Dawit Isaak-biblioteket i Malmø: helt dedikert til forbudt litteratur
Tekst: Marta Llaudet Serra, bibliotekar og barneformidler ved Deichman.
I Malmø finnes et bibliotek viet til bøker som har blitt forbudt, sensurert eller omstridt. Ulrika Ahlberg, ansatt ved biblioteket, forteller om hvordan det jobbes med samlingen, formidling og hvorfor tilgang til ulike stemmer er avgjørende for demokratiet.
I en tid der sensur av bøker øker over hele verden, har Dawit Isaak-biblioteket fått en svært aktuell rolle. Biblioteket åpnet i 2020 og samler litteratur som noen har ønsket å hindre andre i å lese.
Hva slags bøker finner vi på biblioteket?
Hvis du åpner omslaget, finner du en ex-libris med informasjon om hvorfor boken er med i samlingen. Det finnes også faglitteratur om ytringsfrihet, og lignende temaer som setter de forbudte bøkene i kontekst og legger til rette for forskning.
Hvordan ble dette prosjektet til?
Tidligere stadsarkivar i Malmö, Adam Hidestål, tok initiativ til prosjektet: -å etablere et ytringsfrihetsbibliotek. Bakgrunnen var et økende behov for å sikre tilgang til et mangfold av perspektiver – noe som er avgjørende for et velfungerende demokrati, særlig i en tid preget av økende autoritarisme og sensur. Jo mer kjennskap folk har om sine rettigheter jo sterkere vil demokratiet være. Enkelt sagt er det som en vaksine.
Marta Llaudet Serra har intervjuet Ulrika Ahlberg (bildet) om tilbudet ved Dawit Isaak-biblioteket i Malmø, et unikt bibliotek med sensurert og forbudt litteratur fra hele verden.
Hvordan samler dere inn den forbudte litteraturen fra hele verden?
Det er et kontinuerlig og tidskrevende arbeid. Ambisjonen er å samle bøker fra hele verden, med hovedvekt på samtiden, men også med eksempler fra tidligere perioder.
Vi trenger spesielt hjelp med bøker skrevet på ikke-latinske alfabeter. Da tar vi kontakt med profesjonelle fra blant annet Iran, Russland og arabiske land Ideelt sett, vil vi ha bøkene på opprinnelig språk, og deretter på engelsk eller svensk. Men det er vanskelig å få tak i dem via vanlige kanaler. Vi også utvider samlingen med tips fra Malmös innbyggere.
Når det gjelder samling og formidling har vi et godt samarbeid med ICORN – det internasjonale fribynettverket – og PEN-organisasjoner. De bistår om aktuelle sensurerte forfattere, og sammen lager vi arrangementer som Forbudte bøker-uka.
Hva slags formidlingstilbud har dere?
Vi jobber mye med videregående klasser, der vi snakker om «retten til å lese», og har verksteder med et utvalg bøker hvor vi diskuterer hvorfor de ble forbudt. Det er et godt lite knep for å gjøre unge nysgjerrige på lesing.
Vi har også et program med vekt på ytringsfrihet. Vi ønsker å være en møteplass der vanskelige temaer kan tas opp, og bidra til fri meningsdannelse og øke bevisstheten om begrensningene av kunstnerisk frihet.
Når noe skjer, forsøker vi å ta det opp. Det kan for eksempel være LHBTQ+-tematikk, som for tiden er under press mange steder i verden, eller regimekritikk, som er særlig sensitivt i flere land.
Dere har opparbeidet mye kunnskap om sensurert litteratur og ytringsfrihet. Hvordan kan andre bibliotek og aktører dra nytte av denne kunnskapen?
Vi får mange forespørsler, og vi er glade for å hjelpe. Forhåpentligvis kan vi få midler til å arbeide mer systematisk, utvikle materiale og være en nasjonal ressurs.
Vi har allerede laget leseveiledninger for noen av bøkene på nettsiden vår. Vi har også lansert den åpne databasen DIDOC, i samarbeid med Göteborgs universitetet, Lunds universitet og Svenska PEN, som katalogiserer forbudt litteratur.
I tillegg støtter vi flere bibliotek med å lage utstillinger og samlinger.
Vårt ønske er å sikre tilgang til ulike stemmer, selv om det kan være krevende, – særlig når ytringsfrihet kolliderer med andre menneskerettigheter. Samtidig er det ikke vår oppgave å dømme, men å inkludere bøker som har skapt kontrovers, uansett innhold.
Det er ikke alltid like enkelt for andre bibliotek, men det er det som forventes av oss.
Marta Llaudet Serra har mottatt stipend fra Bibliotekarforbundet. Som del av stipendordningen deler mottakerne erfaringer of faglige inntrykk gjennom en tekst til våre medlemmer.
Ytringsfrihet løftes ofte opp som en kjerneverdi i biblioteksektoren og er nærmest noe vi tar for gitt. Men kan vi ta for gitt at bibliotekansatte i dag kan si sin mening på jobb uten frykt for sanksjoner? Hva skal til for å skape mer åpenhet, dialog og læring internt i bibliotekene?
For å finne svar tok Bibliotekaren en prat med Mirha Sunagic, førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge. Hun har doktorgrad innen ledelse og organisasjon, og forsker på ytringsklima. Hun forklarer at begrepet består av to komponenter: Psykologisk trygghet og ytringseffektivitet.
– Begge deler må være på plass for at vi kan snakke om et positivt ytringsklima, sier hun. Psykologisk trygghet innebærer at en ikke opplever risiko for negative personlige konsekvenser når en sier ifra. At det å snakke ut, oppleves som trygt. Ytringseffektivitet handler om at en opplever å bli hørt og at ytringene tas på alvor. Sunagic mener vi må snakke mer om dette, særlig om den psykologiske tryggheten på arbeidsplassen.
Grader av inkludering
Forskning – blant annet hennes egen – viser at lederstil påvirker ytringsklimaet.
– Vi har organisasjoner med et styringssett der ledere er på den hierarkiske toppen, og det er de som har mest tilgang på makt og ressurser for å kunne påvirke ytringsklimaet. De kan inkludere ansatte i beslutningstaking i ulik grad, som et tiltak for et bedre ytringsklima, sier hun. Konsulterende ledelse er en form der lederen aktivt oppfordrer til innspill, ønsker dem velkommen, men uten å være forpliktet til å ta hensyn til dem. – Så da er det et stort spørsmål ved ytringseffektiviteten, hvordan den blir etter hvert, hvis ytringene inviteres, men aldri eller sjelden blir tatt hensyn til. Foreløpig viser forskning at det i alle fall hjelper å invitere, sier hun. Lederen kan gå videre og tillate delt beslutningstaking. Her deltar alle i beslutningen på lik linje, noe som er enda mer positivt. De ansatte forplikter seg mye mer og begynner å føle eierskap til prosjektet. – Det er mer engasjement, og ytringer kommer som en naturlig konsekvens.
Motvilje mot medarbeiders meninger
Noen ganger er de ansatte tause om problemer på arbeidsplassen. – Vi vet ikke når ansatte er tause om for eksempel opplevde problemer på arbeidsplassen. Så for ledere er det kjempeviktig å oppfordre til aktive innspill hele tiden, nettopp for å få fram det som eventuelt kan ligge latent, sier hun. Vi kan ikke anta at siden ansatte ikke sier ifra om for eksempel problemer og utfordringer, betyr det at alt er på stell i organisasjonen vår.
Men hva skjer når ansatte faktisk sier fra?
Det finnes ledere som ikke lytter til ansattes ytringer eller som ikke liker dem. – Ledere som ikke tar hensyn. De kan høre det som blir sagt, men det går inn det ene øret og ut det andre. Og så er det noen som ser ut til å virkelig ikke like ytringer om problemer og utfordringer på et bevisst eller mer ubevisst plan. Forskningen viser at ansatte da opplever at de får lavere vurderinger fra sin leder når det angår jobbprestasjon, fordi de har ytret kritikk, sier hun. – Da er det snakk om en tilsynelatende motvilje mot medarbeidernes meninger. I hvilken grad er lederen bevisst dette? I hvilken grad er denne lederen åpen for å anerkjenne andres tanker og ytringer? Eller er dette en leder som tenker at « jeg vet best»? spør Sunagic, og poengterer at vi da må bevisstgjøre lederen om at vedkommende kanskje har en annen oppfatning, fordi en lever i en litt annen virkelighet. Forskningen tyder på at ledere har en mer optimistisk oppfatning av verden. De har en annen type jobb, med flere ressurser til rådighet, har styringsrett og bestemmer mer.
– Det er en litt annen virkelighet enn for dem uten ledermakt, sier hun, og spør videre: – Hva skal vi forvente av ledere? Der hører sensitiviteten overfor meldingene fra deres ansatte til. Lytting – og åpenhet for oppfatninger som er annerledes enn ens egne, blant annet.
Mirha Sunagic forsker på ytringsklima i arbeidslivet og hvordan ledelse påvirker ansattes mulighet til å ytre seg trygt. Et åpent og inkluderende arbeidsmiljø starter med bevisste ledere og aktive medarbeidere. Foto: Handelshøyskolen BI
– Vi må akseptere vår feilbarlighet Det er hevdet at en i bibliotek ofte vegrer seg for å rapportere avvik. Sunagic forteller at det i litteraturen finnes to tilnærminger til feil. Den ene er at feil er noe uønsket, noe negativt som vi forsøker å unngå. Den andre er å erkjenne at mennesker er feilbarlige og at vi må akseptere feil og heller satse på å lære av dem.
– I hvilken grad er denne lederen åpen for å anerkjenne andres tanker og ytringer? Eller er dette en leder som tenker at « jeg vet best»?
– Mirha Sunagic
– Når feil skjer, må det etableres åpenhet og læring ut fra feilene, og de må analyseres i et psykologisk trygt klima. Ellers blir det veldig lett å ty til selvforsvar, og da går det ikke. De som rapporterer sine egne feil, er heltene våre. Ikke minst de som har fordypet seg litt i hva som kan ha gått feil og søker hjelp til å reflektere videre over det, sier hun.
– Ydmyk ledelse er ledere som går foran og innrømmer sine feil – og ikke bare det, de innrømmer når de er usikre, mangler kunnskap og ber om hjelp. Forutsetningen er at vi ønsker å lære mer. Det er nesten litt som å være på vei til å bli en lærende organisasjon, der vi gjør alt vi kan for å lære og for å forbedre oss, fortsetter hun. For å få det til må det være rom for motsigelser.
– De som rapporterer sine egne feil, er heltene våre. – Mirha Sunagic
Sparke oppover?
Ansatte i det offentlige opplever et trangere ytringsrom enn i det private. Arbeidsforskningsinstituttets medbestemmelsesbarometer for 2024 viser at 54 prosent av de ansatte ikke tør å si hva de mener om ledelsens avgjørelser. Sunagic påpeker at noe av dette kan gå ut på at det er begrensede ressurser. Vi har ledere i det offentlige som får insentiver og ressurser, og ikke minst ordre om innsparinger og kutt, fra øverste hold. Så presses det nedover på de ansatte. – Så skal det kuttes og fordeles. Toppledere i det offentlige, kunne, delvis i alle fall, i stedet for å bare videreføre beskjed om kutt og lignende nedover, prøve å gjennomføre kuttene på best mulig måte – kanskje skulle de heller sparke oppover i stedet. Det er bare en tanke. Det handler også om ytringsklima i ‘linjen’, sier hun. Kanskje noe å tenke over for bibliotekledere? La oss se på ytringsklima i hele «linjen».
Hvordan skal dette gå?
Biblioteksjefen kan i redaktørrollen føle usikkerhet i møte med overordnet nivå. Dersom vedkommende tillater et kontroversielt arrangement i biblioteket, kan det komme sanksjoner derfra. Sunagic påpeker at mange tror at ytringsfriheten er mer begrenset enn den faktisk er. Dersom en er bekymret og føler seg utrygg fordi en ønsker å si ifra, anbefaler hun å ta kontakt med Arbeidstilsynet. De har ressurser og kunnskap om både enkeltsaker og organisasjoner. Hun poengterer at en må holde seg innenfor sin egen arbeidsrolle, der myndighet er definert, holde seg innenfor loven og ikke minst – være saklig. Da er det som regel ingen overordnet som kan si noe på beslutningen om å ytre seg eller tillate kontroversielle arrangementer. Til syvende og sist; hvem er det som definerer hva som er ‘kontroversielt’?
– Ytringsklima er også en opplevelse
Sunagic viser til egen forskning på interne ytringer ved en stor organisasjon i Norge. Der fant hun ut at ansatte som siktet mot lederstillinger, ikke oppfattet ytringsklimaet som trygt. Problemet var at de var redd for å gå glipp av forfremmelser om de sa noe den overordnede ikke likte. Fageksperter derimot, som ikke var interessert i fremtidige lederstillinger, opplevde situasjonen ved samme avdeling og med samme ledere, helt annerledes. – De syntes ytringsklimaet var helt topp, at lederen ville ha deres vurderinger, inklusiv kritikk. Noen ganger var de enige med lederen, andre ganger ikke. Det var helt greit, slik de opplevde det. Ytringsklima er også en opplevelse. – De som ønsket lederstillinger følte ofte at de måtte gi inntrykk av enighet med lederen, selv om de kanskje var uenig, for å støtte opp om egen karrierebygging.
Handler om menneskeverd
Sunagic forteller at selv når en ikke tør å ytre seg eksternt, kan det fortsatt gå på den interne tryggheten. En kan være redd for en eller annen form for ‘straff’ fra internt hold eller represalier fra eksterne som ikke liker ytringen og/eller personen som ytrer seg. – Dette handler i bunn og grunn om menneskeverd. Det å bli tatt på alvor, det å tilkjennegi egen sannhet uten noen form for avstraffelse, fortsetter hun. Det er veldig bra at vi har fått lovpålagt innføring av rutiner for intern varsling, slik at man kan si ifra på en god måte også i organisasjoner med dårligere ytringsklima. Likevel anbefaler Sunagic å tenke seg godt om før man bruker formell, intern varsling. – De interne prosessene kan være veldig tunge.
– Ta en samtale med deg selv
– Hvis du skal si ifra, formelt eller uformelt,, må du først reflektere, sette deg ned med deg selv og virkelig vurdere hva du ønsker å oppnå med ytringen din? Er dette bare en reaktiv handling uten betydelige konstruktive resultater? Eller er det en dypere målsetting, f.eks. at en ønsker en forbedring av noe i organisasjonen for flere enn bare meg selv eller for organisasjonen som helhet? Jo mer alvorlig kritikken er, desto viktigere er det å ta den praten med seg selv.
Videre, tenker man formell varsling, må en nesten vurdere helheten i sitt eget liv. For vi vet at varsling kan gå bra, men det kan gå dårlig også. – Så, vurder om du virkelig ønsker å bruke energi og tid på en formell varslingsprosess. Er det verdt det? Hvis det skjærer seg, spesielt hvis det er alvorlig kritikk eller varsling; klarer du å stå i det? Og det tredje er, både for uformelle ytringer og formell varsling: Forbered deg. Vi skyter ikke fra hoften her. Skal en si ifra, og jo mer kompleks saken er, desto viktigere er det å forberede seg, les deg opp på fakta. Vit hva du snakker om, kjenn hovedelementene i tematikken veldig godt, da er du klar, avslutter Sunagic.
Til syvende og sist handler det om å legge til rette for åpne og trygge samtaler – også internt i biblioteket. Som forvaltere av kunnskap og bidragsytere til en opplyst samfunnssamtale har bibliotekene et særlig ansvar å fremme en kultur der ytring møter ytring – ikke sanksjoner.
Fakta
Ytringsfrihet er en grunnleggende rettighet som er nedfelt i Grunnlovens § 100 og i menneskerettighetene. Ansattes ytringsfrihet er en del av den alminnelige ytringsfriheten. (Prop. 74 L (2018–2019) (Endringer i arbeidsmiljøloven)
Arbeidsmiljølovens § 1 c forplikter arbeidsgivere til å tilrettelegge for et godt ytringsklima.
Varsling i arbeidslivet er at en arbeidstaker sier ifra om et kritikkverdig forhold på egen arbeidsplass (i arbeidsgiveren sin virksomhet). Med kritikkverdige forhold menes forhold som er i strid lover og regler, skriftlige etiske retningslinjer i virksomheten og med etiske normer som det er bred tilslutning til i samfunnet. Kilde: Arbeidstilsynets nettsider
Bli med på Forbudte bøker-uka 2025 – stå opp for lesefrihet!
Forbudte bøker-uka Norge er tilbake 6.–12. oktober 2025. Nå er påmeldingen åpen!
Bibliotek, bokhandlere, litteraturhus og andre litteraturformidlere inviteres til å markere uka med aktiviteter som setter søkelys på ytringsfrihet, sensur og retten til å lese.
Hva handler Forbudte bøker-uka om?
Ytringsfriheten er under press – også i demokratiske samfunn. Forbudte bøker-uka arrangeres hvert år i flere land for å synliggjøre og motvirke sensur og for å feire lesefriheten. I Norge ble uka markert for første gang i 2024, med over 250 deltakende institusjoner. Nå er det klart for en ny runde!
Forbudte bøker-uka skal være en arena for samtaler, utstillinger og engasjement. Den gir rom for å løfte fram bøker som har blitt forsøkt fjernet eller sensurert, og temaer som utfordrer og berører.
UiO oppfordrer til deltakelse
Universitetsbiblioteket i Oslo tok initiativet til Forbudte bøker-uka Norge, og koordinerer arbeidet i samarbeid med Norsk PEN, bibliotekforeningene, fylkesbibliotekene og Fritt Ord. De står bak produksjonen av alt kampanjemateriell – og oppfordrer nå bibliotek og litteraturaktører over hele landet til å bli med i markeringen.
Dette får du som deltaker
Alle som melder seg på innen 15. august, kan få tilsendt gratis materiell.
Her er noe av det som tilbys på UBs nettsider:
Plakater, magebind og innstikk til bøker
Grafisk materiell på bokmål, nynorsk og samisk
Lister over forbudt skjønn- og faglitteratur
Tips til utstillinger, aktiviteter og diskusjonstemaer
Slik kan du delta
Lag bokutstillinger, inviter til foredrag eller debatt, del innlegg i sosiale medier, eller arranger en lesesirkel – store og små tiltak er velkomne. Bruk Forbudte bøker-uka til å synliggjøre bibliotekets rolle som forsvarer av ytringsfriheten.
Ytringsklima handler ikke bare om kritikk og uenighet – det handler også om støtte, ros og å skape rom for å være seg selv. Vi er vant til å bli målt på feil og avvik, men hva med å rapportere når vi gjør noe bra? spør filosof Øyvind Kvalnes. Han mener et godt ytringsklima i bibliotek gir trygghet til å si sin mening, til å tåle uenighet og lære av hverandre.
– Hvordan definerer du ytringsklima? – Måten folk snakker sammen på jobb. Alt fra hvordan de gir hverandre ros og støtte, til kritikk og motstand. De fleste snakker mest om kritikk og uenighet, men jeg har også med det å gi positive tilbakemeldinger, sier filosof og professor ved BI, Øyvind Kvalnes.
– Du har snakket om å heie på folk? – Ja. Folk er så vant med å bli målt på feil og avvik gjennom rapporteringssystemer. Men vi trenger også rapportering for når folk har gjort en god jobb, sier han. Et eksempel er #Råbra, som er en metode for positive tilbakemeldinger og bedre tjenester. Det beskrives som et «system for positive avvik på jobben»[1], der en løfter frem godt arbeid for å lære av det som fungerer.
Trygt å si sin mening
Et godt ytringsklima er viktig for å trives, få til godt samarbeid og få oppklart misforståelser. – Hvis det er noe som plager folk, bør det komme frem. Da er det trygt å si ifra om en er uenig om noe. Det er trygt å være den eneste i gruppen som mener en bestemt ting. Noen arbeidsplasser har vennlighet uten friksjon, og det er uheldig. Andre har friksjon uten vennlighet. Vi trenger uenighet, men på en vennlig måte. Da kommer også konfliktene på bordet, sier han. “Friksjon” definerer han i sin siste bok som «noe som oppstår når en part kommer med kritikk og motforestillinger til en annen parts ideer, planer, forslag eller handlemåter».
Det jeg har kommet frem til, er at selve kjernen i et godt ytringsklima trolig er at det finnes tilstrekkelig rom for friksjon. Uten motstemmer og dissens lærer vi ingenting. Samtidig er dette en kraft som må tøyles.
Øyvind Kvalnes i Friksjon – hvordan mobilisere motstemmer og samarbeidsmirakler, 2025
Taushetsmysteriet
– I et dårlig ytringsklima er folk redde for å si fra om ting, og holder sine egne meninger for seg selv. “Taushetsmysteriet” går ut på at folk har noe viktig å si – og muligheten til å si det, men velger å være tause likevel, sier han. De kan for eksempel være redde for at folk blir sinte om de sier ifra. – Bibliotekarer er beskrevet som konfliktskye. Hvordan kan det ha betydning? – Jeg vet ikke om det er sant. Hvis det er en gruppe med bare konfliktskye mennesker, kan det hende at konfliktene aldri kommer på bordet og blir snakket om, og da kan de fort eskalere. Det er mange konflikter som blir verre jo lengre tid det tar før folk snakker om dem, sier han, og viser til at mange oppfatter at den yngre generasjonen ofte unngår å konfrontere hverandre ansikt til ansikt, men foretrekker digitale flater, som for eksempel e-post.
Argument mot argument
– Burde en bli flinkere til å møte argument med argument? – Ja. Og trening i å stå i uenighet. Det er ubehagelig. Friksjonsangst gjør at en blir forsiktig og går rundt grøten i stedet for å konfrontere. Det er viktig å overvinne den gjennom trening og trygge arenaer der en kan snakke sammen, sier han. Kvalnes er inspirert av filosofen Arne Næss, som mente at en ikke burde snu ryggen til dem en er uenig med. Tvert imot heller oppsøke dem. – Det er viktig i vår tid å ikke isolere oss og bare omgås mennesker som mener akkurat det samme som en selv, sier han. Ytringsetikken kan bidra til bedre diskusjoner.
Etisk tenkning fremfor smutthullsetikk
Kvalnes er skeptisk til yrkesetiske retningslinjer. – Jeg synes de skaper smutthullsetikk, dvs. at folk tenker at så lenge jeg følger reglene, så har jeg mitt på det tørre. En kan ikke nedfelle alt i regler, sier han. Fremfor å følge regler blindt, bør vi heller selv tenke etisk. Kvalnes forteller at vi må skjelne mellom moral og etikk: Ytringsmoral er holdninger, oppfatninger og innlærte normer som vi lever etter. Ytringsetikk er tenkning og analysering av rett og galt, og med det tar ikke følelsene overhånd. Den består av ytringsfrihet, men også ytringsansvar. Sistnevnte gir oss ansvar for å se konsekvensene av å si ifra – eller å tie. Vi har ansvar for hvordan vi ytrer oss og hvordan det går ut over andre.
Etikk og ytringsklima kan sees i sammenheng
– Etikken bidrar med et språk for å snakke sammen om rett og galt. Hvis en bare har moral uten etikk, blir det mye følelser og skriking, for da har en ikke noe språk å snakke sammen i om det som er krevende, sier han. – Det kan være at den rådende ytringsmoralen er feilaktig eller urimelig. Da kan ytringsetikken komme inn som en korrigering. Men ingen har eierskap til hverken moralen eller etikken, dette er prosesser som skjer mellom mennesker hele tiden.
Filosof og professor Øyvind Kvalnes mener et godt ytringsklima handler om mer enn å tåle uenighet – det krever også rom for ros og støtte. Foto: Reykjavik University.
Vri litt på hvordan vi gjør ting
– Hva er de største hindrene for et godt ytringsklima? – Det kan være at vi har så høyt tempo på arbeidsplassen at vi ikke tar oss tid til å pleie ytringsklimaet. Det trengs initiativ til å ta tak i det – og jobbe med det. Det kan være spennende å vri litt på hvordan man pleier å gjøre ting. Kanskje blir måten vi snakker sammen på bedre, dersom vi forsøker en ordning med at ledere og sterke fagfolk som dominerer mye, venter med å ta ordet og lytter til hva andre har å si, sier han. Aktivisering på arbeidsplassen er viktig for å bidra til at flere blir med i samtalen. Kanskje særlig de nyansatte. – Nyansatte kan være en kjemperessurs for å se urimeligheter og kan se at vi gjør ting på en tungvint måte. Hvorfor gjør vi det på denne måten? Jo, fordi vi alltid har gjort det slik. Hvis vi er gode til å lytte til dem, kan vi lære masse. Vi må ta vare på de nye som kommer inn og være nysgjerrige på hva de legger merke til når de kikker seg rundt, sier han. – Vi trenger at en opplever at her kan jeg være meg selv, her kan jeg si det jeg mener og tenker, sier han. Når ytringsklimaet er godt, får vi bedre diskusjoner, mer innovasjon og bedre tjenester til brukerne.
Mange av dere er i gang med en velfortjent sommerpause – og jeg vet at den trengs. For hverdagen i bibliotekene er krevende. Nye kutt svekker tilbudene, og innsatsen deres blir ofte møtt med tomme løfter.
Bibliotekarer jobber hver dag for at alle skal føle seg inkludert og sett. Gjennom utstillinger, samlingsutvikling og arrangementer løfter dere fram mangfold, minoritetsstemmer og ytringsrom – og gjør bibliotekene til trygge fellesskapsarenaer for alle.
Men slik er det ikke overalt. I USA ser vi nå hvordan ordet mangfold fjernes fra politiske dokumenter, bibliotekarer permitteres og presset på uavhengige kunnskapsinstitusjoner øker. Et angrep på fri kunnskap er et angrep på demokratiet.
For oss i Bibliotekarforbundet er det viktig å stå sammen med kollegene våre når slike trusler gjør seg gjeldende. I april sendte vi en tydelig solidaritetsuttalelse til bibliotekarer og kunnskapsarbeidere i USA. Uttalelsen ble varmt mottatt – selv om vår innflytelse er liten, er det viktig å vise at de ikke står alene.
Midt i en tid preget av desinformasjon og økt polarisering er bibliotekarer avgjørende for demokratisk beredskap. Dere sikrer tilgang til troverdig informasjon, skaper åpne rom for ytring og bygger motstandskraft i befolkningen. Det er ikke tilfeldig at tilliten til bibliotekarer er blant den høyeste i samfunnet.
Midt i en tid preget av desinformasjon og økt polarisering er bibliotekarer avgjørende for demokratisk beredskap.
Ola Eiksund
Til høsten markere bibliotekarer over hele landet nok en gang Forbudte bøker-uka – et viktig uttrykk for vår felles forpliktelse til ytrings- og lesefrihet. Og i hele landet står BF-medlemmer for mangfold, trygghet og kunnskap – i praksis, hver eneste dag.
Bibliotekarforbundet står i kampen sammen med dere. Vi krever anerkjennelse for de verdiene dere skaper, og vi jobber for trygge vilkår for jobbene våre. Dette gir vi oss ikke på!
Bruk sommeren til å hente krefter. På den andre siden fortsetter vi – sterkere, oppladet og klar til å stå støtt for profesjonen, bibliotekene og samfunnet vårt.
God sommer!
Ola Eiksund Forbundsleder
Når teknologien styrer samtalen – bibliotekene får nye utfordringer
Av Aud Gjersdal
Hva skjer med den offentlige samtalen når teknologigiganter eier infrastrukturen? Hvordan innhenter vi nyheter i dag? Har kapitalsterke amerikanske teknologiselskaper for stor makt over vår digitale offentlighet? Gir dagens digitale kanaler egentlig rom for en åpen og opplyst offentlig samtale? Disse spørsmålene stod sentralt i professor Bente Kalsnes, Høyskolen Kristiania, sitt foredrag Demokrati, valg, propaganda og falske nyheter under Nasjonalbibliotekets vårkonferanse «Det tredje stedet». Professor Bente Kalsnes tok i foredraget for seg utfordringer ved dagens digitale offentlighet.
– Den tyske filosofen Jürgen Habermas sine tanker rundt offentligheten er viktig for måten vi forstår offentligheten på. Den skal ligge til grunn for de beslutninger som tas på politisk nivå og i domstolene. Det er et ideal vi strekker oss mot, og som ikke alltid er så lett å få til, sier hun. Et deliberativt demokrati trenger offentlige arenaer der borgerne kan møtes for å diskutere samfunnsspørsmål. Kalsnes viser til grunnlovens §100 som handler om ytringsfrihet. Siste setning sier at: «Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for eit ope og opplyst offentleg ordskifte.» – Biblioteket er en utrolig viktig del av denne setningen. Det er en infrastruktur for at vi alle kan ta del i offentlige samtaler, understreker hun.
Medielandskapet i endring
Medielandskapet er en viktig del av offentligheten. Kalsnes forteller at det har vært enorme endringer i våre medievaner. Bruken av internett har gått enormt opp, papiraviser har gått enormt ned, video-medier har gått opp, bøker ligger ganske jevnt. – Så, store bevegelser i hvordan vi tar til oss informasjon, sier hun, og forteller at andelen brukere som sier de går direkte til nyhetsmediet, fremfor via sosiale medier, er større i Norden enn i andre land. Norge er også i verdenstoppen når det gjelder hvor mange som er villige til å betale for journalistikk. – 40 prosent av den norske befolkningen har betalt for journalistikk det siste året. Det er høyest i verden. Det er bra for demokratiet vårt. Det er viktig fordi vi skal finansiere journalistikk. Det er dyrt å lage og vi har sett en stor krise i mediebransjen over hele verden, sier hun, og forteller videre at vi i hele Norden har høy tillit til nyhetsmediene.
– Det vi ser i mange land er at tilliten er svært lav. Folk slutter å lese nyheter, slutter å betale for nyheter, og finner seg andre typer av kilder.
Professor Bente Kalsnes advarer mot at kommersielle aktører i økende grad styrer informasjonsflyten – en utvikling som truer demokratiet.
Makten ligger i infrastrukturen
Det er store generasjonsforskjeller i mediebruk. – Et enormt generasjonsskille når det gjelder hvordan en bruker den digitale offentligheten, sier hun og utdyper. Majoriteten, cirka 70 prosent, går til nettaviser, mens cirka 30 prosent sier at sosiale medier er de viktigste kildene til nyheter. For aldersgruppen 12 – 17 år er det motsatte tilfelle: – Sosiale medier er de viktigste kildene til nyheter, sier hun. Det er særlig TikTok, Snapchat og Instagram som er viktige kanaler. Der har en kontakt med vennene sine, og får med seg nyheter. Men det er også der en møter falske nyheter eller saker en vet at ikke er riktig.
– Vi ser en enormt makt som nå blir utøvd gjennom disse nettverksmediene. Makten ligger i infrastrukturens arkitektur, sier hun. Tidligere hadde vi en arkitektur som gikk fra én til mange, der for eksempel et forlag publiserer en bok som når frem til mange lesere.
– Nå har vi nettverkssamfunnet, som er en veldig viktig del av vår digitale offentlighet, sier hun, og påpeker at plasseringen i nettverket er avgjørende for påvirkningsmulighetene. – Den som er sentralt plassert i et digitalt nettverk, f.eks. en influenser, kan ha veldig stor påvirkning på folk, fortsetter hun. Et naturlig spørsmål i forlengelsen av dette er: Hva er det egentlig som avgjør hva vi ser i feeden vår når vi scroller? Hva som gjør at vi møter en kilde og ikke en annen i feeden er tema for det bibliotekforskeren Olof Sundin kaller søkekritikk – en del av kildekritikken der bibliotekarer kan spille en viktig rolle i å bistå brukerne.
Algoritmenes skjulte makt
– Vi må alltid huske at teknologi ikke er nøytral. Det ligger en eller annen norm bak den. Problemet med mange av disse store selskapene som lager vår digitale offentlighet, er at det fremstår som en svart boks, sier hun. Algoritmenes virkemåte er ofte uoversiktlig og lite transparent. Kalsnes viser til en sak der NRK journalister oppdaget at ChatGPT brukte informasjon fra det statseide russiske nyhetsbyrået TASS[1] i svarene sine til NRK. KI-modellen var tydeligvis trent på russisk propaganda, og svarene ble dermed feilaktige.
– Algoritmer avgjør hva slags innhold brukeren ser, sier hun, og utdyper: Maskinlæring gjør at det innholdet brukeren får se endres kontinuerlig. Læringen er basert på signaler som brukerens historikk, hva som er populært, hva venner liker etc. En lang rekke faktorer påvirker hva slags innhold veldig mange mennesker får.
Plattformene tar redaktørrollen
– Selv om plattformene sier at de er nøytrale og ikke er redaktører, så tar de massevis av beslutninger hver eneste dag, poengterer hun, og viser en oversikt over modereringsbeslutninger de ulike plattformer tok på en dag i november 2023. De store plattformene tok bort 2,2 millioner forskjellige typer innhold i løpet av bare en dag. Et stort antall redaksjonelle beslutninger gjøres – enten av menneske, av menneske i samspill med maskin, eller av maskiner alene.
– Disse store selskapene er med på å ta veldig mange beslutninger rundt den digitale offentligheten. En ting er at de fjerner innhold, eller demper innhold. Men det er også med på å heve innhold. Innhold som engasjerer og provoserer får mye synlighet i plattformene.
Politisk press endrer plattformpolitikk
Plattformisering innebærer at aktører tilpasser seg ulike plattformer for å få sitt innhold synlig. – Meta og Mark Zuckerberg har nå bestemt seg for at de definerer innholdsmoderering som sensur. De skal kutte samarbeid med faktasjekkere. Det er en ganske dramatisk endring i måten de jobber på, sier hun, og forteller at de skal gå over til det som kalles «Community Notes», som også finnes på X. Community Notes er en funksjon på X der bidragsytere kan legge til kontekst, for eksempel påpeke feil, under innlegg. Veldig mye tyder på at andre teknologiplattformer beveger seg i den retningen. At brukerne selv skal vurdere innholdet, og eventuelt rapportere og fjerne det. – Disse endringene i plattformene er ganske politisk styrt, sier hun. De store teknologiselskapene har enormt stor makt. Det er her snakk om Meta, Microsoft, NVIDIA, Apple, Tesla, Amazon og Alphabet (Google).
– Vi ser at mange av disse teknologiselskapene tilpasser seg det nye politiske klimaet i USA, og forandrer på policy eller retningslinjer for selskapene, poengterer hun.
Jeff Bezos, som er sjef i Amazon, eier Washington Post. Denne avisen har nylig endret på retningslinjene for debattsidene. – De skal bare skrive om ting som kan være positivt om personlig frihet for eksempel. Vi ser også at de store teknologiselskapene og eierne gir store beløp til den nye Trump-administrasjonen. Her ser vi at det er veldig mange som tilpasser seg det nye, autoritære klimaet i Washington.
Trenger europeiske alternativer
Kalsnes viser til tidligere europaparlamentariker fra Nederland, nå tilknyttet Stanford Universitet, Marietje Schaake. Hun påstår at det nå skjer en maktoverføring til teknologiselskaper, og at disse samarbeider med autoritære krefter. Schaake understreker at vi trenger et europeisk alternativ til disse store digitale plattformene.
– Nesten hele vår infrastruktur for den digitale offentligheten er eid av kommersielle, og særlig amerikanske, selskap. Det er en debatt vi snart må begynne å ta. For hvis vi primært skal følge regimene på de store teknologiplattformene, klarer vi da å ha et åpent opplyst offentlig ordskifte? avslutter Kalsnes.
Bibliotekene som motvekt
Utviklingen viser at bibliotekene fortsatt har, og får, en viktig rolle i å være en infrastruktur for en opplyst offentlig samtale. Hvordan bør vi best tilpasse oss utviklingen, der offentligheten styres av algoritmer og kommersielle interesser, og der flere etter hvert innhenter nyheter fra sosiale medier? Dette er spørsmål bibliotekene må svare på i sine strategier.
Videre lesning:
Schaake, M. (2025). The Tech Coup. Princeton University Press
[1] Russland ligger på 171 plass på Pressefrihetsindeksen. Ifølge denne må ansatte i russiske statseide medier følge ordre fra presidentens kontor om hvilke temaer som skal unngås. Det er streng selvsensur. Kilde: https://rsf.org/en/country/russia
