Helene Voldner, Sarah Sørheim, Mads A. Andersen, Kjersti Løken Stavrum og Paul Buvarp
– Kanskje ligger problemet i selve mediet, som lar usannheter bevege seg friere enn sannheten? Kanskje er mediet budskapet? spør han. Dette siste utdyper han senere i en epost til Bibliotekaren: «Mediet er budskapet er egentlig det mest kjente sitatet eller konseptet fra medieteoretikeren Marshall McLuhan. Det han (og i forlengelse, jeg) mener med det er at det det er mediet i seg selv, altså teknologien og formatet, som former samfunnssamtalen, mer enn innholdet. Syntaks i stedet for semantikk. Av og til illustrerer jeg dette ved å si noe sånt som at det er forskjell på de samtalene og den kommunikasjonen som skjer via radio, eller litteratur, eller tv eller røyksignaler. Så mediet i seg selv er det som gir forutsetningene og former hva vi snakker om.»
I panelsamtalen fremhevet Buvarp videre at pressen filtrerer og verifiserer informasjon, før den når allmennheten, noe som ikke skjer på Internett. På nettet eksisterer små individuelle brukerprofiler som trekker til seg informasjonen de ønsker. – Det finnes ingen verifikasjon. Det atomiserer oss og vi blir til enkeltpersons-markeder og personlige brands, sier han. Buvarp trekker også frem at vi har en iboende tendens til bekreftelsesfeil, der vi lettere tror på informasjon som bekrefter våre allerede eksisterende overbevisninger. I tillegg er vi mer tilbøyelige til å tro på informasjon som gir oss verdi i den gruppen vi ønsker å tilhøre.
– Sannhet er lavere nede på listen over det vi verdsetter. Vi ønsker sosial kontakt og bekreftelse på at vi har rett.
Paul Buvarp, Forsvarets forskningsinstitutt.
– Sannhet er lavere nede på listen over det vi verdsetter. Vi ønsker sosial kontakt og bekreftelse på at vi har rett, sier han, og fortsetter:
– Vår felles virkelighetsforståelse krymper. Internett og sosiale medier undergraver vår evne til å danne bred konsensus og dyrke den felles virkelighetsforståelsen. Kunstig intelligens forsterker dette ved å gi bedre muligheter til å pleie egne personlige virkeligheter og lage det vi vil se selv, sier han, og poengterer viktigheten for samfunnet og demokratiet med konsensusbyggende prosesser. Papirbøkene kan bidra til å løse utfordringen med fragmenterte virkeligheter.
– Vi må absolutt dyrke lesegleden, og det på en måte som dyrker brede fellesskap.
Større mangfold
Mads A. Andersen, nyhetsredaktør i Dagbladet, ser tilbake på den tiden han vokste opp i Fredrikstad på 1980-tallet. Da hadde mor, far og barna i familien mer enhetlige virkelighetsoppfatninger, og med de samme referansepunktene fra mediene, når de samlet seg rundt middagsbordet.
– I dag har vi ikke det. Mor kommer med sine nyheter som hun har konsumert i løpet av dagen, jeg selv med mine, og barna kommer med hver sine ting, sier han. Dette gjør samtalene rundt middagsbordet mer mangfoldige.
– Samtalene og refleksjonene rundt middagsbordet blir bredere, og perspektivene som det er mulig å ta opp, og få forståelse for, blir større. Det er den positive siden av den fragmenterte virkeligheten vi lever i, poengterer han. Andersen påpeker at medieinnhold kan være både uforståelig og kjedelig, noe som gjør at det ikke når ut til flest mulig nordmenn. Han understreker nødvendigheten av å skrive på en forståelig og engasjerende måte, slik at leseren henger med.
– Dersom vi kan skrive om Donald Trump på en måte som både når en gutt på tolv år og en kvinne på 41 så har vi jo lyktes. Da kan de sitte rundt middagsbordet og ha en fornuftig samtale rundt det, og det er samfunnsnyttig, og en bra beredskap å ha med oss videre.
Mads A. Andersen, nyhetsredaktør i Dagbladet.
– Dersom vi kan skrive om Donald Trump på en måte som både når en gutt på tolv år og en kvinne på 41 så har vi jo lyktes. Da kan de sitte rundt middagsbordet og ha en fornuftig samtale rundt det, og det er samfunnsnyttig, og en bra beredskap å ha med oss videre, sier han. Andersen forteller at de ønsker folk skal komme til Dagbladet ikke bare for å sikre Norge god beredskap, men også for å bli underholdt.
– Det som er det fantastiske med den tabloide journalistikken, er den buffeen som tabloide medier byr på: Den gir deg ting du kan le av og å bli klok av.
Må bli bedre til å formidle
Sarah Sørheim, leder for nisjeenheten i Schibsted, styreleder i Shifter og Fri Flyt, påpeker at beredskap, altså evnen til å kunne forsvare seg, også handler om muligheten til å forstå hva som skjer rundt seg.
– Det er derfor vi har medier. Det å forklare hva som foregår i samfunnet er vår kanskje viktigste jobb, sier hun. For å lykkes med det, må mottakeren være i stand til å forstå innholdet. God formidling er avgjørende.
– Det viktigste er ikke hvor folk får tak i informasjon, men at de får tak i informasjon som er kvalitetssikret og at leseren klarer å gjøre gode vurderinger av informasjonen ved hjelp av kildekritikk, sier hun. Samtidig er det vanskelig å få folk til å lese lange tekster, og de har derfor redusert bruken av slike.
– Det er ikke noe alternativ å lage Aftenposten slik den var i papir på 1980- og 90-tallet. Vi må nå leseren på en helt ny måte, sier hun og minner om hvor snevert og elitepreget medielandskapet da var. Mediene hadde et hegemoni og det var deres virkelighetsforståelse som dominerte.
– Det alle som jobber med tekst må gjøre er å skrive og formidle på en måte som gjør det mulig å forstå for de med normal evne til å lese, sier hun, og peker på at målinger viser at den er svekket. For å gjøre det enklere å lese har Aftenposten junior derfor gulet ut alle vanskelige ord i artiklene. Når en holder musepekeren over vises en forklaring. Dette senker terskelen for at folk kan tilegne seg godt innhold. Sørheim poengterer at mediene må være der folk er.
– Vi må være på TikTok og Snapchat. Så må vi håpe da at de vi treffer blir nysgjerrige og får lyst til å vite mer.
Sara Sørheim, Schibsted.
– Vi må være på TikTok og Snapchat. Så må vi håpe da at de vi treffer blir nysgjerrige og får lyst til å vite mer, og beveger seg opp fra 15 sekunder på TikTok til å bli abonnementer på New York Times.
Må bli bedre til å lese
Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, understreker at vi ikke må svartmale Internett, som gir så mange mulighet til å både innhente informasjon, og å meddele seg. Også papirpressen har dårlige virkninger, og hun siterer en av Ludvig Holberg sine epistler, fra 1748:
«Derimot kan det innvendes at den letthet og makelighet som trykken fører med seg, forårsaker adskillige uleiligheter. Derved belastes verden med en uhyrlig mengde av unyttige skrifter, og studerende folk fyller opp hjernen med vidløftig lærdom, og gir seg hverken tid eller midler til å reflektere over hva de leser. Herutover ser vi i vår tid ikke slike sjeldne genier som i gamle dager, da studerende menn heller skjerpet sitt hode ved inderlig meditasjon, enn å fylle det med vidløftig lesning og med andres tanker og meninger.»
– Alt var ikke bedre før, fortsetter hun. – Dersom vi skrur av Internett, så kommer ikke papiravisene tilbake, sier hun. Vi kommer da heller ikke til å finne tilbake sammen rundt TV-en eller radioapparatet som da vi var små.
– Det har aldri vært bedre for ytringsfriheten enn nå.
Kjersti Løken Stavrum, adm. dir i stiftelsen Tinius.
– Det har aldri vært bedre for ytringsfriheten enn nå, sier hun. Nettet gjør det mulig å nå andre som deler interesser uansett hvor de er. En kan innhente informasjon fra hele verden. – Klart det er en fordel at algoritmene bringer meg til New York Times, når jeg er vokst opp med Øvre Smaalenene, sier hun, og poengterer at tilgang til uendelige mengder informasjon ikke hjelper om en ikke kan tilegne seg den. Til syvende og sist handler det om evnen til å tilegne seg informasjon. Mengdetrening i lesing er nødvendig, og da er det smart å lese både på skolen, samt ha leselekser. Læreren og skolebibliotekene må være med på å vise frem all den gode litteraturen som finnes.
– Det vil oppstå helt uønskede ressursskiller mellom de som kan tilegne seg informasjonen og de som ikke evner det.
Vi trenger fortsatt papirboka
Forfatter Maja Lunde tok opp hvordan den digitale verden har endret måten vi konsumerer nyheter på. Nyhetene designes ut fra å få folk til å klikke på dem, fremfor å prioritere kvalitet.
Forfatter Maja Lunde
– De aktørene som er best på å treffe det i mennesket som får en til å klikke videre, vinner informasjonskrigen, sier hun. Dette fører til at vi mister alternative perspektiver.
– Nettaktørene tilbyr oss mer av er det vi har vist preferanser for, i stedet for å presentere oss for saker som bryter med våre oppfatninger, sier hun, og understreker at det er teksten, det skrevne ord, som fortsatt er den beste kilden til kunnskap. Hun viser til Anne Mangen sin forskning, som peker på at vi skummer og skanner mer på nett enn ved lesing på papir. Dette kan smitte over til papirlesing.
– Leser vi mye på skjerm, vil vi også ta denne måten å lese på, over på papir, advarer hun, og viser så til leseforsker Maryanne Wolf. Dersom vi ikke lenger kan lese godt, vil det svekke demokratiet:
– Når et samfunn bruker stadig mindre tid på dybdelesingsprosesser som kritisk tenkning og empati, trues demokratiske institusjoner, og demagogi og usannheter kan florere, siterer Lunde fra Wolf.
Når et samfunn bruker stadig mindre tid på dybdelesingsprosesser som kritisk tenkning og empati, trues demokratiske institusjoner, og demagogi og usannheter kan florere.
Maja Lunde, forfatter.
– Løsningen er å styrke leseopplæringen i skolen, sier hun. Særlig må det satses på lystlesing, altså den lesingen eleven driver med for at det er gøy, i en selvvalgt bok. – Lese fort og å konsentrere seg er de to viktigste superkreftene som skolen må arbeide for at elevene får, sier hun og legger til at lesingen primært bør skje i papirbøker, siden det gir bedre leseforståelse.
– Én time der elevene får slange seg på puter på golvet eller i hjørnet på det fine skolebiblioteket som alle skoler burde ha. Kanskje tar de boken hjem og fortsetter der.
Trine Skei Grande fra Den norske Forleggerforeningen på Arendal bibliotek
– Trenger mer samarbeid
Blant publikum var Trine Skei Grande, direktør i Den norske Forleggerforeningen. Hun var ikke del av panelet, men delte sine tanker med Bibliotekaren etter arrangementet.
Hva er det viktigste du tar med hjem til kontoret ditt?
– Det er to ting. Først er det å få til mer samarbeid i sektoren. Det trenger vi, for det er for mye kjemping mot hverandre. Det andre er å promotere lesing som er kjempeutfordrende for hele sektoren. Vi ser at leseresultatene går ned, folk leser mindre og har mindre glede av å lese. Det er den største utfordringen vi står overfor, sier hun. Har Forleggerforeningen strategier som gjelder nye teknologier?
– Vi har som mål at den som skaper åndsverk skal få betalt for det i de nye teknologene også. – Så må vi slutte å tro at vi er i blinde krefters vold, og at vi ikke kan styre disse nye teknologiene, at vi ikke kan bestemme. For det kan vi. Det handler om politisk vilje til å regulere, legger hun til.
Har du noe råd til BF?
– Jeg håper vi kan jobbe sammen, for det blir veldig kjedelig på bibliotekene dersom ingen skaper det innholdet som er der. Så vi er veldig avhengige av hverandre og av gode fagfolk i bibliotekene som kan bidra til at lesingen og lesegleden øker. Her har vi en felles oppgave.
Og bibliotekene?
– Jeg ser at innkjøpene går ned og det tror jeg også frustrerer mange bibliotekarer at de ikke har handlingsrom til å sette sammen en samling som møter den befolkningen som bruker dem. Det er noe vi kunne kjempet sammen om.
I påvirkningsoperasjoner brukes desinformasjon for å få befolkningen til å innta bestemte synspunkter. Dette gjøres for å oppnå sivile eller militære mål. Desinformasjon finner vi kanskje særlig på TV og i sosiale medier. Den utgjør et demokratisk problem og et viktig mottrekk er å bygge tillit til hverandre.
Påvirkningskonferansen ble i år avholdt på Deichmanske bibliotek Bjørvika den 31. mai. Tema for konferansen var hvilke erfaringer og kunnskap de to nyeste Natomedlemmene Sverige og Finland har gjort seg om påvirkningstrusselen. Det var ingen ledige plasser i salen, og ventelisten var lang. Forsvarets forskningsinstitutt og Forsvarets høyskole var arrangører.
Seniorforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) Paul Buvarp var først ute med foredraget Disinformation Theory : Truth, Lies and Bullshit. Hva er desinformasjonens konstituerende deler, og hvordan fungerer den?
Hvis vi løfter blikket vårt litt, ser vi kanskje at det ikke er et enkelt tre som brenner, men en skogbrann.
Paul Buvarp
– Vi tenderer mot å se på desinformasjon som små enkeltstående hendelser. Små branner som dukker opp nå og da, og da griper vi etter brannslukkerne våre. Hvis vi løfter blikket vårt litt, ser vi kanskje at det ikke er et enkelt tre som brenner, men en skogbrann, innleder Buvarp.
– Vi trodde vi kjempet mot løgn, men i stedet var det bullshit, sier forsker ved FFI, Paul Buvarp
Usannhet slår ut sannhet
Er løgn et definerende trekk ved desinformasjon? I løgnen skjules sannheten, og i et slikt perspektiv blir det en strategi å bekjempe løgnen med sannhet. – Farlige usannheter spres på nettet, så vi bekjemper dem med sannheten. Vi tror at sannheten avslører løgneren, og at da blir alt ok, sier Buvarp. Forskning viser imidlertid noe annet. Sannhetssentrerte responser som faktasjekking og avsløring av falske nyheter har en liten og midlertidig effekt, om noen i det hele tatt. Han viser til resultatene fra en undersøkelse publisert i tidsskriftet Science (2018), der en gruppe forskere gikk gjennom rykteflommer på Twitter over et tiår. De fant ut at usann informasjon spredte seg lengre, bredere og raskere, enn sann informasjon. Resultatet skjedde uavhengig av roboter: Det er mennesker, og ikke roboter, som er tilbøyelig til å dele usann informasjon. – Usannheten slår ut sannheten. Usannheter er best egnet for nettet. Usannheter spredte seg så effektivt, fordi folk liker å spre usannheter, sier han. – Selv om noen antar eller vet at noe er usant, så stopper dette dem ikke fra å dele denne informasjonen, sier han. Dette kom frem i en studie publisert i tidsskriftet Nature (2021). – Hvis falske nyheter som man også skjønner er falske, ikke stopper dem fra deling, da trenger vi å reflektere over i hvilken grad nettbasert deling av nyheter er frakoblet sannferdighet og pålitelighet.
– Bullshit har ikke noe anker, ingen iboende logikk, og har andre motiver enn å representere noe sant om verden.
Paul Buvarp
Desinformasjonens vesen
Den amerikanske filosofen Harry G. Frankfurt har i boken «On Bullshit» (2005) beskrevet, nettopp, bullshit. Løgneren har ved å negere eller skjule sannheten, i det minste en referanse til sannheten, mens bullshitteren ikke har slike begrensninger. Frankfurt skriver at en bullshitter «bryr seg ikke om tingene han sier beskriver i realiteten er korrekt. Han bare velger ut, eller finner på, det som tjener hans hensikt». Frankfurt selv peker på trangen til å virke kompetent, eller å få sosial verdi. Buvarp tenker sistnevnte er mest vesentlig i denne konteksten. Som pekt på i artikkelen fra Nature (2021), veide sosiale verdier som tilhørighet, sosial signalisering, og anerkjennelse ofte tungt der man delte uriktig innhold. – Bullshit har ikke noe anker, ingen iboende logikk, og har andre motiver enn å representere noe sant om verden, sier Buvarp og poengterer at dette er desinformasjonens vesen. Den tjener ikke sannheten, men hensikten til den som skapte innholdet i desinformasjonen.
Medieteknologien endrer den offentlige samtale
Buvarp viser til medieteoretikeren Marshall McLuhan. Han mente at medieteknologien er viktig i å definere hvordan vi tenker og kommuniserer, og hva vi tenker og kommuniserer om. – Teknologien er sentral i å forme bruken av informasjon, sier Buvarp, og viser videre til medieviteren Neil Postman sin bok Vi morer oss til døde (1985), der han studerte fjernsynet, som da var på sitt mest populære. Her eksemplifiseres nettopp sammenhengen mellom medieteknologien og desinformasjon, ved at TV gjør alt til underholdning, og seerne får et feilaktig bilde av saken, preget av avsenders interesser.
Buvarp siterer fra boken: «Det er ikke det at TV er underholdende, men at det har gjort underholdning til det naturlige formatet for representasjon av all erfaring. Problemet er ikke at TV presenterer underholdende temaer, man at alle temaer presenteres som underholdning.» – Den offentlige samtale har flyttet seg fra skriftlige og muntlige medier, gjennomsyret av språk, argumenter og logisk form, til prangende visuelle medier med høyt tempo, og dette hadde store konsekvenser, sier Buvarp. Til og med den politiske debatten endret seg fra argumenter til slagord i en overfladisk og påtatt form. Nå har vi sosiale medier. – Hva ville Postman sagt i dag? spør han, og poengterer at effekten av sosiale medier på vår offentlige samtale ikke kan overdrives. På den ene siden har en algoritmer som velger ut hva vi ser, og på den andre, våre egne feilbarlige, fordomsfulle hjerner. – Ingenting av dette prioriterer sannheten. Det er et miljø der bullshit ikke bare tillates, men blomstrer.
