Økt kjøpekraft er det viktigste kravet når Unio setter seg til forhandlingsbordet i årets lønnsoppgjør i staten.
Torsdag 16. april gikk startskuddet for årets lønnsforhandlinger i staten. I år er det hovedoppgjør, som betyr at partene både skal forhandle om økonomi og om innholdet i hovedtariffavtalen. Den regulerer blant annet arbeidstid, permisjonsordninger, ulike lønnstillegg og hvordan lokale forhandlinger skal gjennomføres. Unio har 36 643 medlemmer i staten. De største gruppene er forskere og politiansatte.
Unio stats forhandlingsleder Steinar A. Sæther er tydelig på at økonomien er det aller viktigste i årets oppgjør.
– Våre medlemmer har høy utdanning og tilsvarende høye studielån, og merker godt høye priser og økt rente. Vårt viktigste krav er at de skal få mer å rutte med etter årets oppgjør, sier han.
Unio stat krever reallønnsvekst, som vil si at lønna øker mer enn prisene. Foreløpig er prisveksten beregnet til 3,2 prosent i 2026. Nylig ble partene i frontfaget enige om en ramme på 4,4 prosent.
– I fjor endte årslønnsveksten i industrien til slutt hele 0,8 prosent over frontfaget, og over tid har vi sett at lønnsforskjellene mellom privat og offentlig sektor bare øker. Lønnsoppgjøret i staten må ta tak i dette lønnsgapet. Hvis ikke vil virksomhetene i staten miste kompetansen den trenger, sier Sæther. I det siste har det vært en kompetanseflukt fra politiet, fordi politifolk tilbys vesentlig høyere lønn i blant annet bank og forsikring.
Krever reelle forhandlinger
I tillegg til den økonomiske rammen, skal partene forhandle om bestemmelsene i hovedtariffavtalen. I forrige hovedoppgjør ble forhandlingene overskygget av spørsmålet om en eller to tariffavtaler, som til slutt endte i streik og seier for Unio i Rikslønnsnemnda.
I år forventer Unio reelle forhandlinger om innholdet i tariffavtalen.
– De statsansatte er lite opptatt av antall tariffavtaler. De er opptatt av lønn, arbeidsvilkår og medbestemmelse på jobb. Vi skylder de statsansatte å ta tak i små og store utfordringer i deres arbeidshverdag, og utvikle tariffavtalen til beste for dem. Siden 2022 har vi utarbeidet en rekke gode krav til forbedringer, og vi forventer konstruktive forhandlinger om dem i år, sier Sæther.
Fristen for forhandlingene er ved midnatt 30. april. Blir ikke partene enige før fristen, går forhandlingene til mekling. Meklingsfristen er satt til midnatt 28. mai.
Staten og Unio kom ikke til enighet i hovedtariffoppgjøret våren 2024, og Unio gikk ut i streik 24. mai for å bevare sin tariffavtale. 5. juni endte streiken med tvungen lønnsnemnd, og det er denne konflikten som nå har blitt behandlet av Rikslønnsnemnda.
Seier for den frie forhandlingsretten
Unio har hele tiden argumentert for at dette er en prinsipiell konflikt som handler om selve forhandlingsretten i arbeidslivet: Kan staten tvinge fagforeninger over på en tariffavtale de ikke ønsker, når partene allerede har en eksisterende tariffavtale i bunn? Det vil i så fall innebære en helt ny praksis, som i ytterste konsekvens betyr at staten kan diktere tariffpolitikken for sine ansatte.
I dag ble det klart at nemnda konkluderer med at Unio og Akademikerne får beholde sin tariffavtale.
– Dette er en klok beslutning av nemnda, og helt i tråd med Unios krav. Nå beholder vi vår egen tariffavtale som vi forhandlet fram med staten i 2022, og fortsetter arbeidet for at utdanning skal lønne seg i staten, uttaler Unio stats leder, Guro Elisabeth Lind.
Flertallets og virksomhetenes behov
Hun mener nemndas kjennelse er prinsipielt viktig, også med hensyn til styrkeforholdet på arbeidstakersiden. Både Unio, Akademikerne og LO Stat (samlet om lag 116.000 medlemmer) sa nei til statens tilbud. Kun YS (i underkant av 24.000 medlemmer) sa ja.
– Dersom nemnda hadde gitt staten medhold, hadde det betydd en svekkelse av forhandlingsretten og et angrep på trepartssamarbeidet i arbeidslivet. Alle parter, også LO og YS, bør være glade for nemndas prinsipielle kjennelse, sier Lind.
– Vi har tatt kampen for at utdanning skal lønne seg, og for at også statsansatte med høyere utdanning må sikres en skikkelig lønnsutvikling. Det sier leder av Unio stat, Guro Lind. Foto: Stig Weston for Unio
Korreks til staten som arbeidsgiver
Kjennelsen må få konsekvenser for statens arbeidsgiverpolitikk. Staten som forhandler må heretter ta hensyn til flertallets og virksomhetenes behov, og ikke en ideologisk ordre fra politikerne, mener hun.
– Kjennelsen i Rikslønnsnemnda er en tydelig korreks til staten som arbeidsgiver, som i stedet for reelle forhandlinger har forsøkt å tvinge motparten over på en avtale den selv har diktert. Nå forventer vi en helt annen og mer konstruktiv arbeidsgiverpolitikk fra regjeringen og statens personaldirektør, sier Lind.
