Bibliotekarforbundet med solidaritetsuttalelse: – Et angrep på fri kunnskap er et angrep på demokratiet

Bibliotekarforbundet har vedtatt en uttalelse i solidaritet med bibliotekarer og ansatte i kultur- og kunnskapssektoren i USA, etter at store deler av den føderale bibliotekforvaltningen er rammet av permitteringer og politisk press.

I USA har myndighetene permittert nær hele staben ved Institute of Museum and Library Services (IMLS). Samtidig er all offentlig støtte til forskning på mangfold og inkludering stanset. Bibliotekarforbundet har valgt å ta tydelig stilling i solidaritet med bibliotekarer og kunnskapsarbeidere som rammes.

Uttalelsen ble vedtatt i forbundsstyret 10. april, og slår fast at nedbyggingen av kunnskapsinstitusjoner og offentlig forvaltning i USA er et alvorlig angrep på demokratiet og ytringsfriheten.

– Vi står i solidaritet med våre kollegaer i USA. Bibliotekarer skal ikke påvirkes av politisk press, men være en fri og uavhengig ressurs for befolkningen, sier forbundsleder Ola Eiksund.

Uttalelsen leser du her.

En tur til den nære fortid: forbudt informasjon i Gdansk

Av Aud Gjersdal

I Gdansk finnes en samling forbudte publikasjoner i biblioteket og arkivet til European Solidarity Centre. De spilte en avgjørende rolle for polske skipsarbeidere sin kamp mot kommunistisk undertrykking, og for frihet.

Langs kysten av Østersjøen ligger Gdańsk, en by hvor gatene vitner om motstand og håp. Det var her arbeiderne reiste seg mot det kommunistiske regimet og skrev historie. European Solidarity Centre, åpnet i 2014, er en levende påminnelse om kampen for solidaritet, åpenhet og dialog. Senteret ligger nær «Port nr. 2» til det tidligere Lenin-verftet. Det var her Lech Wałęsa i 1980 kunngjorde retten til å danne frie fagforeninger og opprettelsen av fagforbundet Solidaritet, en milepæl i arbeidernes kamp for frihet og demokrati. I biblioteket og arkivet på senteret finnes etterlevninger fra denne tiden: En samling av tidligere forbudte publikasjoner som forteller om kampen for ytringsfrihet og politisk rettferdighet.

Valg ble avholdt, men det var bare en slags komedie, fordi alle visste hvem som kom til å vinne.

Jerzy Klimczak

1970-protestene

Det er oktober, og en kjølig vind blåser utenfor European Solidarity Centre. Inne steller en gartner med de grønne plantene. Historien til denne samlingen går tilbake til desember 1970 da arbeiderne ved skipsverftet her i Gdansk streiket.
– De kjempet for høyere lønninger og lavere priser, spesielt på mat, fordi det var matmangel, og folk var veldig, veldig fattige. Det var vanskelig å overleve måneden ut på én lønn. Så det var derfor de protesterte. Men det var også en kamp for demokrati, for frihet, og for menneskerettigheter. Det startet som økonomiske protester, men vokste til noe større. Derfor endte det så tragisk, med at folk døde, fordi myndighetene ikke kunne akseptere at folk krevde frihet, sier leder og spesialist for arkivressurser Iwona Kwiatkowska.
– Hvilke friheter?
– Ytringsfrihet. Frihet til å reise, sier hun. De kunne ikke dra til andre land, eller få nyheter derfra. Slik informasjon fløt kun gjennom hemmelige kanaler på grunn av den statlige informasjonssensuren.
– Men også politisk frihet, for eksempel å kunne velge politiske representanter. Kommunismen var ikke et demokrati, for valgene var vanligvis falske, fortsetter hun.
– Det var en komedie, skyter leder og spesialist for arkivressurser, Jerzy Klimczak inn. Valg ble avholdt, men det var bare en slags komedie, fordi alle visste hvem som kom til å vinne.
– Ja, så folk demonstrerte, og ble møtt med skudd fra myndighetene, som brukte soldater og tanks mot dem, sier Kwiatkowska. Over 42 personer i Nord-Polen ble drept av soldater og politi i desember 1970. Over 1000 ble såret, noen skutt, mens andre ble slått med batonger.

Underjordiske forlag

Protestene spredte seg til mange byer, og arbeiderne distribuerte bøker, fotografier og plakater for å få med så mange som mulig. Bevegelser som KOR-komiteen, som ble dannet for å beskytte arbeiderne, Movement for Defence of Human and Civic Rights og Solidaritet inspirerte fremveksten av undergrunnsmagasiner og -publikasjoner.
– Da slike bevegelsene ble opprettet, begynte den underjordiske publiseringen. Det var på midten av 70-tallet og frem til 1989, sier Iwona Szymichowska, seniorspesialist for biblioteksamlingene. Biblioteket har nesten 6000 bøker i denne samlingen, som lagres i et rom med kontrollert klima. Hun viser noen eksempler, alle med forside i sort-hvitt.
– Denne boken har tittelen Stalins sekretær, og kunne jo ikke publiseres på offentlige forlag, sier hun. På bordet ligger også diktsamlingen Den fortryllede Gucio, som er skrevet av den polske nobelprisvinneren Czesław Miłosz, som levde 30 år i eksil.

– Folk måtte være veldig forsiktige, for hvis myndighetene fikk vite det, kunne de få problemer. De kunne da regnes som opposisjonelle mot regjeringen og derfor bli arrestert og sendt i fengsel.

Iwona Szymichowska

– Mange av verkene hans ble publisert i hemmelighet, så folk kunne bli kjent med dem, sier hun. Utenlandske forfattere fra vesten som skrev om totalitarisme og frihet ble oversatt og publisert på undergrunnsforlag. Enkelte av disse var store og drev ganske profesjonelt, med opplag på opptil 10 000 eksemplarer. Andre opererte fra kjellere og loft der de ved hjelp av enkle midler som kopimaskiner produserte små opplag av brosjyrer, hefter eller plakater. Noen bøker har samlingen bare ett eksemplar av. Forleggerne hadde ikke annet enn donasjoner å leve av, så de brukte billigst mulig papir, og det kan være varierende kvalitet på eksemplarer i samme opplag. Mange er skrevet under psevdonym eller mangler opplysninger om forlag eller utgivelsesår. I tillegg har de over 300 tidsskrifter i samlingen.
– Folk måtte være veldig forsiktige, for hvis myndighetene fikk vite det, kunne de få problemer. De kunne da regnes som opposisjonelle mot regjeringen og derfor bli arrestert og sendt i fengsel. De og familiene deres kunne bli forfulgt av politiet og hemmelig politi, fortsetter Szymichowska. Disse materialene ble derfor ofte gjemt på kontorer, i kjellere eller på loft så ingen kunne finne dem.

Protester med plakater

– Vil du se plakatene? spør Klimczak, og viser vei til samlingen. Han finner fram en i rød trykkfarge. Plakatene ble vist i offentligheten under demonstrasjoner og markeringer. Deretter ble de gjemt i hjem, vanligvis i kjellere eller på loft, slik at de ikke kunne bli funnet ved et uventet søk fra myndighetene, så eieren kunne anklages for aktivitet mot styresmaktene.
– Her ser du en plakat fra 1981. Den handler om grunnloven fra 1700-tallet, sier han. Plakaten markerer datoen for vedtaket av grunnloven, som var det første steget mot å gi sivile rettigheter til de laveste samfunnslagene. En annen plakat viser årstall for en rekke streiker og med teksten «Ingen skyldige».
– Plakatene er sosiale dokumenter, fordi de er kommentarer til situasjoner, som streiken i Poznan 1956. Det er en anklage, sier han. Under dette opprøret ble over 70 personer drept og flere hundre skadet.
– Det er en anklage mot at det ikke er noen som ble holdt ansvarlige, selv om folk døde under denne protesten. Folk ble skutt, de ble slått i hjel. Myndighetene bare vasket hendene sine og dekket over de ansvarlige som fattet disse katastrofale beslutningene, fortsetter Kwiatkowska.

– Vise andre hva som skjedde

Kwiatkowska forteller at de har over 70 000 fotografier i arkivet. I tillegg har de filmer.
– Å ta bilder på 70- og 80-tallet var en farlig ting å gjøre. Politiet kunne ta både kamera og negativer fra fotografen. Derfor måtte de noen ganger være veldig forsiktige når de tok bilder, spesielt på offentlige steder under demonstrasjoner, protester og markeringer, sier hun, og finner frem noen svart-hvitt fotografier. Mange av fotografiene mangler opplysninger om fotograf. Et av fotoalbumene handler om streiken ved Gdansk Skipsverft i 1980.
– Selvfølgelig ville ikke myndighetene at disse bildene skulle spres. Men det var derfor folk tok dem – for å vise andre hva som skjedde. Fagforbundet Solidaritet ønsket å vise folk i Polen hvordan det så ut, hva som skjedde, fordi ingen av disse bildene ble vist i offentlige medier, som TV.

Samlingene inneholder også lydopptak som kassetter og vinylplater. Det var artister som hadde vært for modige i uttalelsene sine, slik at de ikke fikk lov til å opptre. Folk laget kassetter med sanger som refererte til de store arbeiderprotestene.
– Om protestene. Om de som døde. Om «Svart torsdag» i 1970.– Sangen om Janek Wiśniewski[1] fra Gdynia[2] handler om en ung mann som ble båret av arbeiderne gjennom gatene på en dør. Han var 18 år gammel og døde under protesten, sier hun.

– Dette er historien om oppbyggingen av demokratiet. Det er best å bygge det på en fredelig måte. At en setter seg ned rundt et bord og snakker med hverandre. Da gir det resultater, og det fungerer virkelig. Når du slipper tanksene ut i gatene, ender det alltid dårlig.

Iwona Kwiatkowska

I 1989 falt kommunismen, og i 1990 ble leder for Solidaritet, Lech Wałęsa valgt til Polens president.
– Hvorfor vil dere vise denne litteraturen?
– Vi vil vise hva folk måtte gå gjennom, og hva konsekvensene av regimet var. Det handler om kampen til folket, og hvor hardt de måtte kjempe for friheten. Derfor samler vi disse publikasjonene. For å bevare det for kommende generasjoner, slik at minnet om disse hendelsene og vanskelighetene ikke forsvinner, sier Szymichowska.
– De unge i dag kan lære og se hvordan det fungerer, for folk er egentlig alltid de samme. De forandrer seg ikke så mye. Så man kan se konsekvensene. Hvordan det ender når man tillater et regime, som kommunismen eller fascismen, å vokse. Hva som skjer, og hvordan det ender, fortsetter Kwiatkowska.
– Dette er historien om oppbyggingen av demokratiet. Det er best å bygge det på en fredelig måte. At en setter seg ned rundt et bord og snakker med hverandre. Da gir det resultater, og det fungerer virkelig. Når du slipper tanksene ut i gatene, ender det alltid dårlig.
– Det er den historien vi forteller.

Advarer mot nasjonalisme

Kwiatkowska sier videre at mange land nå beveger seg mot nasjonalisme.
– Nasjonalisme har veldig farlige aspekter, fordi man kan begynne å tro at ens egen nasjon er bedre enn andre, og er omringet av fiender, advarer hun.
– Så det må man tenke på når man støtter politikere som snakker om fiender i landet, eller lignende. Det kan være mennesker av en annen rase, religion, politisk eller filosofisk overbevisning. Man må tenke på hvor denne veien fører.
– Du kan alltid finne en fiende.  Men hvis du støtter den typen politikere, må du tenke på hvordan det ender. Så derfor snakker vi om denne historien, sier hun.

– Vi snakker om denne historien for å vise hvor viktig den er. 

Iwona Kwiatkowska

– Ikke la dem stå alene

Nå som det er krig i Ukraina, mener vi at solidaritetens historie er spesielt viktig og relevant for å minne folk på hvordan man kan bryte fri fra undertrykkelse, og også for å vise solidaritet. Å vise solidaritet med undertrykte land og mennesker, for å la dem vite at vi støtter dem. Og ikke la dem stå alene, sier Szymichowska.
– Vi fikk støtte fra andre land også. På 70- og 80-tallet var det mange land i Vesten, som Tyskland, Norge, Sverige, som hjalp oss. Matpakker med medisiner eller medisinsk utstyr ble sendt til Polen. Disse hjelpeaksjonene ble ofte organisert av polske miljøer i andre land. Det ble også sendt støtte direkte til fagforeningen i form av midler eller trykkeutstyr for å muliggjøre organiseringen av ikke-offentlige og undergrunns- trykkerier.
– Vi snakker om denne historien for å vise hvor viktig den er. Det var blant annet takket være hjelp fra demokratiske land at vi overlevde den gangen, avslutter Kwiatkowska.

[1] Hans virkelige navn var Zbigniew Godlewski

[2] https://open.spotify.com/track/5cns55ks1pQ2PKwebUlXh5

Derfor streiker bibliotekarene i staten

Bibliotekarforbundmedlemmene Vibeke Stockinger Lundetræ og Vjosa Zymeri er til daglig ansatte ved universitetsbiblioteket ved Universitetet i Oslo. Nå er de tatt ut i streik.

Hvorfor streiker bibliotekarene i staten?

– Vi streiker fordi staten vil tvinge oss inn på en tariffavtale som vi ikke er tjent med. De vil ta fra oss en rettighet som vi har fremforhandlet. Dette er en streik som ikke først og fremst handler om penger, men om prinsipper, sier Lundetræ.

Kollegene er streikende på andre dag, og synes begge det er litt utfordrende å forstå hvorfor det gikk så langt fra statens side. De prinsipielle sidene ved streiken er viktige, men vanskelig å formidle, og de forteller at de har snakket med flere som synes det er krevende å forstå hvorfor ikke de kan beholde de to avtalene. – Det er mange i universitets- og høyskolesektoren som har utdanning og tjener langt mindre enn det de ville gjort i det private. For Lundetræ og kollegaen er det viktig at utdanningen de har tatt verdsettes av det offentlige, når det nettopp er i det offentlige den etterspørres.

Lundetræ og Zymeri har satt seg inn i mange spørsmål om streiken, og innrømmer begge at det var litt uventet at lønnsoppgjøret endte i en streik. Nå som de er tatt ut, har de flere nye ting å forholde seg til, utover det at de ikke skal gjøre jobben sin som normalt. De tar streiken ved godt mot, og er i ferd med å opparbeide seg nye erfaringer.

Hva gjør dere nå?

– Nå er vi kun på dag to, det har gått i informasjon og møter. Så står vi to timer streikevakt om dagen.

På streikevakt får de stort sett positive tilbakemeldinger, og en del spørsmål fra småbekymrede studenter som lurer på om streiken kommer til å gå utover eksamen. De aller fleste har stor forståelse og viser støtte til de streikende. – Det er mange som gir oss tommel opp, sier Lundetræ.

På det obligatoriske spørsmålet om hvordan streikeviljen er, så er kollegene veldig lojale til fagforeningen sin, og er stolte bærere av Unio-t-skjortene. – Vi skulle selvfølgelig aller helst ha vært på jobb. Det er absurd å streike for en allerede fremforhandlet avtale. Men nå som vi er tatt ut, så skal vi gjøre det vi kan for denne streiken!

Støtt helsebiblioteket i Gaza!

Sammen med Norsk Bibliotekforening og Spesialgruppe for medisin og helsefag (SMH) i NBF oppfordrer Bibliotekarforbundet nå sine medlemmer til å støtte det medisinske biblioteket i Gaza.

Les uttalelsen fra NBF, SMH og Bibliotekarforbundet:

Tilgang til livsviktig kunnskap – støtt helsebiblioteket i Gaza

Den humanitære situasjonen på Gaza er ekstrem, og sivilbefolkningen lever i en situasjon som er uholdbar og uoversiktelig. Nødhjelpen med livsnødvendigheter som mat, vann og medisiner kommer ikke inn til de som trenger det. Over lengre tid har internasjonale hjelpeorganisasjoner som Norsk Folkehjelp og FNs hjelpeorganisasjon for palestinere (UNRWA) rapportert om en uholdbar humanitær situasjon på Gaza. Lidelsene blir stadig større.

Bidra til å støtte NORWACs arbeid med gjenoppbygning av et medisinsk tilbud så snart det er mulig. Ditt bidrag vil styrke det medisinske og humanitære arbeidet i Gaza og akutt nødhjelp til ansatte ved biblioteket.

Norwegian Aid Committee (NORWAC) er en humanitær hjelpeorganisasjon som jobber med helserelaterte prosjekter i Midtøsten. Siden 1994 har organisasjonen jobbet sammen med palestinske helsemyndigheter med å skape et sterkere og mer forutsigbart helsetilbud. De bidrar til å sørge for at al Shifa-sykehuset på Gaza kan levere kritisk helsehjelp. Flere norske leger og helsepersonell har vært til stede på sykehuset og bidratt med ressurser og kompetanse.

Helsebiblioteket på al Shifa-sykehuset spiller en avgjørende rolle i den medisinske beredskapen i området, og bidrar med oppdatert kunnskap og kompetanse for medisinsk personell. De er bygget opp blant annet med støtte fra NORWAC, norske myndigheter, Bibliotekarforbundet og Norsk bibliotekforening og Spesialgruppen for medisin og helsefag i Norsk bibliotekforening (SMH). Den lokale bibliotekkoordinatoren har samarbeidet tett med det norske helsebibliotek-miljøet med oppbygningen og drift av helsebiblioteket gjennom mange år.

Situasjonen nå er uklar og framtiden uviss. Vi vet at sykehuset har vært utsatt for bombing og militære operasjoner og at mange av de ansatte har måttet flykte, inkludert bibliotekkoordinatoren med sin familie.

Helsebiblioteket sørger for tilgang til livsviktig kunnskap, og vil trenge både økonomiske ressurser og faglig støtte for å gjenoppstå.

Du kan hjelpe, ved å vippse et bidrag til 739003.

Merk ditt bidrag med Gave – helsebiblioteket i Gaza.

Bibliotekarer på frontlinja 

Av Kristina Johansen

Krigen i Ukraina er en krig om informasjon, og de ukrainske bibliotekarene står på frontlinja. 

I begynnelsen av invasjonen føltes det som å befinne seg i en parallell virkelighet. Alt som skjedde rundt henne: granatregn, bombing, gatekamper, veisperringer, dokumentkontroller og milelange køer på butikken for å kjøpe varer minnet henne mest av alt om bilder fra andre verdenskrig.

– Jeg utviklet umiddelbart en vane med å ha en veske fullpakket med dokumenter og viktige ting i tilfelle en nødsituasjon, forteller Jaroslava Sosjynska til Bibliotekaren.

Sosjynska er administrerende direktør for den ukrainske bibliotekforeningen. Over natta, i februar 2022, ble arbeidsplassene til Jaroslava og hennes 50 000 kolleger strategiske mål. Siden februar 2022 har 1624 bygninger med kulturell infrastruktur blitt skadet eller ødelagt som følge av den russiske invasjonen. Det inkluderer 610 bibliotek, hvorav 110 er fullstendig tilintetgjort. Det viser ferske tall fra Ukrainas kultur- og informasjonsdepartement.

Tre dager før de russiske tanksene rullet over grensa, holdt Putin en tale der han hevdet at Ukraina er en fiksjon, helt og holdent skapt av Russland, og et land uten kjerne og tradisjonene til en ekte stat. Den ukrainske identiteten var ifølge Putin et resultat av en vestlig kampanje for å forvrenge mentaliteten og det historiske minnet til millioner av mennesker. 

Jaroslava Sosjynska er administrerende direktør for den ukrainske bibliotekforeningen. Siden februar 2022 er det mye som har endret seg i Ukraina, men blant bibliotekarene står fortsatt den frie tanke sterkt.

Foto: Den ukrainske bibliotekforeningen

Dypt i kjernen av konflikten ligger en kamp om narrativ, og Ukrainas bibliotek sitter på nøkkelen.

Aller først tok de russiske styrkene statsarkivene i Tsjernihiv, et mål som inneholdt sensitiv NKVD- og KGB-informasjon om sovjettiden. Dernest ble arkivene i Bucha angrepet, i likhet med arkivavdelingen i Ivankiv. Bibliotekene i Mariupol, Volnovakha, Sievjerodonetsk, Hostomel, Irpin og Borodianka ble bombet. Anatolij Khromov, leder i det ukrainske Riksarkivet, kaller ødeleggelsene et slags kulturelt folkemord.

Vi har mistet mange bibliotekarer. Flere har omkommet, og mange har måttet flykte til andre regioner i Ukraina eller til utlandet.

Jaroslava Sosjynska, administrerende direktør for den ukrainske bibliotekforeningen

– Russland bruker ikke bare enorme militære ressurser for å tvinge oss i kne. De jobber på flere nivå for å ødelegge oss fullstendig som nasjon og stat. Dette øker bare raseriet og besluttsomheten vår for å stå imot og kjempe. Vi har mistet mange bibliotek. Vi har mistet mange bibliotekarer. Flere har omkommet, og mange har måttet flykte til andre regioner i Ukraina eller til utlandet, forteller Sosjynska.

Bibliotekene i Ukraina har vist seg å ikke bare være bygninger, de er et nettverk som har blitt limt sammen i motstanden mot nabolandet. De som står igjen, kjemper en innbitt kamp for å bevare ukrainsk kulturarv, litteratur, historisk materiale og sjel. 30. september er Bibliotekets Dag i Ukraina. Nå har markeringen et nytt motto: “Biblioteket er uknuselig”.

– Bibliotekarer har alltid vært bærere av den frie tanke, alltid motarbeidet sensur, alltid etterlyst og gjort alt for å fremme kulturelt mangfold og meningspluralisme. Også i krigstid fortsetter vi å opprettholde disse prinsippene. Vi har stor tro på seier og gjør alt vi kan for å bringe den nærmere, forteller Sosjynska. 

Der noen følger lederne, følger bibliotekarene i Ukraina leserne. I Kharkiv, som ofte er under angrep, bor mange mennesker nå i metroen. 

– Utlån av bøker er nå organisert i temmelig uvanlige former på steder der befolkninga samler seg. For eksempel i bomberom, tilfluktssteder og i metroen. I tillegg er mange bibliotek åpne tilfluktsrom og oppholdssted for alle som trenger det. 

De gjenværende bibliotekene har blitt humanitære knutepunkter. Mange bibliotek er nå åpne som tilfluktsrom for bomber og granater. De fungerer som sentre for mennesker på flukt, og hjelpemidler, proviant og utstyr fordeles til militære forsvarsenheter. Her kan alle ta kopier av dokumenter, få råd om bolig og humanitær hjelp, få informasjon om transportplaner, åpningstider og adresser til dagligvarebutikker, lese regler for portforbud, varme seg og spise. De tilbyr psykologisk rådgivning for traumatiserte mennesker. De gir rom for kunstterapi. Lista er lang. 

– Unntakstilstanden begrenser objektivt sett mulighetene våre. Men under disse forholdene prøver vi å finne den rette balansen mellom tillatelser og forbud, hat mot fienden og forræderen, og respekt for enkeltindividet. Vi er svært takknemlige overfor alle våre bibliotekarer og pedagoger for at de er så modige og står sammen, med stor tro på Ukraina og bibliotekets oppgave, sier Sosjynska.

I tillegg gjør bibliotekarene mye frivillig arbeid som å organisere pengeinnsamlinger, veldedighetsmesser, lager mat og stearinlys. De vever til og med kamuflasjenett til militært utstyr.

Informasjon på frontlinjen

Deres største, overordnede kamp handler likevel om å spre bevissthet om feilinformasjon og desinformering.

– Bibliotekarer forstår godt sin oppgave med å gi objektiv og oppdatert informasjon. Dette gjelder spesielt i okkuperte områder og områder som er nær fienden, der folk er svært forvirret og ikke vet hvilke informasjonskilder de kan stole på, forteller Sosjynska.

Det jobbes med å styrke ukrainernes digitale kompetanse og mediekompetanse, utvikle nye opplæringsprogrammer om cybersikkerhet og å holde kontinuerlig kontakt med brukerne gjennom fjerntjenester. 

– Vi er under angrep av en fiende som forsøker å ødelegge den ukrainske statsdannelsen og fornekte ukrainernes eksistens som nasjon. Med all sin makt søker de å ødelegge dokumenter, publikasjoner og muntlig historie, omskrive lærebøker og fylle dem med feilinformasjon og direkte løgner, sier Sosjynska.

Krigen i Ukraina er den militære manifestasjonen av en språklig og kulturell kamp som har pågått siden 1800-tallet. Det er en krig om historie, der poesien og diktningen ligger dypt i selve kjernen. Verker av Aleksandr Pusjkin på russisk side, og Taras Sjevtsjenko på ukrainsk side, symboliserer 150 år etter at de ble skrevet fortsatt det sammensatte bildet på forholdet mellom landene. 

Pusjkin var hovedskytsen i Putins begrunnelse for å ta tilbake området som tidligere hørte til det russiske imperiet. Sjevtsjenko er en ukrainsk nasjonalhelt, og bøkene hans har inspirert mange generasjoner av ukrainere til å kjempe for frihet fra Russland og være stolt av sin egen historie.

På kvelden 24. februar 2022, noen timer etter at Putin hadde beordret hæren sin inn i Ukraina, samlet tusenvis av russere seg på Pusjkinplassen i Moskva sentrum.

 – Fra russisk side har vi opplevd en langvarig informasjonskrig, en meningskrig, tyveri av intellektuell eiendom, som nå suppleres med terror mot sivile, bruk av makt og mobbing for å underkue ukrainerne. Men vi lever og vil leve og kjempe for vår frihet.

Jaroslava Sosjynska, administrerende direktør for den ukrainske bibliotekforeningen

De sto rundt statuen av Aleksander Pusjkin med plakater med påskriften “Nei til krig”, før demonstrasjonen ble oppløst av politiet.   – Fra russisk side har vi opplevd en langvarig informasjonskrig, en meningskrig, tyveri av intellektuell eiendom, som nå suppleres med terror mot sivile, bruk av makt og mobbing for å underkue ukrainerne. Men vi lever og vil leve og kjempe for vår frihet, sier Sosjynska. 

Først på Krim

Det er ikke første gang ukrainske bibliotek opererer under unntakstilstand. I 2014 flyktet Luhansk- og Donetsk-avdelingene da de første kampene i krigen brøt ut på Krim-halvøya. Som en fugl Føniks gjenoppsto de på nye steder i de fortsatt frie områdene av Ukraina.

– Bibliotek, arkiver, kultursentre og utdanningsinstitusjoner er stedene som støtter og utvikler vår nasjonale bevissthet og identitet. Det er her den viktigste kampen foregår, forklarer Sosjynska.

Mange bibliotek er blitt plyndret. Okkupantene tok med seg datamaskiner, kontorutstyr, multimedieutstyr, møbler, til og med vannkokere og kaffetraktere – til Russland. 116 bibliotek mistet også sine dokumentsamlinger fullstendig. 

Ukrainske bibliotek ble også skadet da russerne sprengte vannkraftverket Kakhovka i juni i år. Materielle tap som følge av oversvømmelse er ennå ikke estimert. De totale skadene på biblioteksystemet er foreløpig estimert til om lag to millioner euro. 

– Ukraina er en svært sterk og frihetselskende nasjon. Det samme gjelder for ukrainske bibliotekarer – vi elsker brukerne våre og yrket vårt. Vi vil gjøre alt for å kjempe og bevare vårt folk, sier Sosjynska.

I 2022 håpet de på et kvalitativt gjennombrudd og en slutt på krigen. Nå har de erfart hvilke enorme militære ressurser, inkludert propaganda og desinformasjon, de har å hanskes med.

– Regjeringer, internasjonale organisasjoner, nasjonale foreninger, bibliotekarer og øvrig befolkning gjør mye for å støtte folket i Ukraina. Vi er svært takknemlige for denne omfattende og mangfoldige støtten. Vi setter stor pris på våre venner og samarbeidspartnere, og vi er glade for å opprettholde kontakten og utveksle yrkes- og livserfaringer, sier den administrerende direktøren i det ukrainske bibliotekforbundet.

Samtidig er de skuffet over at internasjonale og faglige institusjoner, for eksempel FN og IFLA, som de mener fortsetter å føre en tolerant politikk overfor angriperen. 

– Dette gir Russland mulighet til å spre desinformasjon på ulike nivåer og rettferdiggjøre vold og krigsforbrytelser, sier Sosjynska. 

– Så hva kan vi gjøre for å støtte ukrainske bibliotekarer?

– Det globale biblioteksamfunnets profesjonelle ansvar er å formidle objektiv informasjon. Vi oppfordrer alle bibliotekarer til å kjempe mot feilinformasjon, til å bryte båndene til russiske institusjoner, til å fortelle verden mer om Ukraina og ukrainerne, å bidra til å stå imot dette blodige, diktatoriske regimet og til å bevare og fremme demokratiske verdier.

Sosjynska takker bibliotekarkollegiet globalt for støtten, verden over har bibliotekarer blitt tatt i mot og fått tilbud om jobb og praksisplasser.

Foto: Den ukrainske bibliotekarforeningen

I sin nye hverdag, forsøker Sosjynska å holde kontakten med familie, venner og kolleger, spesielt når det ikke finnes strøm, internett eller mobilkommunikasjon.

Psykologisk stabilitet og hvile er en prioritet, men ikke alltid like lett å få til.

– Vi prøver å disponere tiden og kapasiteten vår på best mulig måte, selv om det meste er akutt, viktig og må løses umiddelbart. Å få nok hvile er en svært viktig prioritet for ikke å bli utmattet og falle inn i en depresjon, sier Sosjynska.

Sosjynska avslutter med at de er svært takknemlige for støtten fra bibliotekarkollegiet globalt og for alle utenlandske kolleger som har tilbudt ukrainske bibliotekarer jobb eller praksisplasser.

Kilder: The Guardian, Ukrainan Lessons, Regjeringen, FN-sambandet 

The Ukrainian Library Association (ULA)

• ULA ble grunnlagt i 1995.
• ULA er en ikke-statlig faglig sammenslutning med individuelt medlemskap.
• ULA representerer 50 000 bibliotekarer og mer enn 30 000 bibliotek. 
• ULAs medlemmer var og er ansatt i nasjonale, offentlige, akademiske, skole- og spesialbibliotek.
• Foreningen har 14 greiner og offisielle partnere – lokale bibliotekeninger og bibliotek – som representerer alle regioner i Ukraina.  

Fakta og bakgrunn om krigen i Ukraina

• 24. februar i fjor iverksatte Russland en storskala invasjon av Ukraina.
• Angrepet var et klart brudd på FN-pakten og er dermed ulovlig.
• Krigføringen har medført alvorlige krigsforbrytelser.
• Ukraina-konflikten begynte først i 2014 og har foregått på ulike nivåer: mellom grupperinger innad i Ukraina; mellom ukrainske myndigheter og Russland, og mellom NATO og Russland.
• Forholdet mellom Russland og Vesten har ikke vært så spent siden den kalde krigen.
• Ukraina grenser til både Russland og EU.
• Forenklet så har ukrainerne som bor vest i landet vært EU-tilhengere, mens de i øst har foretrukket Russland.
• Valget mellom en tilknytning til EU/Vesten eller Russland skapte krisen i Ukraina.
• Spørsmål om landområder, makt, sikkerhet, historie, identitet og folkerett står sentralt i konflikten.
• Fra 1922 til 1991 var Russland og Ukraina deler av Sovjetunionen.
• Fram til 1954 tilhørte Krimhalvøya den russiske delen av det enorme Sovjetunionen.
• Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991, erklærte Ukraina seg som en selvstendig stat.
• 90 prosent av befolkningen stemte for uavhengighet.
• Ledelsen i Moskva godtok at Krim ble en del av det nye Ukraina til tross for at flertallet av innbyggerne på Krim var såkalte etniske russere.
• Krim ble dermed folkerettslig en del av den suverene staten Ukraina etter den kalde krigens slutt.

(Kilde: FN))

Intervjuet ble først publisert i Bibliotekaren nr 3/2023